Planlegge et barn til med en jeg skal flytte fra?

[Anonym bruker]

Jeg og samboeren kommer nok til å flytte fra hverandre i løpet av året. (av ulike årsaker må vi vente en stund....)

Vi har en sønn på snart 2,5 år, og jeg har begynt å tenke litt på hvordan jeg skal gjøre det med barn i fremtiden.

Jeg har igjen 2,5 år av studier, så jeg hadde vel egentlig tenkt å få et barn til om 3-4 år (må jo jobbe litt først). Men en forutsetning for dette er jo da at jeg har funnet drømmemannen i god tid før dette, noe som jo ikke er sikkert.. Så da kan det jo hende at gutten min blir ganske stor før han får søsken.

 

Så har jeg begynt å tenke på et annet alternativ, nemlig å få et barn til med samboer nå, selv om det kommer til å bli slutt mellom oss.

Da kommer gutten min til å få et søsken som ikke er veldig langt unna han i alder, og han kommer til å ha noen å reise på samvær til faren sammen med (jeg er selv skilsmissebarn, og har satt pris på å ha søstra mi sammen med meg hos pappa). Jeg vet det er tungt å være alene med en baby, da jeg var alene med gutten min uten noen form for avlastning (bf bodde i et annet land) til gutten var nesten 1 år. Jeg tenker at det kanskje kommer til å bli enklere nå, siden jeg nå tross alt har bf her (som forøvrig er en flott far!). Jeg er fulltidsstudent på et ganske krevende studie.. så det kommer nok til å bli tøft å gjøre det bra der og samtidig ha en tre-åring og en baby.....

 

Så hva tror dere? Er det galskap å få en baby med en man tenker å flytte fra?

[serin@]

Så lenge faren er med på dette -kjør på!!

 

 

[Anonym bruker]

Hva faren syns vet jeg ikke ennå.. Tenker jeg må bestemme meg selv for hva jeg vil før jeg spør han (et av problemene våre og grunnen til at vi skal flytte fra hverandre er utrolig dårlig kommunikasjon... Føler han snakker mer med venner og familie i tlf enn han snakker med meg. Han vet ingenting om livet mitt av den grunn at han aldri har interesse av å spørre om noenting. Tenker at hvis jeg sier det til han, og han vil det, og så ombestemmer jeg meg, så kommer han kanskje til å bli sur...)

 

Han har iallfall sagt lenge at han har lyst på flere barn, og han sa faktisk at han syntes det var leit at om vi flytter fra hverandre, så får ikke sønnen vår noen helsøsken..... Så om han har lyst på dette selv om vi skal flytte fra hverandre vet jeg ikke. Han har nok fremdeles troen på at vi skal klare oss da, men jeg er vel 90% sikker på at det ikke går.

 

Så om jeg klarer å bestemme meg for hva jeg vil, så skal jeg eventuelt snakke med han etterpå.

 

En fordel med å få to barn med han, er at da blir det null hastverk med å finne en ny mann slik at sønnen min skal få søsken før han er altfor stor... Tror jeg skal ringe og snakke med mamma før jeg bestemmer meg. HI

[Anonym bruker]

Hehe det var det jeg gjorde:=)Eller vi.Nå sitter jeg her med 2 barn og inge avlastning.Skal egentlig gå på skolen hver tordag altså i dag men faren kom aldri så sånn er det med den saken.Jeg trodde ikke det skulle bli så tøft som det faktisk er å jeg skulle ønske jeg ikke hadde blitt gravid selv om jeg elsker begge mine barn.Det er veldig vanskelig spesielt når en av dem eller begge er syke.Før var det lettere å få avlastning men ingen gidder eller klarer 2 barn på en gang så det har resultert i at jeg aldri kan gjøre noe på egenhånd uten barn.Jeg skjønner tankegangen din men lykke til.Jeg ville venta til jeg var ferdig med studiene og eventuelt traff en nye mann som også ønsker barn.Du har muligheten nå til å bli det du vil i livet + bli lykkelig med en ny mann i fremtiden.Tenk på deg selv og barnet ditt framover å kos deg i stendfor å gå igjennom alt alene.Jeg har blitt en smule bitter pga mine domme valg.Jeg er ikke den jeg var!Møter bare motgang å føler meg ulykkelig i livet.Trodde et barn til kunne ta vekk tomrommet jeg følte å gi min datter et søsken men det har ikke gått på skinner.Tomrommet er her fortsatt selv om som jeg sier så elsker jeg sønnen min!

