Er man heeelt utenfor alt, hvis man bare har et barn?

[FanteGuri]

Noen av mine bekjente mener at man er utenfor hvis man velger å ha bare et barn. Hvis man bare får et barn, så er det fordi man ikke kan få flere, eller at de ikke har noen partner..

 

Men, jeg kjenner noen som rett og slett ikke følte at de hadde kapasitet til å ta seg av flere barn, enn det ene de hadde, av ulike årsaker. Er ikke det en ærlig sak?

 

Jeg får liksom følelsen av at om man har "bare" et barn, så er man nesten ikke ordentlige foreldre, og stakkars barnet som må være enebarn!

 

Hva mener dere?

 

[Gjest Sauen venter jente nummer 2 =)]

Nei, det syns jeg folk må få velge selv. Noen vil være barnløse, noen vil ha et barn, noen vil ha 3 og noen vil ha 15... opptil hver og en det :-)

[lure]

Det er bedre og ta seg ordentlig av 1 barn en halveis 2.

 

Hvis ikke helsa/økonomi/eller ønske er der.

 

Ingen som tar skade av og hvere enebarn, kjenner flere som er enebarn og velger bare 1 barn selv.

[Norwegian by injection]

Jeg er litt sånn at jeg tenker "uff, stakkars enebarn". Så mye de går glipp av, søskenkjærlighet o.l...men selvølgelig om man ikke kan få flere eller velger å ikke få så er de like mye foreldre som meg som har 3 barn.

[FanteGuri]

Jeg synes også folk må få velge selv! I oppveksten hørte jeg stadig at foreldrene mine komenterte noen som bare hadde et barn eller noen som var enebarn.. En periode hadde jeg absolutt ingen lyst til å få flere barn, enn den datteren jeg har. Da var det mange som undret seg veldig over det, og siden jeg hadde et problemfritt svangerskap og en grei fødsel, så så de i allefall ingen grunn til at jeg ikke skulle få flere barn.

[FanteGuri]

Det er jo ikke problemfritt å ha søsken heller da, så slik sett er det mye enebarn kan slippe unna også..

Selv har jeg tre søstre, jeg har vokst opp sammen med to av dem. Det har vært maaaange store og små krangler, også etter vi ble voksne, fordi vi er ulike, men samtidig står hverandre så nær som bare søsken kan..

[Norwegian by injection]

Jeg er også 1 av 4 søsken, så jeg vet alt om "søskenkjærlighet", he he! Nei, det er jammen mye jobb med (flere) barn. Jeg repekterer folk som bestemmer seg for kun få ett barn, men jeg må innerømme at jeg synes bitte litte grann synd i enebarn.

[Tjohoppsannhei]

Det er nå en gang slik at det er normer for hvor mange barn man skal ha for å være "vellykket" i Norge. Man merker det fort på presset fra folk rundt deg. Når man ikke har barn, maser folk på at man må få barn. Når man så har fått et barn, maser folk om nr 2. Når man har 2, og hvis man da blir gravid med nr 3, så begynner folk å si - nei, skal du ha TRE, er ikke det litt mange da... Og enda verre blir det hvis man skulle få en fjerde. Så det virker som at det sosialt vel ansette tall er 2 barn, til nød 3, og på 4 så begynner det å bli uhørt.

 

Konklusjon: Blås i "folk" og hva de mener :-)

[GuriMalla - ♀♂♂]

Nei det syns jeg da ikke! Hver og en må jo få bestemme hvor mange barn man vil ha. Jeg kommenterer aldri hvis noen ikke har barn eller har "bare" ett barn. Det kan jo være mange grunner til at det er sånn og kanskje kan de ikke få barn eller flere barn???? Ingen som har noe med det syns jeg.

 

[FanteGuri]

Akkurat som jeg skulle sagt det selv, Boogie Woogie!

