det er jo så forbanna trist...!!

[LilleMy med nr3]

et litt selvironisk innlegg fra en nybakt barselkvinne i tårer. for det er jo så trist, at det vi går 9 lange måneder og venter på, er over i en håndvending. jeg savner magen, savner spenningen med å kjenne på kroppen om noe skjer, savner sparkene, savner å kunne spise som jeg vil fordi jeg er gravid og kan finne formen igjen senere. jeg savner til og med pustevanskene og halsbrannen, for det hørte jo med... jeg klarer ikke forsone meg med at dette er sistemann. jeg er jo bare 26! og jeg fikk 3 uker før tida, så i teorien skulle jeg vært 38+2 idag.

 

jeg har to nydelige jenter fra før, men nr 2 er jo bare sååå stor og klumpete nå (1,5år) ho som tidligere var mammas dukke og prinsesse. mannen min er enestående, men jeg får dårlig samvittighet når han styrer rundt i heimen, det er jo liksom mitt ansvar, og jeg blir redd for at han skal bli sliten av alt og bare dra (!)(han sier jeg er gal som tror slik, men... heia hormoner).

 

og nå er jeg redd for alt som kan gå galt. bekymrer meg og er redd for å ikke strekke til. det virker som det går litt bedre, men om kveldene kommer tårene. jeg har dårlig samvittighet ovenfor de eldste fordi jeg bruker tid på lillebror, og får dårlig samvittighet ovenfor lillebror, fordi jeg helst vil kose med han hele tida.

 

så til dere med fortsatt mage, jeg misunner dere virkelig!! ;-)

[Rosmari S]

Hei og god kveld.

 

Og gratulere så masse med unge nr 3..

Du skal jo være glad og nyte hver dag med dein "siste" nyfødte, men må si jeg skjønner deg utrolig godt. For jeg tenker sånn jeg også....hvor har liksom tiden av dette svangerskapet blitt av!?

Jeg er nå uke 29 i morgen og skjønner ikke hvor tiden er blitt av. Jeg kunne godt ha tenkt meg og gått gravid i mange mange måneder nå....og bare nyte siste svangerskapet.

 

Så JA, jeg skjønner akkurat hvordan du har det.

[LilleMy med nr3]

ja, det går jo så utrolig fort, selv med alle plagene. jeg hadde det beste svangerskapet til nå, og følte meg flott og fin. struttet rundt med magen. selv om det ble slitsomt fra uke 33-34, så fikk jeg aldri denne "nå er jeg drittlei"-følelsen, annet enn den siste uka kanskje. tydeligvis ikke lenge nok til å ikke ønske flere barn ;-)

 

godt å høre flere som har det sånn. er jo redd det hele skal utvikle seg til en fødselsdepresjon.

[randi79 mor til Sebastian ;)]

må si eg kjenner meg i dette her... den tomme følelsen av å ikke ha den lille i magen lengre osv... må si eg gruer meg til det eg oxo..