syteinnlegg.. om sjalusi og tillit...

[Litt hemmelig akkurat nå...]

mannen min er så ekstremt sjalu, så jeg går snart på veggen.... jeg har aldri gjort noe for å misbruke tilliten hans, men likevel er det akkurat som at han tror jeg kommer til å være utro så fort jeg har anledning. jeg har aldri vært det, og kommer heller aldri til å være det!!!

 

dagen etter utdrikningslaget mitt, var han potte sur. og grunnen? joda, han trodde ikke det ville bli såpass seint! greit nok, det BLE seint, var vel ikke hjemme før 3-halv fire et sted. og da var han sur hele dagen etterpå, fordi han ikke hadde klart å sove før jeg kom hjem, slik at han også var sliten. (på det tidspunktet hadde vi kun ett bar, og han sov hos besteforeldrene sine den natten.) så den dagen som egentlig var sååå bra, klarte han å ødelegge minnene jeg satt igjen med. i tillegg til at jeg kom sent hjem, var han sur for alt egentlig. det ble til at jeg satt igjen med en følelse av at det er forbudt for meg å ha det gøy uten han. og jeg er ikke noe sånn utpreget festmenneske, har aldri vært det (ikke han heller). men en gang i blandt kan det være koselig å samles med gode venner, og det er greit så lenge vi gjør det sammen.

 

nå er jeg invitert på jentekveld til en av mine beste venninner, om noen uker. denne venninna har jeg blitt kjent med på jobb, så hun var ikke en del av livet mitt før jeg ble sammen med mannen min. problemet er, at hun er bifil.. jeg ventet lenge med å si det til mannen min, for jeg visste hvordan det ville bli... men tilslutt måtte jeg jo bare si det, og sa det da i en sånn sammenheng som at det skulle være verdens mest normale ting. etter at jeg fortalte det, liker han ikke at hun er på besøk, liker ikke at vi snakker i telefonen, +++. herregud, hun er forlovet med en MANN, og uansett om hun ikke hadde vært det, haddet det aldri blitt noe annet enn vennskap mellom henne og meg. en gang jeg prata med henne i telefonen, var han møkksur hele kvelden etetrpå. tilslutt fikk jeg dratt ut av ham hvorfor; jeg snakket visst annerledes med henne enn med andre venninner.. Hva faen??!!! joda, jeg pynter litt på dialekta mi, det vet jeg. ("oslosk" vs "landetsk" er ikke alltid så likt, så legger vel ubevisst om litt, det gjør jeg på jobb også.) men jeg hadde visst annet tonefall. jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre..

 

nå som jeg skal på den jentekvelden, stivner han til og "lukker" seg helt. hver gang jeg nevner at jeg gleder meg, ser han så utrolig likegyldig ut, at det er nesten skremmende,. hvorfor kan han ikke unne meg dette da, og bare si "ja, reis og kos deg. det fortjener du!" faen, jeg satt hjemme en hel helg med fødselsdepresjon, baby på 3-4 uker, og en aktiv 3-åring for at han skulle få reise på fisketur. jeg sa kos deg, og slapp av! får jeg det samme tilbake? nope. gi og ta med samme mynt er det noe som heter, men det har tydeligvis ikke han hørt om. jeg vet han får litt noia da jeg sover borte, (det har skjedd 2 ganger på de 7 årene vi har vært sammen, og da i jobbsammenheng. pluss på sykehuset etter den ene fødselen. den andre var han der hele tiden.) så siden han ikke liker at jeg sover borte, har jeg til og med fikset så jeg kommer meg hjem den natta, etter jentekvelden. jeg hadde muligheten til å overnatte, men sa nei med tanke på mannen min. likevel er han møkksur hver gang jeg nevner noe om den kvelden, og jeg vet at han kommer til å oppføre seg slik så jeg får dårlig samvittighet for gud-hvet-hva dagen etterpå. at jeg kom for sent hjem, at jeg ikke rakk å ta telefonen, osv osv.. i går prøvde jeg prate litt med han om dette, og han sa da "nekter jeg deg alt? nekter jeg deg å trene?" jeg klarte ikke annet enn å svare "nei, du gjør ikke det, men det er faen i meg merkelig, for hvis jeg på død og liv skulle være utro kunne jeg like gjerne vært det på treningsstudioet." da sa han ikke noe mer. ikke akkurat gjennomtenkt svar, men likevel godt å få sagt. føler meg nesten som en fange i mitt eget hjem. etter 7 års samboerskap, (2 av dem som gift) 2 barn, og aldri gjort noe som tilsier at jeg ikke fortjener å bli vist tillit, synes jeg dette er så frustrerende. det at han har null tillit til meg begynner slite på meg...

