Dårlig samvittighet...

[Cajsa]

Jeg er yrkeskvinne med en flott mann som tar sin del av husarbeidet og nesten mere til. Sammen har vi et barn som går i barnehagen og trives godt.

Generasjonen vår organiserer hverdagen sin annerledes enn våre foreldre gjorde. Som modne foreldre, så har vi ikke den moderne besteforeldregenerasjonen med yrkesaktive besteforeldre i sin beste alder, men vi er velsignet med svigers som er spreke og flotte pensjonister.

Men idag trenger jeg litt trøst. Jeg må innrømme at når svigermor kommer med bemerkningene sine om at småbarn ikke burde gå i barnehagen, og at vi helt sikkert hadde hatt råd til å leve på bare en inntekt, så stikker det i meg. Akkurat nå har vi ikke muligheter til å redusere barnehagetiden for barnet vårt. Jeg prøver å ikke si så mye, men jeg har forsøkt å forklare at familieøkonomien med studielån og boliglån ser litt annerledes ut i dag enn på 70-tallet. I tillegg så liker jeg jobben min, men den er et ikke-tema i familiesettinger, og jeg snakker sjelden om arbeidet mitt. Jeg er rett og slett litt redd for å bli oppfattet som en karrierekvinne samtidig som det aner meg at svigermor muligens føler seg litt underlegen. Men når hun uttrykker at mannen min burde tjene mer slik at jeg kunne være hjemme, så merker jeg at sinnet begynner å ulme.

Mannen min har tatt sin del av permisjonen, han bidrar hjemme og er en flott pappa som følger opp barnet sitt. Svigermor kan diskutere alle barnerelaterte ting med ham, og rutiner mm fordi han er like inne i det som jeg, og hun slipper på den måten "farmor"-problemet som enkelte påpeker.

Jeg tviler sterkt på at det lønner seg å si noe. Har dere andre noen råd eller erfaringer? Skulle ønske jeg kunne kommet på noe humoristisk. På alle måter har barnet mitt en engasjert og varm farmor, så det er virkelig ikke noe å klage på. Jeg blir bare litt irritert og lei meg fordi dette er det som trigger den dårlige samvittigheten min...

 

[♥Snulder]

Au.. så vondt å gå og føle på dårlig samvittighet.... ihvertfall når du ikke skal ha det!

Min mor har aldri jobbet... hun skjønte heller ikke hvorfor det var så "tvingende nødvendig" for meg heller. Jeg måtte faktisk forklare det der med større lån og utgifter + at jeg faktisk har behov for å omgås andre voksne i en jobb jeg liker:=)

 

Min mor var barnepike for mine eldste barn - og det var kjempefint! Men samtidig så ser jeg det at mine to yngste har hatt/har en flott hverdag i barnehagen. Eksempelvis i dag... hvor min 3 åring har kommandert meg til å kjøre henne i barnehagen selv om jeg har fri;=)

 

Det var vel egentlig ingen gode råd som kom her.... Det er vanskelig å få eldre generasjoner til å forstå hvorfor vi velger som vi velger i dag. Antageligvis så kommer det tider da vi sitter og undrer oss over våre voksne barns valg - for det "var jo ikke slik vi gjorde det da vi var unge" ;=)

[Attpåklatten :-)™]

Du setter fingeren på et kjent fenomen Cajsa. Hvem har ikke hørt den kommentaren en gang eller ti?

 

Kanskje ikke alle, men jeg tror svært mange i vår foreldres generasjon har litt vondt for å akseptere fullt ut at vår generasjon har snudd mye av de rollemønstrene de selv slet med, eller sleit seg ut på (sykdom, ufør). Skilsmisse var sjelden noe tema for den eldre garde, mens vi i vår generasjon skiller oss oftere/lettere (compared to them;-) og vi realiserer våre drømmer på en helt annen måte. Så har nok muligens også drømmene forandret seg...

