Hva er ideelt for barna? (samlivsbrudd)

[Gjest kalinikta]

Å unngår samlivsbrudd er så klart det mest ideelle, men om man ikke klarer å holde sammen, og har små barn, hva er egentlig beste løsning mht bosted/samvær. Tenker da på BARNAS beste. Forutsetter at mor og far klarer å kommunisere, og fortsetter å bo i rimelig nærhet av hverandre (samme skole-krets). Delt bosted? Ett hjem? 50/50 samvær, "vanlig" samvær med far? (torsdag-søndag annenhver helg, pluss en dag i uka). ?? Noen som har erfaringer og/eller meninger?

[kanskje, kanskje ikke... ;-)]

Jeg er av den helt klare oppfatning at delt bosted (såkalt 50/50) ikke skal praktiseres før barna er store nok til å uttale seg selv ifht rett. Denne alderen er pr. d.d. sju år.

 

Mener også at mange som velger 50/50 gjør det fordi det er mest "rettferdig" for foreldrene, og ikke best for barnet....... og det er HELT feil i mine øyne......

 

Små barn har best av å ha ett hjem, selv om foreldrene ikke bor sammen. Dersom foreldrene klarer å skille mellom egen konflikt og samvær, er det ikke noe i veien for å være fleksible, slik at feks barna får være med på familietilstelninger o.l. i "den andres" uke osv.

 

Utover dette tror jeg en helt fast ordning med fast bosted hos mor og samvær med far er det beste så lenge barna er små.

 

Her kjøres det turnus på ni dager hos den ene og fem hos den andre pr. fjorten dager.

[Gjest kalinikta]

Takk for svar. Jeg tror fast bosted hos mamman med samvær hver annen helg/ferier/pluss en ukedag hos pappan er best for ungene. Pluss "flexi" mht familietilstelninger osv som du nevner, hvis konfliktnivå tillater det. Mener du en slik ordning også er best der mor flytter ut (og dermed må barna flytte), far beholder huset (pga økonomi)? .

[Gjest]

Vi hadde faktisk 50/50 fra sønnen vår var 2 år+ til han var 5 år.

Vi bodde bare 300 m fra hverandre da, og hadde et kjempe godt samarbeid alle sammen. (foreldre og steforeldre)

Ble desverre slutt mellom bf og stemor til sønnen min og da var bf plutselig ikke så intr i å ha sønnen sin min. Fikk seg ny dame blabla, så da har vi gått tilbake til vanlig samvær.

Annen hver helg, annenhver onsdag.

Veldig trist for sønnen min da han storkoste seg hos sin far og stemor annen hver uke.

Men slik situasjonen er blitt med bf nå så er dette den beste løsningen for barnet.

[Leirha]

Jeg tror at barn har svært behov for en fast plass å bo, dette er mer viktig enn å se begge foreldrene like mye, og denne ordningen tror jeg i mange tilfeller er til det beste for foreldrene, faktisk.

Det er ikke alle barn som tåler å fly fram og tulbake like godt.

Så en orning to uker en uke gir barnet en mer fast plass og bo samtidig som han/hun ser begge en del.

 

Vi har hatt 50/50 på eldstemann, hadde jeg fått velge av helt egoistiske grunner ville jeg hatt 100%, men det er for min del, og aldri i hele denne verden om jeg egentlig ville dette, pga gutten,

HAN har behov for å være med begge oss, selvsagt.

Men til sommeren blir han 12år, og skal får lov til å bestemme mer selv.

Han har gitt beskjed om det at han ønsker denne ordningen 2uker 1uke, det blir opp til ham å bestemme hvor og hva.

Han har sagt han er forferdelig sliten av å reise frem og tilbake, og det å ikke ha noe fast hjem.

Så blir det brudd med meg og sambo har jeg sagt klart i fra om at jeg ALDRI kommer til å gå med på 50/50 en gang til... For at dette skal liskom være det beste for barnet har jeg liten eller ingen tro på.

