Å få full foreldrerett!?

[Anonym bruker]

Har en 3 mnd gammel sønn og en bf som stiller opp i ny og ne. Ble et litt stygt brudd mens jeg gikk gravid, og sitter nå igjen med et hus vi ikke får solgt, og en hel del uvennskap. Har vært til mekling, og avtalene holder han sånn innimellom, han stiller opp mye en uke, så stiller han ikke opp den neste, og sånn har det vært fra begynnelsen. Han så sønnen vår frem til han var 10-12 dager, så tok det 4 uker før han så han igjen, først når vi kom i meklingsmøte kom han. Nå skal jeg dra vekk en ukes tid, og når ejg kommer hjem er det et par uker siden bf så sønnen vår. Han skylder emg noen 1000 i barnebidrag også nå, og har gjemt unna regninger til meg som har kommet til adressen vi har i huset vi kjøpte sammen. Broren hans truet meg mens jeg gikk gravid(2 dager før jeg fødte) med å ta fra meg foreldreretten, han skulle gjøre alt han kunne for at broren hans skulle få foreldreretten til sønnen vår. Huset vi kjøpte kjøpte vi av broren hans, og da vi skulle selge det fant vi ut at det var noen papirer han ikke hadde fått godkjent, og det tok over 3 mnd før vi fikk lagt huset for salg. Dette avr en grov feil av mekleren de hadde og dem selv, noe de ikke vil innrømme.

sitter her emd sønnen vår, har svært lite avlastning fra bf, avtalene skal jo skje i mitt hjem, men jeg kunne jo fått slappet av om bare han kom innimellom. Jeg blir så nedbrutt psykisk av dette her, skal til legen når jeg kommer fra familiebesøk og evt videre til psykolog. Jeg blir helt matt og sliten, men gjør jo alt ejg kan for å fungere for sønnen min. Han lider ingen nød, han har alt han trenger, og jeg svikter han ikke på noe vis, men jeg er så redd for å gjøre det om jeg fortsetter sånn som nå. Har blitt lagt inn på sykehus pga angstanfall når ejg gikk gravid, og er livredd for å få et anfall når jeg er emd sønnen min. Det er helt forferdelig. Livredd for å feile. Jeg vil kun det beste for sønnen min, jeg vil ikke at han skal ha en uansvarlig pappa som dukker opp innimellom, jeg ser ingen grunn til at det ikke skal fortsette fremover. da er det bedre at han har en mamma som alltid er der hvertfall... men hva skal til for at jeg skal få full omsorgsrett? har skrevte ned avtalebrudd (16 på 2mnd) har brorens lite gjennomtenkte utsagn og når jeg evt skal til psykolog kan vel h*n også se at situasjonen ikke er gunstig og hva som utløser det?? Jeg vil ikke ha noe med bf å gjøre, om det i det hele tatt er mulig?? Jeg blir helt ødelagt av å ha det sånn..noen erfaringer??

[Anonym bruker]

Heihei.

Har lite erfaring med de problemene du sliter med psykisk så der skal jeg la vær komme med råd.

Når det gjelder barnefar, avtalebrudd og hva du må belage deg på i fremtiden har jeg derimot peil;) Her er barnet 3 år og det har vært lite stabilt og enda er det. Det jeg gjør er å la han kjøre løpet sitt men ikke bytte- kan han ikke når avtalen er får han vente til neste gang. Var det rådet jeg fikk fra FVK. Som alenemor med en slik barnefar må en bare belage seg på at slik er det og en må gjøre det som er best for barnet. Jeg kan fortelle deg at nå fungerer det slik at jeg blir glad når han endelig kommer. Barnet har absolutt behov for denne kontakten. Her ligger det mer bak så samvær er under tilsyn.

Du har hovedomsorgen men du klarer ikke ta fra pappaen samvær pga avtalebrudd. Der skal det ligge klare bevis for at barnet lider nød under samvær for at det skal skje. Den første tiden er slitsomt, spesielt når en har andre ting å krangle om i tillegg. Mitt beste råd er å skille hus/hjem fra det som har med barnet å gjøre. Selv om faren er lite stabil nå er barnet veldig ungt å mye kan skje, og alt i alt trenger barnet faren sin- om ikke annet for å vite hvem han er. Skyldig bidrag er irritererende- har enda ikke fått et eneste et jeg- kun et lusent lite forskudd men det er også ting du må skille fra det som har med samvær å gjøre. Om du blir syk av å ha faren rundt deg må du alliere deg med noen som kan hjelpe ved levering/henting for du må ikke la det stoppe samvær.

