Være sammen for barnas del

[Anonym bruker]

Jeg og sambo har vært i lag i 10 år og har 2 barn i lag på 6 og 3 år. Han er en snill far mot barna og generelt. Men jeg har ingen følelser for han, og dette har pågått en god stund. Hverdagen er hektisk og man er kommet i et spor at man bare lever ilag, men deler ingen ting. Vi har ingen interesser ilag, og sitter i hver vår kant på data eller tv.

 

Jeg har fått følelser for en annen, og tror faktisk jeg ikke har følt det slik før. Har aldri vært utro, og det blir ikke aktuelt men kjenner jeg lengter etter denne mannen. Klarer ikke ha sex med sambo, det blir som å ha sex med sin egen bror. De gangene vi har det, må jeg desverre fantasere om andre.

 

Men han er en god mann og vil ikke såre han. Tror han blir å ta et brudd veldig tungt, selv om han ikke viser noen følelser til meg. Er vel redd for å råre han kraftig, og vil ikke ta ifra barna sin far. Det er mye psykiatri blant barn og unge pga samlivsbrudd, og er redd mine barn skal få følger av dette.

 

Og hvordan skal man gjøre det praktiske. Går turnus, og det er vanskelig for en alenemor og være avhengig av andre når barnehagen er stengt og man må jobbe.

Får jeg beholde huset på bare 1 inntekt, eller må vi selge. Hva koster det og eventuelt betale han ut av huset.

 

Jeg må nok ta en prat med sambo, og eventuelt gå i familie-terapi.

 

Mange tanker her, hva synes dere. Skal jeg bli i forholdet og ikke ha følelser, eller klarer jeg meg som alenemor.

[Anonym bruker]

Hadde du forventa å ha følelser for ham etter ti år?

Hvordan blir det om ti år igjen? Ny mann da og?

 

Hvis du ser på ham som din bror har dere jo i det minste ett tett bånd.

Men jeg er enig i at å bo sammen med noen man føler er sin bror når

man er godt voksen ikke er ideelt.

 

Hvis du går turnus, bør det vel være mere logisk å bli

helgemamma enn alenemor. Hvis du ikke har noen som kan

være fast barnevakt da.

Om du får beholde huset på en inntekt kommer jo ann på

prisen av huset. 3x bruttolønn er jo normalt det du kan regne

å få ha i lån.

Han har vel normalt krav på det halve av markedsverdien dersom dere begge har betalt på lånet/eier huset og har felles økonomi.

 

Ellers er det viktigste at du bruker den rasjonelle delen av hjernen til å ta avgjørelser med. Følelser er bare følelser og ikke noe man bør ta hensyn til når viktige besultninger skal tas.

[Anonym bruker]

Jo jo, om du blir alenemor så får vel barna det fint regner jeg med. Du må leie leilighet siden aldri får lån til et hus uten kausjonist, dessuten vil du itillegg måtte kjøpe han ut som koster en veldig god slant med penger. Så har du barna når du jobber turnus, de vil jo være mer hos fremmede folk og familie enn du får sett barnet selv nesten.

 

Og hvis du skal drive å skifte ut menn hver 10ende år fordi du ikke lenger gidder å prøve å ha et forhold til mannen så lykke til. Kan ikke ha sex med han fordi han føles som en bror hehe, høres jo helt teit ut.... sier seg jo selv at man får et utrolig godt vennskapsforhold etter så lang fartstid i et forhold og når man har barn. Du kan føle det kun er et vennskapsforhold, men hvis du hadde gått i fra han er jeg nesten sikker på at du hadde følt noe helt annerledes, savn, kjærlighetssorg, savn etter faren til dine barn... tror det faktisk hadde gått opp for deg at det var tydeligvis mer enn en "bror".

 

Virker som du er langt mer opptatt med den nye flammen enn å i det hele tatt prøve i det forholdet du er i nå. Finn på ting sammen, er jo uhorvelig med eksempler på folk som har gått i fra mannen sin her men som angrer bittert, noen ganger er det for sent, mens andre ganger ordna det seg og de lever lykkeligere enn noen gang.

 

Så tenk deg om hva du gjør, noe som for meg virker det som du ikke har gjort.