Kutte ut barn. Kun en tragedie for barnet?

[Kreoline]

Trenger det nødvendigvis bare være en tragedie for barnet å ikke ha kontakt med sin biologiske far? Nå tenker jeg kun på de tilfellene der far faktisk er skikket til å ha omsorg for barnet.

 

La oss si at barnet blir til etter et kort forhold mellom mor og far, der det blir slutt når barnet er baby. Mor møter en ny mann som fungerer som en god stefar, vil det da være viktig at barnet må ut av denne kjernefamilien annenhver helg? Hvem er det viktig for?

 

Trenger far nødvendigvis være en egoistisk slubert om han ikke har samvær med barnet.

 

Jeg hadde en venninne for noen år siden som hadde en sønn. Hun og faren til gutten gikk fra hverandre da gutten var 1år gammel. Far ønsket ingen samvær og de hadde mye krig seg i mellom. Far var usikker på om han var far o.s.v. Jeg er usikker på hva som kom først om det var krig p.g.a manglende samvær eller om det var manglende samvær p.g.a. krig. Mor får seg samboer når gutten er 4år, det er gutten som faktisk "finner" han først. Stefar og gutten er veldig glad i hverandre og stefar oppfører seg som far for gutten. Likevel fortsetter mor å mase om samvær og gni det inn for gutten at han har en annen far som ikke bryr seg om han. Da gutten var 7år ringte hun til far mens gutten stod ved siden av å hørte. Mor har fortsatt ikke mistet håpet og spør far om han ikke snart skal være far for gutten sin, og far svarer at han ikke er interessert i å ha noe med verken henne eller gutten å gjøre.

 

Jeg var mye sammen med venninna mi og gutten hennes og jeg passet han med ujevne mellomrom. Ikke en gang pratet gutten om faren sin, kun stefar. Så hvem var samvær viktig for, mor eller sønnen?

 

 

 

[Anonym bruker]

Samvær i det tilfellet var kun viktig for mor, mener nå jeg. Og det eneste hodet hennes var innstilt på var den svart/hvite tekstboka.

 

Det å kutte ut ett barn er kanskje i de flestes øyne helt grusomt, men det behøver ikke nødvendigvis å være det. Det kan ligge så mange årsaker bak. Og hvis en mann kutter ut barnet sitt, mener jeg også at familien strengt tatt ikke har noe med det å gjøre. De kan fortsette å se barnet så mye de vil, men trenger ikke å først gi han helvete for at han har gjort det, for så prøve å tvinge han til å se barnet, for SÅ å fryse han ut hvis han ikke ønsker det. Hva er det godt for?

 

Jeg tror det er mange fedre som egentlig ønsker å avslutte samværet, av flere årsaker. Men presser seg gjennom det pga. frykt for hva andre vil si.

Men når kvinner tar abort er det bare støtte å få... Egentlig ganske jævlig?

 

Barnet som blir kuttet ut får faktisk MEST sannsynlig ett fantastisk liv med mor og ny stefar. Og faren får en "fresh start".

 

Min store drøm og fantasi: Kvinne og mann må få tillatelse og gifte seg før det overhodet blir fysisk mulig å få barn! :-P

Det hadde spart mange for unødvendig smerte. Men det er bare meg i drømmeland! ;-)

[Anonym bruker]

Min mor og far skilte seg når jeg var 2 år. Mamma og vi barna flyttet 100 mil unna og senere til et annet land, tror ikke min far protesterte noe særlig.. Har vokst opp med god og omsorgsfull stefar, men må innrømme at det manglende forholdet til mitt biologiske opphav fortsatt er ganske sårt, selv 29 år etter. Har kun sporadisk telefon/ mailkontakt med min far.

På den annen side var det å skille seg fra min fra far og ta med barna det klokeste valget min mor har gjort, både for sin egen og vår del!

[Anonym bruker]

Her har samværet opphørt etter flere år med problemer med biomor. Det var mor som insisterte og vi har latt det gå for barnets skyld. Og ikke minst for våre felles barns skyld også. Det har vært mange tøffe år, og det har tært på alle i vår familie. Nå har det vært på tide å ta hensyn til resten av familien også.

[Anonym bruker]

Jeg ble "valgt bort" av min far, noe som har vært utrolig sårt i gjennom hele oppveksten!Uansett har jeg hatt en trygg og god stefar, men jeg har alltid lurt på "hvorfor jeg ikke var bra nok" "Hva jeg hadde gjort galt, siden faren min ikke var glad i meg lenger osv". Og spesielt etter at jeg selv fikk barn, kan jeg ikke i min villeste fantasi forstå hvordan foreldre kan såre barna sine på den måten, ved å sette andre mennesker foran dem!

Uansett hva slags unnskyldninger som brukes, så mener jeg det er en utrolig egoistisk handling, uten tanke på hva som er det beste for barnet!!!

