Gravid med nr 3.. han vil ikke ha flere, jeg vil innerst inne beholde.

[♥ Jeg og gutta mine ♥]

Man kan ikke tvinge noen til å få et barn til så sånn sett kan han kreve at jeg tar abort. Men jeg har alltid villet ha 3 barn eller flere. Men akkurat nå tilsier situasjonen at vi bør vente noen år. Men nå har det jo skjedd! Og så fort etter minsten da.. hn er jo ikke 1 år enda. Det vil bli ca 19 mnd mellom de to minste. Elste mann er 3 år og noen månder.

 

Abort.... litt rart å tenke på. Tar ikke liv av en baby, men hindrer det i å vokse opp. Kan ikke tenke meg det. Men likevel. Jeg har ikke jobb, vi har ikke barnehageplass til den minste. Dvs at jeg må jobbe kvelder for å få rett til permisjonspenger. Vi har 63 kvadrat å bo på. Holder fint til 4, men til 5??? vi må ha større bil. Nei jeg ser ikke hvordan dette barnet skal kunne leve opp. =(

 

Jeg har vel ikke tenkt så mye enda, fant det ut i går og er fullgåtte 5 uker sånn ca.

 

Regner i grunn med at jeg mister denne, for jeg gjorde det mange ganger før nr 2.

[cammiss]

hvordan kan han kreve at du skal ta abort?- det forstår ikke jeg- og visst du innerts inne vil ha det- da er det vel ikke noe mer å lure på- så kan du ev halveis håpe på å miste det- så slipper du å ta stilling.. i tilegg så skal det jo sies- hva hvis dette er den muligheten du får og det ikke kommer fler og så angrer du ? - eller

 

 

hvordan barnet skal kunne leve opp- det går vel fint- men spørsmålet er vel om du vil la det leve - eller ikke....og gi det muligheten - eller om du fratar det muligheten for et liv og muligheten for å vokse opp..

 

Vel- skjønner at det er vanskelig- Ta kontakt med Amathea feks... så kan du få snakket med noen som ha hjulpet mange jenter til å velge... og har peil på rettigheter osv...

Lykke til med valgets kval. Husk bare at uansett hva du velger så er det et valg du må stå ved- også for deg selv.

[serin@]

Vannsklig situsjon det der..

 

Riskerer du forholdet om du beholder?

 

Men, 63 kvm på 3 barn og 2 voksne??

Det hørtes utrolig slitsomt og trangt ut..?

[Gjest]

Synes du er heldig som har blitt gravid uten å jobbe hardt for det jeg!

 

Det er ikke en garanti på at du får det like lett neste gang desverre!

[♥ Jeg og gutta mine ♥]

Ja barnet kan leve opp. Mente heller om det er så veldig smart. *Beholde det for en hver pris? Det hørtes veldig kynisk ut, men man kan jo ikke bare sette barn til verden heller. Man må kunne gi dem alt de trenger også.

 

jo han kan "kreve" at jeg skal ta det vekk. Vi har blitt enige om å ikke få noen flere barn nå. Det er jeg faktisk enig i til tross for at jeg gjerne vil ha mange barn. Men jeg vil gjerne vente noen år, kanskje 4. Han sier det bare blir problemer med 3 barn. Plutselig er det ett barn mer enn voksne, og alt dette med plass og biler... alt det materielle.

 

jeg burde vært mer ansvarlig og skaffet meg spiral, men fordi jeg gruer meg så fælt til å sette den inn har det drøyd. JEg trodde faktisk ikke at jeg skulle bli gravid så fort igjen heller. Dessuten kjente jeg ikke noen eggløsning denne månden.

 

Ja jeg må kunne ta et valg jeg kan stå ved, men jeg vil ikke ødelegge forholdet vårt heller. Noe jeg føler at jeg gjør hvis jeg forlanger at dette barnet skal beholdes.

[♥ Jeg og gutta mine ♥]

Ja, men selvfølgelig, vi er på utkikk etter noe større.

 

Ja, det er sikkert slitsomt med 3 barn på en så liten plass. Nå synes jeg det går fint og har ikke umiddelbart behov for noe større, men den tid vil komme -barn nr 3 eller ei. en dag må vi flytte herfra, men bare ikke nå.

[lucky_mom]

Jeg har vært i akkurat samme situasjon som deg.