[Raych]

Jeg jobber med samlisbruddssaker hver dag, og må bare si at det ikke finnes noen fasitløsning. Det som passer for et barn trenger ikke å passe for et annet. Dette kan gjelde barn i samme familie også, så det er mange hensyn å ta.

 

En av de grunnleggende tingene vi har fanget opp etter flere år, er at et barn trenger en trygg base uansett alder. Vi har opplevd frustrerte 16 åringer som ikke føler at de har noe hjem på grunn av at de har hatt delt bosted (50/50). De føler at de bor i en bag, og ikke har en base å forholde seg til. Dette ser vi også hos yngre barn. Hos andre familier fungerer dette godt, men jeg vil ikke si at det er en ideell løsning for barna uansett.Tenk bare hvis det var deg selv som skulle flytte hver uke. Det hadde nok blitt fryktelig slitsomt etterhvert.

 

Har sett tilfeller der barnet/a bor i huset mens foreldrene har flyttet inn og ut annenhver uke. Da har i alle fall barnet en fast base.

 

Andre har kjøpt tomannsbolig sammen, rekkehus ved siden av hverandre etc for at barna skal kunne ha en følelse av å ha en base.

 

Det beste uansett er i alle fall at foreldrene klarer å legge sine konflikter til side når det kommer til barna, og foksere på hva som er best for barna og være lydhør for barnas ønsker, væremåte etc i forhold til det som skjer. Barna bør/må komme først uansett. Da får man heller sette seg selv litt til side en periode.

 

Veldig lett å komme med slike betraktninger, men kanskje ikke alltid like lett å gjennomføre i virkeligheten.

 

 

[Leirha]

Dette syns jeg var bra skrevet Raych.

Har hørt flere klage når en mor ikke vil gå inn på 50/50 med far, noe jeg finner helt feil.

For egentlig er det jo foreldrene i første omgang som blir fornøyde med en slik løsning, jeg liker den dårlig for jeg SER hva det gjør med sønnen min.

Han bor i poser han, drar med seg skolesekk, gymtøy, noen klær (som er favorittklærna hans) bøker, spill osv fram og tilbake annenhver uke og syns ikke dette er noe greit.

Sier ikke at det nødvendigvis må være annenhver helg hos den ene heller, fo ikke alltid det er det ideele for barnet, men for noen er nok dette også å foretrekke.

Man MÅ kunne legge konfliktene til side og fokusere på barnet!

Å bo side om side er en fantastisk løsning, men vil nå tro at den er vanskelig å få til i praksis.

Det er ikke bare til å velge hvor en skal kjøpe hus, det m jo være til salgs også.

 

Nei, man må være var for ønskene og behovene til barna, det er de som skal vokse opp og ha minner om sin barndom, det er ikke alltid samlivsbruddet i seg selv preger dem, men følgene det får for dem.

[Huldretussa ' en av hver sort']

Jeg er helt klart av den oppfattning at barn, og da særlig de minste, har det best om det er en som har hovedansvaret. 50/ 50 er stort sett en løsning som skal tilfradsstille foreldrenes ønsker og rettferdighetsfølelse. Men barn trenger trygge omgivelser. De skal ikke behøve å leve som normader fordi foreldrene ikke vil eller klarer å bo sammen mer. Et samlivsbrudd er ofte traumatisk nok for et barn om de voksne ikke skal begynne å "sloss" om barna også.

Når barna blir større har de mer de skulle ha sagt, og da kan man evt diskutere en annen fordeling med dem. Men husk at det ofte er vanskelig for barnet å uttale seg, fordi de er redd for å såre den andre forelderen. I alle tilfeller er god kommunikasjon det aller viktigste, både mellom foreldrene og mellom foreldre og barn.

[mamman_til _♥♥♥♥♥]

dere kjenner barna deres best:)

 

får nesten bare prøve dere fram. begynn med "vanlig samvær" å øk gradvis?