Avtalebrudd bør du fortsette skrive ned- kan bli nyttig om faren senere går for mer samvær/omsorg. Om dere møtes til mekling må du fokusere på barnets beste og ikke deg selv- og ihvertfall ikke blande inn økonomi i dette. Håper jeg ikke høres kvass ut for mener det ikke sånn. Jeg vil bare du skal vite hva som gjelder om det skulle bli noe større sak ut av dette, for om du skulle bruke dette som grunner for å nekte far samvær er jerg redd det kan slå motsatt.

 

 

[Anonym bruker]

Full foreldrerett/foreldreansvar har du sikkert, om dere ikke bodde sammen ved fødselen(i folkeregisteret. At han eller du meldte flytting før fødsel). Om du ikke skrev under på delt foreldrerett/foreldreansvar på det arket hvor han erkjente farskapet, da. Men dette har liten/ingen betydning i det daglige, og hvertfall ingen betydning for hovedomsorgen og samværet. Dette er helt ulike ting.

 

Du skal ikke stresse slik med samværet, ikke forvent at BF stiller opp slik avtalen er, bare noter om han kommer eller ikke. Dette er hans ansvar. Og han kommer ikke for å avlaste deg, men for at barnet skal kunne være med og bli kjent med sin far.

 

Ikke bry deg med truslene. Ingenting skjer av trusler alene. Går BF videre(vil til retten), så gjør han det. Da skaffer du advokat som snakker for deg, og gjør det som trengs. BF kan ikke bare overta barnet, uten din vilje, slik det nå er. Og han kommer ikke langt i retten heller.

 

Eneste du skal passe på, er at du aldri(og jeg understreker ALDRI) nekter avtalt samvær. Hold deg til avtalen, og ikke nekt barnet å se far da. Du kan nekte utenom avtalen.

 

Prøv ikke å omvende BF til å stille opp, og ikke gå inn i diskusjoner/krangler om noe som helst. Dette vil kun gjøre en ting, og det er å slite deg ut. Du oppnår lite til ingenting hos BF. Innse at barnet har en uansvarlig pappa. Det er ikke noe du kan gjøre for å endre dette, det er kun BF som kan endre dette. Dess fortere du ser dette, dess lettere blir det hele for deg. Og da får du mer overskudd til det som virkelig teller i det hele; barnet:)

 

Klarer du ikke være alene med BF under samvær, så allier deg med en venn/venninne som kan være der den tiden. Du kan enten være der, også, eller gå ut en liten tur.

 

Er ikke meningen å være stygg med deg, men dette er sannheter. Jeg har selv en tulling til eks og BF her, og dette var noe ingen sa til meg tidlig, slik at jeg slet meg nesten helt ut på å prøve å få BF til å forstå og opptre voksent. Det hjelper å gi slipp på å prøve på dette, og å innse realitetene, selv hvor tragiske og feil de kjennes.

 

Lykke til videre:)

 

 

[Anonym bruker]

Enig!Ikke regn med han å ikke bli bitter...lett å falle i den fella.Går ikke an å forandre dem!Har selv prøvd:=(

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! Det hjelper å se at det er flere alenemødre som har det lignende,men bare klarer å leve med det. For jeg sliter meg fullstendig ut av dette, har prøvd å få til et "vennskap" men det skjærer seg emd en gang.

Er jo så vondt og slitsomt å gå å tro at nå, NÅ har han skjønt at sønnen er det viktigste,og kommer til avtalene, men så gjør han ikke det likevel. Jeg blir jo så sinna, og da har ejg lett for å si ting jeg ikke burde. Imorgen drar jeg en uke til familien i andre kanten av landet, hvilket bf fikk beskjed om for 4 uker siden.Dette har vi pratet om i mekling på FVK, at jeg kan si ifra om at jeg drar el ikke ahr mulighet til å klare en av avtalene, og da får han tilbud om å komme til en ny avtale. Dette skjedde nå også, jeg ba han finne en ny dag og komme på. Han skulle komme igår, meeen, han kom ikke. Fikk til slutt tak i han, og da sa han det var fordi han ikke ville se meg. Men det er jo ikke meg han skal se! Jeg sa det til han da jeg sa når det passet at han kom, at jeg ville ikke være tilstede,så han må jo bare klare å se meg i de 2 min det tar å gi beskjed om når lillegutt skal ha mat o.l når han kommer inn døra her??