 

 

Var så naiv å blind.Blind for alle hindringene jeg traff på da jeg gikk gravid.Det var vondt og tungt å veldig ensomt!Fikk blodpropp 3 uker etter fødselen å hadde konstant ørebetenelse.Verste var at jeg oppdaga nye sider ved pappaen.

[Anonym bruker]

Høres helt sykt ut spør du meg.Skal begge ungene vokse opp med en far de ikke bor sammen med da bare fordi du vil at de skal ha en annen far?Da hadde jeg heller ventet og kanskje fått to barn med en annen mann du skal leve livet med!

[Anonym bruker]

Vel, jeg dømmer deg ikke, jeg har hatt lignende tanker selv. Vet ikke om jeg kommer til å gjennomføre det, tenker jeg kommer til å bli med gubben enda en stund, kanskje ordner det seg for oss. Men lykke til!

[Anonym bruker]

Samlivsbrudd er mer kronglete enn det jeg hadde sett for meg iallefall. Vi var gode venner, helt til jeg flyttet. Da begynte han å krangle om alt, helt plutselig. Og der satt jeg gravid.

 

Det var et helvete når babyen kom. Jeg hadde vært alene i mesteparten av svangerskapet, for han hadde ikke tid til å stille opp. Så kom han og ville ha samvær med baby på 1,5 mnd, han mente det ikke var noe problem med overnatting en helg. Krangel, krangel, krangel...

 

Huff, nei, kan dessverre ikke anbefale det. For det barnet du har fra før sin skyld -kanskje en god ide... men det er langt i fra sikkert at forholdet til bf kommer til å være det samme framover. Jeg tenkte som så at, vi har jo et barn sammen, det blir jo ingen forskjell om det er et til... Men jeg tok feil...

 

Er det helt sikkert at det er slutt mellom dere?

[Anonym bruker]

Alene i svangerskapet ja.. Jeg var alene hele forrige svangerskap, og det gikk helt fint (nå hadde jeg et veldig enkelt svangerskap da) og fram til gutten var nesten året. Så jeg tenker at det kan vel kanskje ikke bli så mye verre enn det? Da hadde jeg absolutt ingen avlastning. Var kanskje borte fra gutten min 1-2 timer tilsammen det første året.

 

Om det er helt sikkert at det er slutt....

Det er en litt komplisert situasjon. Han er ikke norsk, så når vi flytter fra hverandre, må han søke om visum på nytt, siden det han har nå forutsetter at vi bor sammen. Siden behandlingstiden på den søknaden kan være lang, har jeg sagt at vi kan vente med å flytte fra hverandre til han har fått vært og besøkt familien, slik at han ikke trenger å vente så veldig lenge med dette.

 

Så det vi vel har blitt enige om er at han kan prøve å endre ting frem til han reiser, og har ting ennå ikke blitt bra da, så flytter han ut når han kommer tilbake. (og når han reiser er uvisst, siden vi ennå driver og venter på svar fra UDI). Jeg har prøvd mitt beste en god stund, og i fjor vår gikk vi til samtaler på familievernkontoret. Til slutt gav jeg opp å prøve mer, og fikk det egentlig mye bedre, ved bare det å ha tatt en avgjørelse. Så han sier at han ikke er klar til å ende forholdet ennå, men jeg merker ingen endringer. Så når han ikke klarer å endre en eneste ting på et år, så har jeg meeget så forhåpninger om at han noengang kommer til å klare å endre det. I tillegg er det ganske store, grunnleggende ting som ikke funker, så jeg vet ikke om det engang er mulig å endre de.

 

Så slik som det er akkurat nå, så er jeg glad i fyren, men kan ikke si at jeg elsker han. Vi sover sammen, men om kveldene syns jeg det er ganske godt at han går og legger seg 3 timer før meg (han begynner tidlig på jobb).. Vi har det helt greit (og han er vel egentlig ganske fornøyd med ting), men jeg har det ikke bra. Vi snakker lite sammen, og jeg er ganske ensom selv om han oppholder seg i samme rom..

HI

[Anonym bruker]

Det å være alene i svangerskapet var ikke et problem for meg heller. Men det å være alene mot barnefar var et mareritt. Alt forandret seg ved svangerskapet. Vi visste det var slutt da jeg ble gravid, men så ble det bare mer og mer krangling. Det hadde vært bedre om han forsvant, tenkte jeg. For jeg ville heller være alene.

