Så koselig

[Superlis]

å være med jenta mi til hesten hennes. Hun har hatt egen hest i snart et år nå og har vært kjempeflink, det er en unghest som ikke har vært helt enkel, jeg var litt redd han til og begynne med, er så godt nå når jeg tør og kose med han, legg meg inntil og snuse på han, lukter faktisk godt av hester:) Gleder meg til det blir mer vår, og vi skal ut og kjøre med de. det er to andre hester der også, den ene pleier jeg og ta inn helt og alene tilogmed, er så stolt atte. Føler at dette har vært helt riktig for jenta mi, hun har slitt veldig i denne pubertetstia, rett og slett med og finne seg selv. Hun har alltid vært veldig moden for alderen, og har hatt problemer med og finne gode venninder på sin alder, har opplevd og blitt sviktet av de hun trodde var venner og fått nye venner der hun ikke helt ventet og finne de. Hun har fått seg en kjæreste som er mange år eldre enn henne, og det har vært en tøff tid. Jeg har måtte svelge endel kameler rett og slett for og klare og få beholde den kjære ungen min. Hun har strukket og strukket grenser og regler, men føler vel at ved og gi og ta litt så har vi det bra. Hun har roet seg betraktelig ved at jeg godtar henne for den hun er, og kommer henne i møte. Hun sier selv at uten kjæreste hesten så hadde hun vært mye værre stilt i dag;) Er i allefall godt og ha henne og få bruke litt tid på/med henne:)) Gode råd mottas med takk!!

[Attpåklatten :-)™]

Så fint å høre at dere har funnet deres måte å komme hverandre i møte på!!! Det er så vanskelig å vite når man skal sette grenser og være steil, eller rett og slett se med litt andre øyne og finne en felles vei å gå. Kjenner meg igjen i endel av det du beskriver og har også funnet en god vei å gå sammen med min snart 16-åring. Det er godt å se barna falle på plass, for det er jammen ikke alle forunt å gjøre det i den alderen.

 

Kan levende forestille meg at det ikke er enkelt å svelge at kjæresten er mye eldre, det er tross alt ungene våre det er snakk om. Synes du har vært kjempeflink som har svelget kameler, jeg tror helt klart at det er noe vi må etterhvert. Som jeg har sagt mange ganger før, å være småbarnsforeldre fremstår som rene drømmen. Da har vi jo full kontroll. Den glir mer og mer unna jo eldre de blir og jo mer selvstendige de ender.

 

Å dele hestegleden er stort! Du er tøff som tør, og jeg føler meg også kjempestolt som har turt å gjøre det jeg gjør med disse kjempene av noen dyr!!! Men for en glede!! Både å være sammen om det, og å komme over sine egne barrierer!

 

Jeg prøver å tenke at alt til sin tid. Det er turbulens noen år, og hadde det ikke vært det så tror jeg jammen jeg hadde vært ennå mer bekymret. For dette er en del av utviklingen de skal gjennom. Gjøre litt opprør og gi blaffen i det vi mener er viktig. Uansett så er det viktigst at vi ikke gir opp og holder ut spetakkelet og utfordringene mens de pågår og kan smile i etterkant og tenke at vi ga full gass selv også.

Det blir som regel fine mennesker ut av dem:-) Heldigvis!

 

Veldig godt å spille ball om dette kjenner jeg:-))

 

Kanskje vi en dag kan skravle om den lange rideturen vi har hatt med jentene våre også!!! Hjeeeelp...........kanskje:-)))

[Superlis]