 

Jeg anbefaler deg absolutt til å kontakte Amathea, og ta med mannen din!! Vi fikk kjempehjelp der, og de var objektive og fine.

 

Jeg hadde omtrent bestemt meg for å ta abort, som mannen min ville, men Amathea hjelp meg å tenke litt mer rundt det. Innerst inne ville jeg beholde barnet. Om jeg hadde tatt abort kun for min manns del, hadde jeg alltid klandret ham for det.

 

Det er din kropp. Det er du som fysisk og psykisk eventuelt må gjennomgå en abort. Det er du som avgjør det, ingen andre. Mannen din kan si sin mening, men ikke bestemme for deg. Og absolutt ikke kreve at du tar abort.

 

Alle praktiske "problemer" finner dere en løsning på. Om dere vil.

 

Idag har vi en sprell levende nydelig liten gutt på drøye 2 år. Nå får jeg dårlig samvittighet for at jeg i det hele tatt TENKTE på abort. Ja - det er slitsomt med tre barn under 8 år. Men det er verdt det, for vår del. Alt gikk seg til, og ting blir bare lettere og lettere ettersom ungene vokser til. Forholdet mellom meg og mannen min vil alltid være litt anstregt etter dette. Jeg klandrer ham for å ikke støtte meg da vi ble gravide med nr. 3, og jeg har dårlig samvittighet når det stormer som verst og vi er dødsslitne.

 

Jeg ønsker deg masse lykke til, uansett hva du velger. Gå inn i deg selv, og tenk deg godt om over hvordan valget ditt vil påvirke deg i årene som kommer.

[♥ Jeg og gutta mine ♥]

sant det nyttnick, men mannen her vil ikke ha flere så for han er det helt greit om vi ikke kan få. han kunne tenke seg å bli sterilisert.

[gerd]

Det eneste som er verdt å vektlegge av det du skriver er jo at du selv faktisk vil ha dette barnet. Resten kan man alltids fikse på...

[annki83]

ta kontakt me amathea, lege, helsestasjon eller noe sånn.

å få noen dere begge to kan snakke me som kan hjelpe dere me denne vanskelige avgjørelsen

å si at han kan kreve abort er noe av det dummeste jeg har hørt. ærligtalt han vist vel at vis dere har sex kan du bli gravid.....!!

 

det er ikke bare bare å ta abort heller. (det er jo å ta liv slik føles det også)

jeg har tatt abort seg jeg for mange år siden.d et var absolut det beste i min situasjon.

men min daværende samober syns ikke det. å han klarte aldri å tilgi meg for at jeg tok abort. så forholde røyk...

 

[♥ Jeg og gutta mine ♥]

Vår første var ikke planlagt og han ville jeg skulle ta abort. Årene etter har jeg følt at jeg har presset på han et barn siden jeg ikke ville ta det bort. Føler liksom skyldfølelse, selvom han har sagt at jeg ikke skal gjøre det. Alle "problemene" vi fikk i ettertid tror jeg har med det å gjøre. Jeg tror også at babyen fikk kolikk som følge av at det ikke var planlagt. Det høres helt på trynet ut, men det er slik jeg føler det. Fordi vi var ikke klare for barn, vi ville ha mer tid for oss selv og begge var sykt usikre på denne lille skapningen. Jeg fikk fødselsdepresjon som jeg også tror kom pga omstendighetene og som også gjorde at lille fikk kolikk. Eller kan vel ikke kalle det kolikk, men han gråt fordi alt var så usikkert rundt han og pga følelsene jeg hadde gått med gjennom store deler av svangerskapet. Vanskelig å forklare, men jeg tror at babyer kan gråte av mors usikkerhet og når mor ikke er trygg på seg selv som mor.

 

Dette opplevde vi ikke med vår nr 2 fordi den var planlagt etter mange sa og ma bestemte vi oss for at når den sitter så skal den bli. Og vi har begge to vært trygge og helt sikre i alt vi har gjort. Og den var planlagt og veldig velkommen (det var SELVFØLGELIG nr 1 også!!!).

 

Men med to små barn er ikke forholdet helt på topp. Nattevåk og mye å gjøre stjeler tid fra hverandre og jeg ser ikke for meg at det blir så mye mer tid med en unge til.

 

Jeg er faktisk i tvil, men ikke innerst i hjertet mitt. Der finnes det 0 tvil.

