Om oppturer og nedturer....

[lillemilletrille]

Jeg synes det å få barn for første gang er en skikkelig stor utfordring altså. Du blir bare kastet ut i det. Fra å kun å ta vare på deg selv til å ha en liten bylt som er totalt avhengig av deg 24/7. Det ga meg noen skikkelig nedturer. Jeg var nok ikke så forberedt på å få barn som jeg trodde. Jeg var vel igrunn ganske umoden og fikk meg en skikkelig realitets sjekk. I tre måneder etter fødselen følte jeg nok svært lite for den lille bebyen og jeg gråt ganske mye den tiden. Jeg måtte desverre finne ut av ting på egenhånd sånn som mange andre. Det hadde nok gått litt lettere om jeg kunne ha snakket med noen om det.

 

Når han ble seks måneder skjedde det noe ganske utrolig. Jeg så den lille kroppen som et menneske for først gang. Jeg så ham for det mirakelet han er. Mitt mirakel. En vidunderlig følelse. Hva som skjedde det vet jeg ikke, men jeg fikk vel mer kontakt med han. Jeg hadde fått en morsfølelse for første gang. Jeg kunne endelig forstå andre mødre når de snakket om sine små. Det var en befrielse. Etter dette har oppturene stått i kø, sammen med noen få nedturer da vel og merke.

 

Det er underlig hvor man i seks måneder har slitt for å få dan kontakten med barnet sitt for så å nyte det i seks måneder.

og så blir man kastet ut i arbeidsliv eller skole som er mitt tilfelle da. Babyen, som nå vist nok ikke er baby mer skal i barnehage og det gjør på nytt vondt, men på en annen måte. Jeg sliter med konsant dårlig samvittighet. Uff.... ingenting får deg til å føle seg mer som en dårlig mor enn når du innser at du har ikke mer enn tre timer med ditt barn hver ettermiddag hele uken.

 

Jeg har ingen agenda med dette innlegget. Det er bare godt å få lufte tankene noen ganger.

 

Klem fra meg:)

[susemor-3 små]

Fint innlegg. Fikk frem en liten tåre hos meg, hehe. Jeg er litt sentimental for tiden.

 

Kos deg med lille gutten din:-)