Hvordan skal jeg komme meg ut av denne knipa? Vi er jo uvenner så det holder, har avtale på FVK igjen om 6 uker. Alt ahr blitt så mye verre enn det burde med familien hans, økonomi(vi har felles lån, han har hatt perioder hvor han ikke betaler sin del, og jeg får da purringer og styr) Hvordan har dere klart å heve dere over han mangel på ansvar og brudd på avtaler? Jeg vil ikke at sønnen min skal ha en pappa som kommer når det passer for han etterhvert som han blir eldre! Bf har selv ikke hatt kontakt med sin far siden han var 5 år, og har hele tiden sagt at slik skulle aldri han gjøre mot sine barn, så ble jeg gravid, og han gjorde det slutt. Og her sitter vi da, og venter på han, som kommer innimellom. BLir jo en opptur når han kommer og stiller masse opp et par uker, så går det rett ned igjen når han aldri kommer, og heller ikke sier ifra. På FVK sier de at han MÅ si ifra om han kommer eller ikke i god tid, og fungerer ikke avtalen kan en av oss innkalle til nytt møte. Klarer liksom ikke la vøre å fortelle han at jeg blir sinna når han ikke kommer. Jeg vil jo, mest av alt, at sønnen min skla ha en pappa som han kan regne emd, stole på og få et godt forhold til, mn jeg ser ikke åssen det skal gå. Blir så lei meg, og sliten.. Jeg blir jo bitter, hvordna klarer dere å la være?? hehe..Er nok blitt litt for sliten, skal ikke noe til før jeg bikker over. Men, nå må jeg heve hodet, kose meg med sønnen min og prøve å bare være glad de gangene han kommer i det hele tatt..Dette skal jeg vel klare?!

[Anonym bruker]

Det er vel egentlig "bare" å late som om BF er luft. ikke kave med det, og bare la ham styre seg selv. Jeg kan bare si at du kommer INGEN vei med å prøve å kjefte, overtale, forklare osv. BF må finne ut dette selv.

 

Forstår godt at du ønsker det var annerledes, og at du ikke ønsker dette for barnet deres. Men det var dette med realitetene. Med slike fedre er det sjelden FVK hjelper, heller. Det er min erfaring, hvertfall.

 

Lev ditt liv med barnet, og ta det BF "gir" barnet som en bonus. Det er dessverre ikke mer å gjøre.

 

Det er ikke gøy, og ingen ønskesituasjon, men en lærer seg å leve med det. Samarbeidet kan også lette litt om du backer ut av dette å ville styre BF ang samværet. Hold deg til det du skal og må i avtalen, og la BF styre sin del. Ikke forvent noe som helst av ham. Kun bidraget, som du krever inn gjennom NAV.

 

Og når han unskylder seg med at han ikke vil se deg ved samvær, så sier du bare "OK, ditt tap at du ikke stiller opp for barnet". Og ingenting mer;)

[Mizty82]

Høres jo nesten ut som om det er meg du skriver om her utenom det me hus og lån så stemmer alt her... Er veldig frustrerende. Familien til BF prøver å gjøre alt for å knekke meg, men en dag så fikk jeg bare nok og sa til meg selv at det skal de ikke klare. Og at jeg har det bra nå og lever mitt liv me lillegutt og driter i dem plager vette av dem, men det driter jeg i... Vis de ikke har mer å gjøre enn å prøve å ødelegge meg og irritere seg over meg og mitt liv så får de seile sin egen sjø.

 

Jeg har slitt en del psykisk selv, men når BF flytta så ble jeg mye bedre. Har ikke vært deprimert eller hatt angstanfall siden... Noe som hjalp for meg var å ha venner og familie rundt meg som jeg kunne snakke med. Benytt familie og venner når det blir tungt, få noen til å komme til deg. Lag mat, se film, ett eller annet for å få noe annet og tenke på

Du kommer til å komme sterkere ut av dette... Ikke la det BF og familien hans gå inn på deg. Prøv å hev deg over det. Jeg kan love deg at det irritere dem mer enn vis du bryr deg...

 

Vis du trenger noen å snakke me som sitter i så å si samme situasjon som deg nå så er det bare å sende en pm til meg