[Gjest]

Det tredje avsnittet ditt er den følelsen jeg også sitter med. Vi lurte lenge på å bare ha et barn. Og hjelpes som vi fikk høre det...

[FanteGuri]

Ja, man får høre det til gangs.. Hvis man vurderer å ikke få flere barn, så er man nærmest smågal! Det finnes ikke gode nok grunner, siden det gikk så fint første gang.

[gerd]

I utgangspunktet må man få bestemme selv og det er mange grunner til at folk velger som de gjør.

Men jeg mener at om man kan bør man absolutt gi barnet sitt søsken. Ikke bare for at det gir mye å vokse opp sammen, men tenk på alt dette ene barnet må ta ansvar for alene da når foreldrene blir gamle! Om foreldrene dør tidlig er man jo helt alene....

Jeg VET hva jeg snakker om. Hadde ikke jeg hatt min bror hadde jeg følt med som verdens mest ensomme - ja nå har jeg jo mann og barn da men jeg kunne jo like gjerne vært singel - er jo ikke så haugammal..

[Rusketuska]

hehe;) Veldig enig med Boogie Woogie her :0))

 

Jeg har 5 barn, og er i allefall "helt utenfor!!"...)

 

Da jeg skulle ha nr 4, spurte alle: "er du helt sikker på hva du gjør nå....?", og da jeg skulle ha nr 5.... da skjønte alle at jeg var faktisk sikker!! ) hehe..:=)

Men, synes alltid jeg må forklare meg jeg og, sikkert slik som de som kun ønsker/kan ha 1 barn... slitsomt...

 

Når noen spør meg om hva som er slitsomt med å ha 5 unger, svarer jeg alltid: det å forklare hvorfor jeg har 5 unger...!

 

Jeg og føler at har man 2 -3 barn, greit, har man mindre eller fler.... da stilles det alltid spørsmål....

 

Hjelp,.... kan vi ikke få de barna vi ønsker/kan/vil da, uten at det hele tiden blir stilt spørsmål til det...

 

:0)

 

[Gjest]

Jeg mener at folk virkelig må få velge selv:) Og at man rett og slett ikke spør om slikt, for det kan være flere årsaker til det, så får det være opp til en selv om man vil si hvorfor. Men det skal ikke være behov for å forklare seg for hvorfor man velger å ikke få mer enn 1 barn.

[trillemamma]

Hvis man ser bortifra pakketurer til syden og den slags, så nei, det synes jeg ikke.

Det bør være opp til hver enkelt. Det er fordeler og ulemper med begge deler.

[2barnsmamma og hestemamma]

Ser noe skriver her at stakkars de som er enebarn, hva er det som er så synd på de? Jeg og opplever presset om at når skal dere har nr 2 da, dere skal vel ikke bare ha den ene? Jeg koser meg med den ene vi har og ho får full oppmerksomhet og jeg har masse energi og tid til overs hele tiden omtrent føler jeg, har på en måte lyst på en til, men jeg er redd for å ikke få så god tid lenger til vesla mi. Når hun skal begynne i barnehage så får hun da masse omgang med andre små barn og lærer å dele med de og sånn, hvorfor mener folk at det er synd på enebarn? De får jo en god del oppmerksomhet og alikevel kontakt med mange andre unger hvis de er i barnehage og sånn?

[Gjest]

Noen mennesker er idioter

Jeg har bare en gutt. Jeg skulle gjerne hatt to barn, men det var et slit å få han jeg har. Deretter mistet jeg barnet vi ventet etter han, og deretter døde mannen min. Så, i form av at jeg er enke og relativt ung, er jeg nok litt på sdien av hva som er den vanlige familierelasjonen. Det er ikke fordi jeg har kun ett barn.

 

Folk må begynne å legge seg noe mindre opp i antall barn andre har, heller feie litt mer for egen dør

[Norwegian by injection]

Dessverre så kan du ikke sammligne barn i BH med søsken, to forskellige ting det.