 

Min mor sa i flere måneder før jeg skulle begynne å jobbe etter å ha fått vesla; Stakkar liten, du KAN ikke begynne å jobbe igjen. Og det var jo akkurat det jeg også etterhvert tenkte. Selv om jeg innerst inne også visste at for meg så var det faktisk godt å komme ut blant andre, få input i voksenlivet og litt pause fra bleier, rap og gurgling!!!

 

Vi vet jo innerst inne hvem vi er selv, hva vi er gode på og hvor begrensningene ligger. Jeg innrømmer glatt at jeg ikke er den perfekte hjemmeværende dama. Jeg hadde revet tapeten ned med tennene om jeg ikke skulle få bruke andre sider av meg. Og det er en ærlig sak og har ingenting med andres valg å gjøre.

 

Problemet er som du sier, at andre og kanskje spesielt den eldre generasjon ofte kan føle seg underlegne. Og dermed få piggene rettet litt ut.

Samtidig prøver jeg også å tenke at det jammen ikke kan ha vært lett for dem heller. Stort sett var det kvinnene som tok seg av barna, huset og maten.

De var ensomme på mange måter disse kvinnene. For mennene tjente penger, gjorde de tingene ute som syntes, mens kvinnene holdt det hele sammen med sin omsorg, kjærlighet og enorme ansvarsfølelse.

Kanskje har de selv hatt en drøm inni seg om både karriere, suksess ute og mer velstand, men sett at det aldri kom til å komme til dem. Sårt? Ja helt sikkert.

 

Det er jo flott at hun og din mann har et godt forhold og kan diskutere barn og huslige ting. Det hadde jo vært ille om de ikke klarte det.

 

Tror det viktigste oppi alt sammen er hvordan du (og jeg og de andre jentene) velger å takle det.

Er vi fornøyd med livet som det er? Ønsker vi å tilbringe mer tid hjemme? Hvordan løser man det i såfall?

 

Å sette ned noen punkter og være dønn ærlig overfor seg selv er pri 1. Så må man velge om man skal lage det til en kamp overfor svigermor, eller rett og slett la tingene ligge og vite med seg selv at en har gjort det rette.... Det er ikke lett, men jeg tror det går:-)

[mamma søker barn-har fått 2]

He he beklager at jeg ler, men HUN synes at mannen din burde tjene mer..... Dvs at han også må jobbe mer, slik at du kan være hjemme med barn og nesten aldri se din mann.....

 

Nei vet du, jeg har ikke noen gode råd:-) Men selv er jeg ufrivillig hjemmeværende. (pga sykdom) Og skulle gitt høyrehånda mi for å få jobbe litt.

Jeg synes det høres ut til at dere har det veldig bra egentlig. Du har en mann som bidrar, dere bidrar begge til familieøkonomien.

 

Men enkelte fra den generasjonen tror jo at vi lever i 70-tallet ennå.

Da kunne man i det minste få kjøpt seg en bolig til 1 - 1 1/2 årslønn.

Det er ikke like lett i dag kan man si:-))

Dessuten er jo "alle" barn i bhg. og man kan ikke lenger bare slippe de ut og håpe at en nabokone ser etter de:-))

 

Så vil jeg si hei til deg, for jeg kjenner ikke nicket ditt. Er nok ferskere enn deg:-)

[Gjest]

Du har fått så kloke svar.Selv har jeg ingen råd å komme med ;o)

Men,vet du at jeg selv har sagt akkurat det der til min datter.Hun snakka om å begynne å jobbe og ha ungen i barnehage da og da.Jeg heiv ut piggene og sa at hun hadde det meget bedre hjemme....Men så begynte jeg å tenke.(kan det altså ;o) Å ser jo fordelene med å jobbe.Komme seg ut,tjene mer og ha det ok.

Hadde jeg greid,skulle jeg jobba jeg med.Men har div som gjør at jeg ikke kan det.Ikke enda værtfall.

