oki...here goes.....(litt langt)

[Gjest]

Jeg sliter med destruktive tanker....liker ikke å snakke om dette, men jeg drømmer og tenker på det hele tiden....jeg er kun ca 16 uker på vei, men har vonde tanker som om jeg i det hele tatt vil dette, kommer jeg til å takle å bli mor? Ha ansvaret for etnytt liv og jeg er så redd for å feile....Jeg har vært utbrent for noen mnd siden og ble sykemeldt i 2 mnd, er helt fin igjen fra dette men merker at nervene mine er ikke så bunnsolide som de har vært før det....jeg har verdens snilleste mann som stiller opp, men han jobber i havet og jeg tenker allerede nå på hvor tøft det kommer til å bli de 2-3 ukene han er borte om gangen... Er så redd for at jeg ikke skal takle omstillingen....jeg gleder eg til å bli mor sånn egentlig, men ...uff nei jeg vet ikke....bor langt fra familie og venner ( en annen by) så er ikke bare bare å dra på besøk for å få bort tankene heller.... Er det flere som tenker sånn som meg? Jeg har tro på meg selv....men det er nå, ....er jeg egoistisk som tenker på alt jeg kommer til å gå glipp av og må gi opp siden jeg er gravid? hmmm....nei dette ble langt , får vel avslutte nå....

[Gjest]

Slike tanker tror jeg de fleste normale gravide har. Både førstegangs som lurer på om de vil takle ansvaret, og fleregangs som lurer på om de vil takle antallet barn ;-)

 

For det meste går morsrollen seg til etterhvert. Noen sklir rett inn i den som det naturligste i verden og koser seg glugg ihjel med babyen og babytiden. Andre trenger litt tid på seg og trives egentlig aldri helt med å gå hjemme med en baby. Begge deler er like normalt. Jeg er ikke en baby-person, men klarer veldig fint å ta meg av barna når de er små likevel. Jeg må innrømme at det er deilig når de blir større. For meg ble det litt vanskelig å bli mamma, jeg fikk meg en lett fødselsdeprisjon, men det gikk over, og det pleier det også å gjøre! :-) Bruk nettverket rundt deg grundig, om ikke annet så bare for å snakke! Vit at mange synes det er tøft å ha baby, er slitne, ikke får til ammingen helt osv, men det løsner alltid etter en stund, og da blir alt bedre. Og kanskje er du en av de heldige som bar sklir inn i rollen og takler det tusen ganger bedre enn du tror? Uansett så kommer det til å gå bra, fro morsrollen er noe man vokser inn i, ingen vet hvordan man skal være mamma før man har prøvd det selv :-)

[Vannmann35]

Jeg har det nok ikke slik, men vet at det ikke er uvanlig å føle det slik du har det. Sjekk denne linken: http://www.barnimagen.com/barnimagen_site/innhold/tema/mentalhygiene/ulykkelig_gravid

[vaskedama+♂ 09 og 11]

tenker egentlig at det er jammen godt at vi går 9 mnd gravid, for det er nok litt av en omstilling vi skal igjennom vi som går førstegangs! Blir jo et helt annet liv, et lite menneske som plutselig skal ta sin del i livet vårt! Plutselig skal du ha dette mennesket med deg alle veier, om du så skal bare en snartur på butikken for å kjøpe et brød. Har ønsket meg barn lenge, har også en mann som er borte i 3 uker, så blir mye aleine med dette barnet den tiden han er ute. Blir skikkelig redd noen ganger, men tror nok dette er ganske normale følelser! Kanskje du kunne luftet dette for jordmor når du er på besøk hos henne? eventuelt også lege... Er nok ikke en uvant problemstilling for noen av dem.

[bobby - nr 2 i juli]

Uff, ikke greit å ha det slik.

Men kanskje det er akkurat det du trenger? For når babyen kommer så har du jo ikke noe valg, og det kan godt være at du synes det er supert å ha noe annet å tenke på og bruke tiden din på.

 

Dessuten er det å få barn en fin måte å komme i kontakt med andre i samme situasjon, f.eks gjennom barselgrupper og bim-treff.

 

Lykke til!

[baby-klar, ikke helt klar:)]

Hei:) Vil bare si at jeg delte mange av dine følelser da jeg ventet nr.1. Hadde familien rundt meg, men ellers lite venner (de fleste er flyttet herfra for å jobbe/studere...) på stedet og iallefall ingen som hadde barn i tankene... Jeg følte meg så helt alene med babyen i magen. Mannen min og min mor har jeg alltid kunnet regne med, men var så vandt til å leve et liv på farten at det å skulle bli "låst" til hjemmet skremte meg.

Da datteren min var 6mnd startet jeg aktivt å bygge et nettverk rundt oss med folk som hadde barn. Har fortsatt mine "gamle" venner, men har i tillegg mange rundt meg som vet hvordan livet som småbarnsforeldre er. Så jeg vil så absolutt anbefale deg som kommer til å være endel alene med barnet om å skaffe deg et nettverk med andre småbarnsmødre, det vil du kunne ha stor nytte og glede av

 

Lykke til, og husk at hormontåka du er i gjør at du kanskje ser litt mørkere på ting enn du vanligvis ville ha gjordt;)

[Gjest]

Takk for svar, håper tankene løser seg opp etterhvert....:-) Får bare prøve å tenke positivt og tenke at dette klarer jeg! Lykke til alle andre og!

[Juni prinsesse]

Da jeg nevnte de samme tankene til min samboer svarte han: GRATULERER! Du er i ferd med å bli mor!

 

Det er morsinstinktet som tar over, og det er gode naturlige tanker.

 

Og den dagen du står med nurket i armene så kommer du til å lure på hva du i det hele tatt bekymret for...

 

Og så får du nye ting å bekymre deg for... Sånn er det med barn... ;o)