 

jeg tror jeg framstiller meg selv som litt rar i dette svaret, men jeg måtte få ut noe av det jeg føler bare. Har mange tanker rundt hvorfor jeg fikk fødselsdepresjon med nr 1 og det er noen ganger godt å få satt ord på tankene.

[Boulengerina]

Har selv 3 barn under 4 år.. Sistemann var totalt uplanlagt.. Som deg hadde jeg vært for treig med å sette inn spiral..

 

Jeg var helt knust og gråt mye.. hadde akkurat blitt ferdig med fødselsperm og begynt å studere og følte at jeg på en måte var kommet i gang med livet mitt.. Følte at den nye graviditeten holdt meg igjen.. Jeg ville ikke være gravid, jeg ville ikke ha flere babyer og jeg tenkte hele tiden at jeg ville og måtte ta abort!

 

Minste da var 11 mnd og hadde ikke begynt å gå. Jeg var mye alene med de to barna i tillegg til studier så jeg var ganske sliten fra før..

 

Jeg bestemte meg for abort.. Samboer var enig.. Vi kunne ikke ha tre barn! Vi hadde ikke plass, ikke råd, ikke stor nok bil, osv osv osv..

 

Timen ble bestilt og vi reiste til sykehuset begge to.. Jeg hadde vondt i magen av nervøsitet.. Hva ville de tro om meg da? Jeg var 23 år og hadde da hatt 4 graviditeter på 4 år (mistet en)! Skammet meg gjorde jeg rett og slett...

 

Jeg måtte inn til ultralyd.. Legen var ikke forsiktig nok med skjermen, så jeg og sambo fikk sett det lille som vokste inne i meg.. en bitteliten klump med et hjerte som hadde begynt å slå.. Det stakk hardt i meg da jeg så det..

 

Etter ultralyden sa legen at jeg var ca 7 uker på vei og kunne velge mellom medisinsk abort og kirurgisk.. Jeg klarte ikke svare, bare kikket ned i fanget mitt.. Legen spurte om jeg var i tvil om hva jeg ville og jeg klarte å få frem et ja..

Jeg ble bedt om å gå hjem og tenke på dette i en uke, for så å ringe å fortelle dem hva det ble til..

 

Kunne nesten ikke komme meg fort nok ut av det rommet..

Hjemme sa jeg til sambo at jeg bare ikke kunne gå gjennom en abort.. Han var enig.. Han så jo den lille han også..

 

To dager senere ringte vi gyn.pol og sa at vi ikke trengte en ny time..

 

Det kostet oss en del økonomisk (lån til ny bil bl.a), men jeg har ikke angret et sekund på at jeg valgte å beholde den lille jenta vår:)

 

Det som derimot stikker litt i hjertet, er når jeg tenker på at jeg nesten tok henne bort...

[Nullstress;)]

jeg skjønner deg virkelig godt. jeg har vært i (nesten) akkurat samme situasjon..

 

min sønn var da 9 mnd gammel, mamma lå for døden, jeg var 21 år gammel, satt med min leilighet og mamma sin, og forholdet mellom meg og faren til barnet gikk dårlig... jeg var 6 uker på vei...

 

han ville beholde, jeg var veldig usikker. jeg er ikke for abort, men mener at om det virkelig VIRKELIG henger i en tynn tråd, finnes det unntak...

det var et UTROLIG vondt valg å ta, men jeg tok det harde valget. bar ikke fosteret frem. dette er noe jeg tenker på hver eneste dag... jeg angrer ikke på at jeg gjorde det, men angrer på at jeg ble gravid... selv om det høres dumt ut. vi hadde jo nesten ikke sex engang, det varte i kanskje 10 sekunder, så sa jeg at jeg ikke turde mer i tilfelle jeg skulle bli gravid. og det ble jeg..

 

jeg syntes det er litt egoistisk å beholde barnet bare for å beholde... man skal kunne gi barnet akkurat det man vil og det barnet trenger, ikke sitte det å tenke "ååå, hadde du bare vært født 3 år senere..."

 

men om du tar abort og innert inne VIL beholde, kommer du til å angre resten av livet... beholder du, kommer han jo til å bli glad i barnet... bare det ikke går så langt at du ender opp alene med alle tre. tror du burde tanke alle mulige muligheter, og snakke LENGE med mannen din før dere avgjør hva dere vil...

 

LYKKE TIL!!!!!