[Helene Harepus]

Signerer 19.43!

[Kreoline]

"Min store drøm og fantasi: Kvinne og mann må få tillatelse og gifte seg før det overhodet blir fysisk mulig å få barn! :-P". he he.

 

Jeg blir stadig forundret over hvilken hastverk folk har med å få barn sammen. Hadde folk tenkt først og laget barn etterpå hadde det vært betydelig færre triste sjebner.

 

Min eks hadde en arbeidskamerat som han pratet med i lunsjen. En dag hadde de pratet om barn og arbeidskameraten hadde fortalt at han og dama prøvde "for harde livet" å få til en graviditet nå. Eksen min hadde ikke fått med seg at han hadde fast følge, så han spør om hvor lenge de hadde vært sammen. Arbeidskammertaten svarer 14 dager, og eksen min spør igjen for han tror det er 14 mnd. han mener, men nei 14 dager stemmer. De hadde det så bra sammen og begge hadde lyst på barn nå. Det går yttligere 2-3 mnd før hun blir gravid med tvillinger. Forholdet tok slutt da hun var 6 mnd på vei. Jenta var 23år og alenemor til tvillinger, det er sikkert meningen at man skal synest synd på henne, men herregud det er lov å bruke hodet.

[Anonym bruker]

Nå er det vel en forskjell på å ikke ha kontakt med sine biologiske far fordi mor stoppet det, og i de tilfellene der far brøt kontakten.

 

Men det er vel ikke bare et enten eller, detkan jo være at en forelder vanskeliggjør ting, og at den andre forelderen tilslutt ikke orker mer. Det trenger ikke være noe stemor fra helvete eller biomor fra helvete inne i bildet, det kan bare være at far kan silte med forskjelligt selv, litt rus, litt psykologiske problemer, økonomi, ting som gjør at han kan føle seg svak til å ta opp kampen.

 

En kan jo si han velger bort bana sine, han svikter, men en kan joogså velge at en kan ha litt tak høyde for mennesker som ikke klarer å håndtere livet like greit i alle situasjoner.

 

Det er som regel ting som ligger bak når foreldre "velger" bort barna sine. Det er skjeldent at det er en resurssterk mann, med god fysisk og psykisk helse, fornøyd med seg selv og fornøyd med livet, med god jobb og god økonomi som bare helt ut av det blå, velger bort barna sine.

[Anonym bruker]

Jeg synes siste innskriver har et poeng her. Jeg synes også at folk må prøve å se litt utenfor sitt eget univers og referanserammer, og ikke være så snare til å dømme.

 

Jeg hadde en kollega på min forrige arbeidsplass som hadde det helt fælt. Tilsynelatende skulle han hatt det bra, med jobb som han var god på, kone, fritidsaktiviteter, alltid villig til å tilby en hjelpende hånd - ressurssterk fyr.

Han har også tre barn som han er veldig glad i, og har lyst til å stille opp for. Men, som kommer det store MEN. Moren til disse barna virker som om hun har lagt ut på et privat korstog for å eleminere denne mannen som barnas far.

Her har vi noen "høydepunkter":

1.Når far skal hente barna gråter og bærer moren seg fordi hun kommer til å savne dem. Så barna hører det. Far vil ikke gjøre situasjonen ytterligere traumatisk for ungene ved å si at de SKAL, så når de vil bli hos mamma, så lar han dem.

Dette gjentar seg ved nesten hvert samvær.

2. På fredager når far skal hente ungene til samvær, kan han plutselig få en tlf eller sms fra mor om at "de har funnet på noe annet i helga, så det blir ikke noe samvær"

3. Mor tar ofte ikke tlf når far ringer for å snakke om samvær etc.

4. Far tar kontakt med familievernkontoret, og de kaller inn mor. Hun sender et brev der hun "ser seg ferdig med saken og velger å ikke møte".

5. Mor kommer på sykehus, gir ikke beskjed til far, men sender ungene til noen venner i steden for far mens hun er innlagt.

6. Far får ikke komme i bursdager etc til ungene.

7. Mor prøver å lokke ungene med andre fristende aktiviteter, så de ikke skal dra på samvær hos far.

8. Faren har vært gjennom to rettsaker der det har blitt fastsatt ved dom at han skal ha samvær, og at hun er pliktig til å sørge for det. Men hun saboterer fortsatt. Dessuten begynner far og barn å få et ikke-nært forhold pga manglende samvær, og at hun manipulerer ungene til å "velge henne". Dessuten vil ikke far påføre ungene ekstra traumer ved å la barnevernet/politiet gå inn og hente ungene fysisk hos mor.

