off,jenta mi fikk litt sjokk i dag...

[Gjest]

Ho blir 2 år nå i februar.

Men jeg skrek skikkelig til ho i dag...

Føler meg så råtten!!

 

Er så sliten,har mest lyst til å bare reise!

Barnehagen var stengt i dag,jeg er syk,gubben har vært på jobb i 3 uker,jenta mi er syk..

I tillegg så har jo vært i trassmodus i hele dag!

 

Vi har oljefyr med ei pumpe som ikke virker,så vi må tappe fra tanken ute over i mindre dunker,jenta mi var bortpå så mange ganger og provde å velte de mindre kannene med parafin på.. Jeg var rolig og behersket og sa ho måtte gå inn i kjelleren og vente der..

Ho gav seg ikke,pressa på hele tiden,i det jeg holder på å skru på korken så sparker ho til dunken så parafinen spruter!

 

Kan jo egentlig flire av det nå,men der og da så sprakk det for meg. Skrek at ho hadde med å pelle seg inn og bli der!

 

Ho ble selvfølgelig lei seg,og stooore tårer kom frem..

Nå sitter jeg her,og føler meg som dagens dårligste selvkontroll mamma...

 

Lovet meg selv å aldri skrike til ho igjen..men er kanskje ikke så lett..

Blir så sliten av full jobb,en mann som er borte 4 uker om gangen og alt med hus og barn alene...

 

noen som vet råd??

[bobler av lykke ♀ ♀]

skjønner at du føler deg råtten men sånn skjer nok de aller fleste tror jeg

 

jeg har også skreket skikkelig forbannet til min datter et par ganger når ho var som verst på trass. Har satt meg ned og snakket med henne når ting roet seg da og fortalt rett ut uten noe dill dall at vi voksne blir veldig slitne av tull og trass og at det må ho slutte med så det kan bli koselig hos oss utrolig hva de små faktisk forstår når man snakker vanlig med dem. Og de har godt av å se at det finnes mange følelser hos voksne også tror jeg

[musketingen]

Jeg er enig i at barn ikke har vondt av å se at memme og pappa kan bli sinte, lei seg eller andre følelser. Det jeg er uenig i er at det er barnets ansvar, slik som kanskje kommer bebi`n sier...

Det er ikke barnas ansvar å oppføre seg fint slik at vi som voksne ikke kjefter og smeller. Det er VÅRT ansvar som voksne å behandle barna med respekt og snakke likeverdig til dem selv når de oppfører seg dumt og irriterende. Jeg mener ikke at vi ikke kan blir strenge altså, men det er mitt ansvar å snakke "ordentlig " til mine barn uansett...

Vet ikke om dere skjønner hva jeg mener, litt rotete skrevet...

 

Men jeg har aldri vært redd for å innrømme feil overfor mine barn. Eks var jeg veldig sliten og trøtt under siste svangerskapet ( var sykemeldt 4 mnd) Det førte til at jeg flere ganger ble utrolig fort iritert og sinna på eldstemann ( 5 og et halvt år). Når det skjedde opplevde gutten min at det var urettferdig og løp inn på rommet sitt. da snakka jeg med han etterpå og sa at jeg hadde blitt for streng og at det var fordi jeg var så sliten og at jeg derfor noen ganger ble streng altfor fort på han. Så sa jeg at jeg kunne forstå at han ble sinna på meg da.

 

Dette skjønte han veldig greit og det ble en grei samtale ut av det.

 

Mitt poeng er at det var MIN feil at jeg kjefta, og det er ikke han som først og fremst må oppføre seg bra, det er JEG som må lege tilrette så jeg klarer å beherske meg...

 

Men, som sagt barn har ikke vondt av å se mamma være sinna mener nå jeg:)

[Gjest]

Ja,vi satt å prata etter at ting hadde roet seg,satt i sofaen med en bok,og prata litt frem og tilbake.. mest jeg da selvfølgelig,ho er ikke så god på de lange forståelige samtalene enda..

jeg fikk nå en klem da,og et av de gode smilene,men jeg tenker enda at jeg hadde en alt for sterk reaksjon...

 

men takk til dere damer,for trøstende og støttende ord!

 

er enig i at barn kan godt se voksnes forskjellige følelser,men de trenger ikke de helt sterkeste av de sterkeste sinne følelsene...