Ja godt og diskuter dette med noen som har litt erfaringer selv , men selvfølgelig med andre også Ja ikke se bort ifra at vi en gang kan skravle om lange rideturer, er et av målene mine:)) Ja må nok bare innrømme at jeg har hatt en tøff tid med og kjenne på at de begynner og bli voksen, og tar selvstendige valg i livet. Først hadde jeg veldig steile regler, og tror nok at det var bra at jeg hadde det og heller kunne slakke litt etterhvert, er nok værre og stramme inn tror jeg....Vi måtte bare innse at litt måtte vi godta i bytte mot åpenhet og unger som ville være med og som ville dele vanskelige ting med oss. Det er nok litt av det som du sier at vi selv ga full gass av og til og, husker hva det innebar på godt og vondt, det er noe med at vi så gjerne vil skjerme ungene våre for alt vondt i livet, men vi kan jo ikke ta dette fra de uten og også frata de livet;( Som han sier i den fine sangen: Eg kan ikkje grina for deg, men eg kan grina med deg....Sånn er det jo med livet til ungene våre og en kan ikke leve for de, bare med de:))

Godt og snakke md deg, og som du sier heldigvis blir det/ er de fine mennesker:))

[Attpåklatten :-)™]

For en fantastisk sang og så uendelig sår......

Vet ikke hvor mange tårer og frustrasjon jeg har fått ut ved å høre på nettopp den. Den treffer noe sårt i meg kjenner jeg.......

Den forteller så godt akkurat det å være en hjelpesløs tenåringsforelder som ikke vet hvor veien helt skal ende for de små kjære:-)

 

Det er jammen ikke lett å slippe dem løs.....men de er frie sjeler og vi har dem jo bare til låns.....og akkurat det er lettere sagt enn gjort!

 

 

Eg ser - Bjørn Eidsvåg

 

Eg ser at du e trøtt,

 

men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg.

 

Du må gå de sjøl,

 

Men eg vil gå de med deg.

 

Eg vil gå de med deg.

 

Eg har gjort død til liv for deg.

 

Eg har gjort død til liv for deg.

 

Eg ser du har det vondt,

 

men eg kan ikkje grina alle tårene for deg

 

Du må grina de sjøl,

 

men eg vil grina med deg.

 

Eg vil grina med deg.

 

Eg ser du vil gi opp,

 

men eg kan ikkje leva livet for deg

 

Du må leva det sjøl,

 

men eg vil leva med deg.

 

Eg vil leva med deg.

 

Eg ser at du e redd,

 

men eg kan ikkje gå i døden for deg

 

Du må smaka han sjøl,

 

men eg gjer liv til død for deg

 

Eg har gjort død til liv for deg.

 

Eg har gjort død til liv for deg.

 

 

[Superlis]

Så sant så sant helt fantastisk denne......og ikke minst sår......Takk for teksten:)

[♥Snulder]

Det er så viktig å prøve å finne en felles base med tenåringene sine! Vanskelig.... men viktig! At du kan være med henne til hesten hennes er et meget godt utgangspunkt.

Å svelge kameler er av det harde slaget... man vil så gjerne at de skal ha det bra ... på en vettug måte (les: sånn som vi med livserfaring vet er best...) Men det ender som regel med svelging av kameler mothårs... for husfredens skyld.

[Gjest]

Å som jeg vet hvor ille det kan bli med hormonbomber....oioioiiiii =)

Har vært et h.....i mange år her.Jeg prøvde,hun strakk og dytta i tøylene.Til slutt flytta hun på internat og litt etter litt ga jeg frie tøyler og lot ho stå for egne valg.Ja hun har feila.Jeg også.Men det ble en hest her som ble redningen også.Å etter hvert en kjæreste.Likte det ikke.For dette var jo den "lille" jenta mi.I dag har hun og denne kjæresten en familie...Han vokste opp her han med egentlig..Så to tenåringer i hormonkok ble til flere smeller,hehe

Man feiler og prøver.Men til slutt går det bra og man ser at alt man gjorde var rett.nesten alt da.I dag har vi et fint forhold.Å det er jeg glad for.Har vært tøffe tak siste åra.

 

Så å dele interessen for hest er supert.Man har så godt av det!! =0)

Å så er det jo fine dyr å. Men å svelge mange store hårete kameler,ja det er jeg blitt flink til altså ;o)