 

Så, på tross av at denne mannen er ressurssterk og et muntrasjonsråd blant sine venner og kolleger, så går han hele tiden med en sorg pga situasjonen med barna. Det forsterkes ved at de bor i samme by, at de er så nære uten at han kan få vært sammen med dem.

Nå vurderer han å flytte til hjemtraktene sine med sin nye kone. Mye for å komme vekk fra situasjonen. Så han "forlater barna sine".

Men kan dere her inne virkelig si at dere holder dette mot han?

 

Jeg skrev dette for å vise at det er så sinnsykt mange forskjellige situasjoner der ute, og verden blir ikke et bedre sted av at vi sitter her og fordømmer folk for valg de tar på bakgrunner vi ikke aner noe om.

[Anonym bruker]

Jeg har et annet tenkt senario, som ikke er så ekstremt. Far er knust over å ha måtte forlate familiehjemmet, men han skriver det over på kona fordi det skal være fint fr barna å ha det stabilt. Selv leier han en lelighet som er stor noktil å ha ungene hos seg på samvær.

Barna kommer på vanlig samvær for foreldrene har bestemt at stabilitet er det viktigeste for barna nå.

Tiden går, far betaler bidrag og husleie, han legger om skiftene sine for å tilpasse til samvær og mister skift tillegg, han får vesntlig dårligere økonomi. Mor har en kollaps, hun greier ikke med barna, om ikke han kan ha dem i en måned. Men hun har jo sine faste utgifter, så han må fortsette å betale bidrag. Det er enda mere tilpassinger med jobben, enda mindre betaling, samme høye bidrag, og i tillegg så har han ungene boende. Men han vil ikke be om kutt i bidraget for da kommer mor til å si at han ikke kan ha dem, for hun trenger pengene, og han vil vel at barna skal slippe at de må selge huset, vil han ikke? Stabilitet for ungene må opprettholdes.

Så skal hun ha ungene tilbake, så er det samme samvær igjen, ting går sånn hulter tilbulter. Far er mye alene, han har det trangt økonomisk, han er deprimert, og han drikker stadig noen pils på kvelden, han får enda dårligere økonomi, blir enda mer deprimert og trekker seg mer og mer inn i seg selv. Alt som har med barn og eks og familiehjemmet er vondt, han orker ikke kampen, han føler seg elendig.

Han orker ikke samvær, sløva av alkohol og tvunget av dårlig råd, kutterhan ned på ting med barna. Trist men ikke helt usannsynlig senario.

Det jegmente er at det ikke alltid er like lett å ta seg av barn, det krever ressursser og det er ikke alltid en gjør de rette valg, og det er ikke alltid at en får det til. Og tilslutt kan det være vedkommende tenker de har det bedre uten meg. Det hender ofte at folk faktisk ikke er i en sinnstemning som gjør at det greier å tenke....men det er jo bare å gjøre sånn og sånn.... og så gjør en sånn... så blir alt bra. Vi er bare mennesker.

 

Må også få legge til at jeg er stemor til barn som har fint kontakt med sin far, regelmessig samvær, telefonkontakt utenom, ikke er han deprimert og ikke drikker han. Jeg snakker ikek ut av min egen situasjon. Men jeg mener at disse valgene om å "velge bort barna" eller "kutte dem ut" neppe kommer av at en sitter å tenker ja det skal bli fint å bli kvitt drittungene, hvordan skal jeg best legge opp det løpet. Det er fordi det er mennesker som sliter og ikke greier å prioritere og leve riktig.

[Anonym bruker]

min søster har 2 jenter med sin ex, elste 11 og minste fem.

henns ex har valgt og kutte ut ungene pga min søsters oppførsel mot han og hans nye samboer.

hun har styrt og skal bestemme alt (tro meg vi har prøvd å snakke til henne)

det ente med at barna gråt og var lei å reise til faren,faren var lei å hente di for han visste det ble krangel å bråk -mens barna var tilstede!!

nå som far har kuttet kontakten helt er ungene blitt mye mere rolige,far ig samboer har fått det bra igjen,men mor sitter fortsatt foran barna å snakker styg om den idioten som ikke stiller opp for ungene sine.

hvor langt skal man egentlig la det gå????

[Kreoline]

Her må jo far ha en utrolig sterk sak for å få den daglige omsorgen. Boikott fra den andre forelderen øker sjansen å få den daglige omsorgen.

[Anonym bruker]

Joa, det har han. Han har snakket med advokat som mener han kunne vinne fram om hovedomsorg. Men det er et par aspekter som hindrer far i å gå for dette.

For det første har dette pågått så lenge så barna som sagt har fått et veldig distansert forhold til far. De føler de svikter mor, og at mor blir kjempetrist hvis de drar til han. Så hvis han gikk inn og fysisk hentet dem (etter evt å ha vunnet en sak), så ville det på en måte bli mot deres vilje. Og det vil han jo ikke.