Hvordan leve med en deprimert mann?

[Anonym bruker]

Er det noen her som har erfaring som de kan dele? Mannen min er deprimert nå i møketiden, men han ønsker ikke hjelp. Han sier at alt blir bedre bare solen kommer og går og venter på våren.

 

Problemet mitt er at han blir så veldig egosentrisk og har ingen forståelse for andre enn seg selv. Vi har syke barn og pga lange avstander kommer jeg meg sjelden hjemmefra. Han traff en venninne av meg på butikken og kjeftet henne huden full fordi hun sa at hun synes synd på meg som hadde så mye å gjøre med barna og ikke kom meg ut. Det var jo mye mer synd på han. Han var jo også sliten.

 

Hvis jeg sier at jeg er sliten en dag, utvikler det seg bare til "jeg har det verre enn deg"enetale. Og jeg får vite at ved å stille krav til han så forstår jeg ikke hvordan han har det og har lite empati etc. Når han har det slik så må jeg jo forstå at han ikke kan ha empati for meg.

 

Jeg synes det er slitsomt med en mann som aldri kan si "jeg ser du er sliten i dag, skal jeg lage en kopp te til deg e.l". Her i huset er det bare han som har lov til å være sliten...

 

Noen som har noen tips til hvordan jeg skal håndtere dette?

 

Gleder meg til våren ja

[Anonym bruker]

Åå, jeg kjenner meg litt igjen fra den perioden min samboer var deprimert..

 

Hvis det virkelig er sånn at han ikke makter å se andres behov når han er deprimert, så må du bare ta det med i beregninga... Sett fra hans synspunkt så ER det urimelig av deg å stille krav til ham. Så får heller vi andre være så uenige vi bare vil.

 

Jeg vil anbefale deg å vente til våren kommer, og depresjonen går over. Da kan dere ta en stor og alvorlig samtale om hvordan dere skal takle dette til neste år - depresjonen kommer vel sannsynligvis igjen da.

 

Når han ikke er deprimert lengre, klarer han kanskje å se situasjonen klarere, og ta dine behov med i sine vurderinger. Jeg vil også anbefale dere å søke hjelp for ham (og for dere begge to) mens han har vurderingsevnen intakt. Ta kontakt med fastlegen.

 

Legg en plan for hvordan dere skal takle depresjonen hans - synliggjør hvilke behov han har og hvilke behov du har. Legg en plan for hvordan du kan få avlastning i mørketidsperioden, og vurdér om han kan gå med på å prøve medisinering.

 

I mellomtiden vil jeg anbefale deg å alliere deg med en venninne, søster, mor e.l. Fortell hvordan du har det, og be om litt avlastning. Avtal at du kan ringe for å få litt sympati når du trenger det, og at du kan få barnevakt eller annen avlastning en gang i uken eller så.

 

Hvis ikke mannen din klarer å fylle dine behov, må du skaffe deg hjelp andre steder fra. Det nytter ikke å sitte og si at "han BURDE forstå det". Han er syk, og klarer det ikke. Da er det ditt ansvar å ta vare på deg selv midt oppe i det hele. Bli litt praktisk og beregnende...

 

Trøsteklem og varme tanker fra meg. Husk at det snart er vår, og da blir situasjonen bedre :-)

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Hei!

Eg henger meg på dette innlegget! Eg har sjølv vore deprimert, og JAAA, ein vert egosentrisk, antipatisk og med lite omtanke for andre enn seg sjølv! Sorry, slik ER det bare. Det må omverda berre godta. Tenk deg sjølv å vera SÅ sliten og ikkje sjå lyst på tilveret. Du orker mest ikkje å tenka ein dag fram.......korleis ville DU klart å takla å verta stilt krav til? Det aller siste ein skal gjere med ein deprimert person er å stilla krav og sei at "no må du jammen ta deg saman og hjelpa til." Tenk på at det er akkurat det han gjer...tek seg saman for i det heile klara å koma gjennom denne dagen! Prøv du å strekk deg lenger enn det du maktar...

Uff! Dette virker viss som ei skjennepreik. Det er IKKJE meint slik, men kanskje det er den som ikkje er deprimert som treng å setja seg inn i den andre sin situasjon. Dersom du ikkje klarer det så ta kontakt med ein psykolog/psykiater/ psykiatrisk sjukepleiar el.l. og spør om råd. Dei er der for å hjelpa pårørande like så mykje som den som er sjuk.

Så: ikkje ver redd for å søk andre rundt deg om hjelp. Det er ikkje berre barnefaren som kan avlasta deg. Det er klart at du treng óg avlasting, og kvile!!!

 

Lukke til, og mange gode helsingar frå meg! :-)

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar.