[Tøysetipp]

Noen har helt bak mål meninger.

 

Ganske snever og kognitiv tankegang om man utelukkende skal gå ut i fra ettbarnsforeldre faller utenfor. Fritt for og ikke ha de til mine venner.

 

Når alt kommer til alt må man bare akseptere at det finnes ulike grunner til at noen velger som de gjør. Om det er utifra ønsker og behov, begrensinger eller ressurser.

 

Vil ikke påstå at det var den mest holdbare teorien jeg har hørt.

 

[Piken på landet]

Nå kjenner jeg fire enebarn, både barn og voksne, og jeg hadde ikke valgt det (siden jeg har vært så heldig at jeg har kunnet velge), for barnets del.

 

For det første pga det store savnet samtlige av dem har etter søsken, ikke bare som barn, men enda mer som voksne faktisk. Men også pga at alle fire i barndommen ble ganske "spesielle" av å regjere heimen ene og alene. Har/hadde rett og slett vansker med å omgås andre barn på en "normal" måte. Samtlige har hatt vansker med å få seg venner som barn.

 

De som er voksne er jo helt normale mennesker, så for all del, det går jo bra, og det kan jo være en tilfeldighet at alle de jeg kjenner har hatt litt sosiale vansker som små. Men hun ene som er voksen, sier at hun aldri bare skal ha et barn, så lenge hun kan få flere og situasjonen tillater flere. Hun er litt bitter på foreldrene, og syns det var et egoistisk valg.

 

 

[TurboMaria]

Eeh..Man skaffer da seg vel ikke barn fordi man skal ha noen til å passe på seg selv når man blir gammel. Dummeste jeg har hørt.

[Piken på landet]

Må få legge til at hun vokste jo opp i en annen tid, der samlivsbrudd ikke var så vanlig. Hun så jo at alle andre hadde søsken. Det er mye mulig at de som vokser opp som enebarn i dag får en helt annen oppfatning en de i min generasjon.

[Verdens tøffeste mamma]

Veeeel, jeg har bare et barn, og så langt ser det ut til at det bare blir med henne... Vi får ikke til å få flere...

 

Jeg synes det er rart at folk tror at det er greit å kommentere så mye rart...

Har dere BARE henne??

Når kommer nestemann da? Åh, kan dere ikke få? Nei, men det er da ikke verdens verste ting å bare ha et barn...

Uff, det er trist å være enebarn.

Stakkars liten. Skal du bli et liten utskjemt enebarn, du!! ( til jenta mi!!)

 

Og mere til.

 

Oppgitt, jeg....

 

 

 

[susemor-3 små]

Selvfølgelig anser jeg ett-barnsfamilier for å være riktige familier!! Samboer er enebarn, og jeg har alltid ansett han og svigermor/far for å være en riktig familie... Han er verken unormal, eller usosial - så tror ikke han har tatt skade av å være enebarn, hehe. Men på voksne dager savner han nok søsken han også. Siden jeg kun har en søster, har vi med andre ord liten familie. Derfor var det aldri noe tema for oss å kun få et barn.

 

Men da jeg gikk med nr 3 fikk jeg min kvote av usakelige kommentarer om hvor MANGE barn vi skulle få. Hvordan skulle jeg klare dette? Folk snakket om uplanlagte unger, svinger som hadde kjørt ut, om jeg angret på at jeg ikke hadde tatt abort, at jeg måtte gi opp jobben min, og hva i all verden skulle vi med en unge til, vi som hadde både jente og gutt!!...Hun som var "værst" i mobbingen, har kun et barn. Og i den situasjonen jeg satt i da, hadde jeg lyst til å være usakelig og slenge tilbake noe om hvorfor i all verden hun ikke ville ha flere. Så det er jo greit at de med kun en, ikke automatisk rakker ned på oss som faktisk har valgt å få mer enn 1,8 barn.