 

jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men det var godt å få tømt seg for litt tanker. takk for at du leste.

[Litt hemmelig akkurat nå...]

oj dæven, dette innlegget ble visst mye lengre enn jeg hadde trodd!!!

[Gjest]

Du har ingenting å ha dårlig følelse eller dårlig samvittighet for dagen derpå ihvertfall. Jeg tenker at når du lar deg selv føle deg slik etter å ha hatt en bra dag/kveld uten han så er du på en måte med på å lage en dårlig situasjon. Misforså meg rett, det er HAN som skaper den dårlige stemningen ved å ikke være normal og unne deg tid uten han. Du bør ha den reneste samvittighet, overse barnslighetene hans og prate om hvor hyggelig du hadde det i går og hvor positiv den tiden du får med venninner er for deg. Kanskje han skjønner at det gagner dere begge da?

 

Jeg forstår veldig godt at du er frustrert. Han høres barnslig, umoden og usikker ut. Det må være slitsomt og måtte forholde seg til.. Det går nok ikke på det at han ikke unner deg noe, men at han har så lav selvfølelse og selvtillit at han da kun sitter igjen med bittre og dårlige følelser når du er borte. Sjalusien overtar rasjonaliteten skjønner?

 

Har du forresten pratet med han om det?

 

 

[Gjest]

så jo nå at du hadde pratet med han om det. hmm

[Gjest]

Vel, forhold bør ikke føles ut som et fangenskap mener jeg....så du bør virkelig se om dere kan få litt hjelp til å bygge tillitt.

 

Det jeg føler veldig på er at menn som mistror partneren ENTEN har blitt svikta før, eller selv ikke har helt rent mel i posen.

Min har litt sjalusi tendens, siden han har had forhold til ei som var mye utro tidligere, og han har selv vært utro en gang, det tok vanvittig lang tid å bygge opp tillitten igjen og pga det han selv gjorde så hadde han vansker med å stole helt på meg også. Men med tida så har vi bygd tillitt, så håper jeg det ikke skjer noe som raserer det vi har bygd opp igjen, for jeg sa til ham, en gang til og jeg kan aldri mer stole på ham, og da er forholdet over for godt, en sjans, det er alt jeg gir.

Jeg vet at hvis jeg hadde vært utro mot ham ( det vil neppe skje, men jeg er ikke mer kjepphøy enn at jeg vet at ting skjer i utsatte situasjoner og uten at det er overlegg for mange) så hadde forholdet også vært over, jeg kunne aldri tilgitt meg selv for å ha svikta både ham og meg selv, og kansje mest barna.

 

Du får snakke med ham og legge det fram slik at du hadde ikke bare svikta ham om du var utro, men også deg selv og barna. Kansje han lytter mer da.

 

Aner ikke om du får noe utav dette, men vit at slike følelser og kontroll-behov skyldes usikkerhet, skjeldent "makt behov".

 

 

 

[Anne-B.]

Dette bunner nok i hans, jeg vil tippe, lave selvtillit, hans dårlige selvbilde og han usikkerhet. Normal sjalusi er en ting, det er noe helt annet med "ukontrollert" sjalusi, som jeg vil si at dette er. Du har jo rett i at om du på død og liv ville være utro, så hadde du jo kunnet være det på treninga. For meg var ikke dette en ugjennomtenkt dum kommentar, men en ugjennomtenkt og spontan kommentar på sin rette plass! Antageligvis er dette en slags merkelig forsvarsmekanisme for å "beskytte seg" mot noe som potensielt kan skje.

 

Jeg ville ha kontaktet en nøytral tredjepart. Når dere har vært sammen så lenge og det enda er et problem, så tror jeg det lar seg vanskelig gjøre å fikse dette alene. Man blir lei av å gå som på nåler hele tida, passe kjeften sin for å ikke si et ord forkjært og ikke ta avgjørelser fordi man vet man som venter på en når man kommer hjem og er på tomannshånd.