 

 

Å ja.Hei forresten ;o)

[Superlis]

Stakkars deg:( Jeg skjønner godt hvordan du har det, og jeg har vel ikke så mange gode råd og komme med, men heldigvis så ser jeg at du har fått mange kloke svar her inne. Jeg har 4 barn selv og har kjent på dårlig samvittighet mange ganger, har vært både hjemme og utearbeidene. Med 4 mann valgte jeg og gå ganske tidlig ut i jobb, han var vel året da han startet i barnehagen. Jeg slet en del med dette med den "stakkars" ungen som skulle i barnehage på fulltid,og gjør det enda av og til.......heldigvis blir det bare sjeldnere og sjeldnere for jeg ser at han har det kjempebra, og stortrives i barnehagen. jeg som mamma i jobb har det også kjempebra, jeg trives med jobben, kollegaer, og dette med ikke "bare" være mamma men et selvstendig menneske som også har behov. Heldigvis hadde jeg en mamma som oppmuntret meg til og kjenne litt på hva jeg ville....

Kan vel bare oppmuntre deg til og stå på og gjøre det beste ut av ting, jobb og vær stolt!! Når det gjelder svigermor er jeg nok ikke den riktige til og utale meg, har rett og slett kuttet ut og har kun kontakt når jeg må, dvs jeg klarer og oppføre meg når vi er sammen smiler og later som ingenting, men gidder ikke lengere og være brobygger:)

Lykke til:))

[Gjest]

Jeg tror dessverre det sitter dypt hos mange i den generasjonen.

De har selv vært hjemmeværende og har vanskelig for å omstille seg til den nye generasjonen, og klarer heller ikke se at vi må ha alt.

 

Som mamma har fortalt 1000 ganger, "da vi var ung greide vi oss med kasser som bord i starten, vi hadde ikke råd til alt med det samme"

Nei vel, men sånn er det ikke bare lenger. Vi har andre krav .

Vi har mer utgifter, om noen er unødvendig - ja muligens, men så er tiden sånn......Før var jo "alle" hjemme og den løsningen ble self. mer naturlig å tilpasse seg.

 

Så råd, hmmm... Jeg nok funnet en vinkling med at hun er en fantastisk farmor og svigermor, men akkurat på det omr. er hun litt etter!

si noe sånt som :

"Vi lever ikke på 70-tallet og må faktisk jobb begge to, men minsten trives i bhg. og jeg har til og med et yrke og en jobb jeg elsker, det er ikke alle forundt"

[Babyonboard ;-)]

Hei på du :-)

Den HER dårlige samvittigheten, den har jeg også.... :-)))

Men vet du, jeg tror ikke barna hadde hatt det så mye bedre om vi skulle være hjemme... Ihvertfall ikke her i huset :-D

 

Ikke for det,kunne godt tenkt meg LITT mere fridager så heimen kunne se litt bedre ut... hihihihi... Tida og formen strekker rett og slett ikke til.

 

Siden vi snakker om 70-årene...Noen som husker hvordan det da var? Var sikkert greit å være hjemme når resten av nabolaget også var hjemme... Og det var sikkert greit å være hjemme med bare en inntekt siden detikke var så innmari mye å handle heller... Skal jeg fortsette?

 

Jeg sier som de over her, vi lever i en annen tid :-) Det er lov å VILLE jobbe fordi vi LIKER å jobbe! Jeg hadde også gnagd tapeten av veggene hvis jeg skulle vært hjemme :-o

 

Vet ikke hva jeg ville sagt jeg... Hadde vel ledd og sagt at jeg er en førsteklasses monstermamma som VIL jobbe fordi jeg faktisk har en jobb jeg TRIVES med! Og så hadde jeg kysset svigermor på kinnet og sagt: Men jeg er kjempeglad i deg og forstår at du hadde små barn i en litt annen tid...

 

 

 

 

Nevnte jeg at jeg ikke har noen svigermor? Ikke det nei? Men jeg har hatt ;-))))

Og HUN hadde virkelig fått satt sinnene i kok her inne... hihihihi