Er så redd for å bryte sammen. Livet har blitt et helvete...

[Anonym bruker]

Mannen min bor ikke hjemme nå. Jeg er alene med to små barn. Pappa'n har ikke samvær. Dette er en ordning som skal vare iallefall fram til påske. Alt pga hans psyksiske sykdom. Jeg er sykmeldt pga trusler og trakassering fra han. Vi er ikke separert. Vi eier fortsatt huset sammen. Han har roet seg ned litt nå, men han er fortsatt ikke stabil. Jeg vet han vil at skal fortsette samlivet etter en stund hver for oss. Men jeg vet ikke. Jeg vet ikke om jeg kan føle det samme for han som før. Jeg vet det er sykdommen som har styrt han den siste tida. Men jeg har likevel opplevd alt som har skjedd. Alle sier jeg har vært under et ekstremt press. Alle vil si hans behandlere, vår fam.teraput og hans venner. Jeg er utslitt. Jeg ønsker jo ikke være alenemor. Men jeg er redd for at vi skal oppleve det samme igjen-selv om han får behandling. Hva skal jeg gjøre da? Føler jeg MÅ gi han en ny sjanse. Ikke nå, men om noen måneder. Jeg var seriøst redd han ukene etter jul. Selv han er roligere nå sitter jo redselen der. Uff jeg føler meg helt lammet. Når ungene er våkne er jeg tilstede for dem. Jeg bruker alle krefter på å være en god mor. Men når de har sovnet faller jeg sammen. Er livredd for å bryte sammen slik at jeg ikke kan ta meg av ungene. Har en psykolog jeg går til og andre å prate med. Men jeg klarer ikke vise eller få fram hva jeg føler. Jeg vet kanskje ikke hva jeg føler. Er så redd for å gjøre feil. Både for barna, for meg selv og for mannen min.

 

Vet at ingen her kan fortelle meg hva jeg skal gjøre. Men det er iallefall godt å skrive ut litt frustrasjon.

[Anonym bruker]

Hei

 

Høres ikke greit ut. Det viktige er jo ungene og deg. Personlig tror jeg at jeg ville hatt vanskelig å stole på han. i hvert fall om han kommer med psykiske eller fysiske trusler. Jeg ville i hvert fall fått meg en forsikring fra psykologen på at han er stabil, før jeg lot han flytte inn igjen.

 

Håper det ordner seg.

[Anonym bruker]

Ja jeg vil nok ha noen forsikringer. Pluss at jeg må være sikker på at han faktisk forstår hva dette har gjort og gjør med meg. Han kan ikke gi meg skylden. Han har truset med mest psykisk, men også fysisk. Han er veldig manipulerende. Han får meg til å synes synd på han. Jeg får dårlig samvittighet. Selv om jeg egentlig vet at det er han som manipulerer og at jeg ikke har noen grunn til å ha dårlig samvittighet. Jeg har gjørt og gjør alt jeg kan for å hjelpe han.

 

HI

[Anonym bruker]

Uff det høres ikke greit ut.

Lykke til.

[Anonym bruker]

Lykke til!

[Anonym bruker]

høres litt ut som min historie...

 

Jeg turde ikke ta sjansen en gang til...ville heller være der for barna på fulltid, og ikke bruke kreftene på en jeg ikke kunne stole på.. ikke bra for barna heller om far hadde bodd sammen med oss.

 

Livet ordnet seg tilslutt, og er meget lykkelig nå! Veien var bare litt lengere en jeg trodde... men jeg kom meg videre.

 

masse lykke til!