 

Tillit må ikke bare fortjenes av den som ønsker det, den må også tillæres av den som skal vise den.

 

Om han tror at du skal være utro, hvorfor gidder han å være sammen med deg da? Hvorfor velger han å være sammen med noen som bare vil såre ham? Det kan du jo spørre han om. Og om han tror så dårlig om deg, så får han ta styring i sitt eget liv og ikke sitte der og være et selverklært offer, for noe som ikke har skjedd engang.

 

Snurte mannfolk er siste sort. Jeg hadde oversett ham på pur F etter en viss tid.

[Gjest]

*grøss* Dette høres ut som mannen min i gamle dager. Ufattelig sjalu, veldig mistenksom, en mester til å vri alt over på meg og alltid var det min skyld at han var sjalu, for jeg kunne jo bare holdt meg hjemme og dermed hadde ikke han blitt sjalu.

 

Jotakk! Hans sjalusi, hans problem.

 

Etter omtrent like mange år som dere kom vi til et vendepunkt. Jeg skulle ut med noen venninner og han var potte sur. Det ble en krangel og han sa at hvis jeg gikk ut så kunne jeg bare flytte for da elsket jeg ham ikke. Jeg var så lei på det tidpsunktet at jeg lo til ham og sa at han kunne ærlig talt ikke true med meg noe sånt, da det hadde vært en lettelse å flytte fra sjalusien hans.

Det gikk to sekunder, så gikk det opp for ham hva han hadde sagt og hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde.

Etter det tok han tak i problemet sitt og jobbet med det. Når jeg er ute, så velger han å fokusere på at jeg har det gøy i stedet for å lulle seg inn i tåpelige fantasier om at jeg herjer rundt med gud og hvermann.

Han sier at det ikke alltid er like lett, men han skal ikke la sjalusien ødelegge for oss begge. For jeg vet om han begynner på samme idiotiske måte igjen, så må han enten i terapi eller flytte ut. For han er ikke faren min og kan ikke bestemme over meg!

 

Det er himmelvid forskjell på oss i dag vs fire år siden. Nå kan jeg gå ut med venninner og overnatte uten å møte en sint og sjalu mann etterpå. Jeg frå grøsninger bare jeg tenker på det og på hvordan du har det =(

[Litt hemmelig akkurat nå...]

takk for all forståelse. nei det er ikke lett, jeg vil ikke sitte igjen med den følesen at jeg har gjort noe galt uten å egentlig ha gjort det. jeg har prøvd å snakke med han om det ørten ganger, men da svarer han bare " vet ikke" på alt. det er vel den enkleste løsningen for han tror jeg. han sier han har blitt så redd for at jeg har mistet følelsene for han. aner ikke hvor det kommer fra, jeg kan ikke si det er noen forandring fra min side på det området der. men jeg har begynt å gi mer faen, å faktisk gi meg selv lov til å glede meg til denne jentekvelden, OG vise det. kanskej det er derfor han plutselig tror jeg ikke har følelser for ham mer. jeg kommer til å ha det gøy, og om han velger å surmule hele dagen etterpå skal jeg prøve best mulig å overse det også. skulle bare ønske han forsto at det er ikke farlig å "gi slipp" på kontrollen han helst vil ha over meg, det som er farlig er å stenge meg inne i et bur. sånn føles det i alle fall. for det er det som tilslutt gjør at jeg kan møte veggen og få nok av hele ekteskapet. det er noe som heter "If you love something, set it free. If it comes back to you, it's yours. If it doesn't, it never was."

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

har du spurt han om hvorfor han er så sjalu? Jeg mener, at det kanskje kan ligge noe annet bak enn at han er redd for å miste deg...

Og så kan det jo være lurt å bli enig om noe du kan gjøre for at han skal føle det bedre, feks ringe ila kvelden mens du er på fest. Det kan bidra til at han får tillit til deg på sikt.

Men skjønner at du ikke har det så enkelt og forstår deg veldig godt. Mener absolutt at man skal ha rett til å glede seg over å treffe venner.

Men mener også at om man lever sammen så må man jobbe for å gjøre det beste ut av det for begge parter....