Vet at han ikke burde forstå og at man ikke kan forlange noe. Vet at han er syk og at det er derfor han er slik. Likevel synes jeg det er vanskelig. Det veste er ikke mangelen på hjelp hjemme, men det dårlige humøret. Når man er dønn sliten selv og får en deprimert mann hjem fra jobb - da er det vanskelig å holde på humøret. Jeg er dessuten nødt til å stille små krav - f.eks oppførsel rundt barna. De må jo beskyttes oppi dette (det var det jeg mente med å stille krav).

 

Har desverre ingen som kan avlaste og ingen som jeg kan si dette til. Min familie er kjempesnill og forståelsesfull, men de har ikke mulighet til å avlaste. Dessuten føler jeg det som om jeg utleverer mannen min selv om det er en sykdom - spesielt siden han ikke liker å snakke om det selv og kaller det mye, men ikke deprisjon. Mannen min er også litt spesiell (litt egosentrisk til vanlig også) og var regnet som en vaskelig mann så det manglet ikke på advarsler fra andre i nærområdet da vi kom sammen og spesielt da vi fikk barn. Selv om det er en sykdom, så er det mange venner av oss som ikke ser det slik. Orker ikke å betro meg for så å bruke mye energi på å forsvare ham etterpå. Da er det bedre å ikke si noe. Det var dermed deilig å få det ut her der ingen kan se hvem vi er =o)

 

Nå skal jeg tenke litt på meg selv som alenemor og bli positivt overrasket om han hjelper litt til. Så får vi håpe det har skjedd noe positivt på jobb så han ikke er så deppa når han kommer hjem. Så gleder jeg meg til våren og sommeren og håper vi kommer gjennomsnakket og mer uthvilt gjennom den slik at vi har planer og energi til å gå igang med neste mørketid.

[Anonym bruker]

Bare så det er sagt så har jeg aldri bedt han om å ta seg sammen. Jeg vet hva det vil si å være deprimert, så jeg vet at det ikke går an.

 

Med å stille krav mente jeg oppførsel omkring barna. Når han er i veldig dårlig humør må han gå et annet sted istedet for å fare opp pga at barna leker helt rolig f.eks. Det var ikke noe mer utover det. Barna kan ikke bli engstelige og redde.

 

Et annet problemet er at jeg allerde strekker meg mer enn jeg makter... Da er det vanskelig å skulle ta seg av en som er deprimert også.

 

Men jeg skal prøve å følge det jeg skrev lenger her nede. Bite tennene sammen og glede meg til sommeren.

[Anonym bruker]

Hei, det var jeg som svarte deg først...

 

Visst ER det tungt. Det er vanskelig å smile og holde humøret oppe hele tiden, og prøve å muntre opp en deprimert mann og beskytte ungene...

 

Akkurat derfor synes jeg at du bør finne noen du kan stole på, som kan hjelpe deg litt. Det blir enda verre når man er alene om det.

 

Let litt rundt på nettet, og se om du kan finne en støtteorganisasjon for psykisk syke og pårørende. Selv om mannen din ikke anser seg som psykisk syk, og ikke vil ha hjelp fra en sånn organisasjon, så kan jo DU få det...

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg er deprimert, og vet at jeg kan være ganske hissig og oppfarende, og orker fint lite (null energi). Likevel kjenner jeg at jeg får dårlig samvittighet om jeg har vært urimelig mot mannen min og bare gått og surmulet en hel dag eller kveld, og ber om unnskyldning for det. Noen blir kanskje selvopptatte og egosentriske, jeg tenker også mye på mine egne problemer, men jeg greier å se andre fordet! Det hender at jeg gjør ting for mannen min, fordi jeg er så glad for at han holder ut med meg i "onde dager" også. Jeg kan lage mat til ham, gi ham massasje, spørre ham om han har det bra, og bry meg oppriktig om hvordan han har det. Om han ikke har det bra, har ikke jeg det bra heller. Så å automatisk trekke konklusjon om at er du deprimert, så er du egosentrisk og har "lov" til å være sur, sint o.l. blir for enkelt. Har han en tung, moderat eller lett depresjon? Det er store forskjeller på det.

[Anonym bruker]

Hei igjen. Det var eg som svarte som nr to, og eg skreiv at det kunne virka som om det var ei skjennepreik. Eg skreiv også at det var IKKJE slik meint, og eg beklager nok ein gong for at det vart oppfatta slik!!! Eg har nok misforstått deg og, noko eg vil óg be om orsaking for. Det er DU som kjenner best kor skoen trykker. Eg har ikkje problem med å forstå at du er sliten og trøytt. KLART du kan setje krav til at mannen din oppfører seg skikkeleg overfor borna. Dei skal ikkje verta redde sin eigen far. Er det ikkje ei helsesøster el.l du kan venda deg til å få snakka med og få råd? Du skal ikkje vera nøytt til å bera dette aleine. Det er trist at venene dine ikkje "ser" at du treng hjelp og støtte både på det psykiske og det fysiske/praktiske planet!

 

Eg ynskjer deg ALT godt! Lukke til vidare!!! God klem frå meg