 

Vi kranglet ikke før jeg flyttet, men det gikk i taushet og at vi ikke hadde noe å snakke om. Men så ble det bare vondt og masse sinne. Han taklet det dårlig, noe som gikk ut over meg.

 

Og barnefordeling er mye vanskeligere med en baby enn med et litt større barn.

[Anonym bruker]

Siden du spør: jeg hadde ikke gjort det!!

Man må ikke glemme det hypotetiske barnet her heller og hva som er rettferdig overfor det, ikke bare sine egne behov og drømmer og ønsker for barn man har allerede. Det man ønsker her i verden e som kjent ikke alltid det man får...

Lykke til uansett hva som skjer!!

[Anonym bruker]

Jeg synes det, ja. Samlivbrudd kan man aldri garantere seg mot. Men å PLANLEGGE et skilsmissebarn - det blir for drøyt! Det er 7 år mellom mine to, og de er utrolig glade i hverandre!

[Anonym bruker]

Helsøsken? Det spiller overhodet ingen rolle om barna er hel- eller halvsøsken. Det er dessuten ingen som bruker det begrepet nå til dags. Mine to er teknisk sett halvbrødre, men de bor sammen og vokser opp sammen - ergo er de brødre, ferdig med det.

 

[Anonym bruker]

Er vel kanskje dumt å tenke på det.. Men tenker vel bare utifra meg selv.... Mamma og pappa har vært skilt siden jeg var ca 10 år, så jeg og søstra mi har vært frem og tilbake mellom de siden da. Jeg har satt veldig pris på å ha søstra mi sammen med meg! Nå i det senere har forholdet mellom meg og pappa blitt litt dårlig også, så da har det vært utrolig fint å ha søstra mi på min side.

Jeg satser jo på at samboeren min skal ha sønnen vår en god del etter det blir slultt, så det jeg tenker på, er vel bare at han også ville satt pris på å ha noen å dele det med.

 

En annen dum tanke jeg har er vel at framtidige søsken med en annen mann kommer til å ha en annen hudfarge enn han. Tenker kanskje han vil sette pris på å ha noen andre i familien som er lik han selv, og som kanskje kommer til å støte på eventuelt samme problemer som han.

 

Jeg har nå snakket med både mamma og samboeren min om dette.

Mamma sa at jeg må følge hjertet mitt, og så støtter hun meg uansett hvilket valg jeg tar.

 

Samboeren min har lyst til at vi skal prøve på en til. Vi har ikke snakket veldig mye om det ennå, men litt.. Men jeg sa at jeg ikke har bestemt meg selv ennå. Men når jeg vet at mine nærmeste støtter meg uansett hvilket valg jeg tar, så kan jeg iallfall kun ta et valg utifra meg selv uten å måtte bekymre meg for hva andre syns.

 

Jeg ligger syk nå i helga, så akkurat nå frister det ikke så mye. Vet jo at det er tøft å være alene med en baby fra sist jeg var det. Tenker vel at om jeg får en til nå, så slipper jeg å "stresse" med å finne en ny mann, og kan bare ta ting som det kommer og kose meg med barna mine til jeg en dag finner en ny. Om det så blir om 2 år eller 10... Jeg tenker vel at det kan ta ganske lang tid å finne den rette. Etter mamma og pappa gikk fra hverandre, var mamma singel i 7 år før hun fant drømmemannen, og pappa var vel singel i ca 10 år...

 

Mannen til mamma har stor aldersavstand mellom søsken. Storesøsteren hans døde i forrige uke. Han ble ikke så veldig trist da, pga han har aldri hatt noe nært forhold til henne. Hun er en del eldre, og flyttet ut før han ble stor nok til å huske noe særlig. Jeg syns jo det er litt trist om det blir slik for sønnen min...

 

Men men.. jeg får fortsette å tenke på det...

 

HI

[Anonym bruker]

Da har jeg bestemt meg!

 

Jeg tar ut spiralen neste uke, og så ser vi hva som skjer.

Må legge til at sjansen for å bli gravid nok ikke er så stor da. Jeg har pcos, og har alltid hatt veldig uregelmessig mensen (av og til flere mnd mellom hver gang). I tillegg har jeg og samboeren ofte ikke sex mer enn 1-2 ganger i mnd.

 

Så da lar jeg skjebnen få bestemme. Om jeg blir gravid i løpet av de neste månedene, så blir jeg glad for det, og om jeg ikke blir det, så får jeg bare kose meg med gutten min i noen år til.

 

HI