noen i samme situasjon?

[nick_318053]

Trenger å lette hode og hjerte......og "tåretanken". For ca 3 år siden flytta jeg fra min daværende samboer. Jeg flyttet tilbake til hjemmbyen min.Etter mye diskusjon, frustrasjon og samtaler hos familierådgivning ble vi enige om at vårt felles barn skulle bo med far inntil jeg hadde kommet i orden med bosted, evnt jobb og skole. Min andre sønn, fra tidligere forhold skulle flytte sammen med meg til hjemmbyen.det er 8 års mellomrom på sønnene mine.

 

Jeg ønsket mest av alt i verden å ta med meg minstemann, men skjønte at det var best å vente til ting var i orden. Det var fryktelig vanskelig. Jeg følte og føler at min samboer "satte " seg på bakbeina og krevde at sønnen[2,5 år] skulle bo hos han pga at han hadde mulighet til å argumentere at jeg var ustabil i psyken. Han brukte det for alt det det var verdt.

Plutselig skulle han, som knapt nok hadde henta sønnen i barnehage, skifta bleie, vært ute å lekt/gått tur, stått opp om natta, blåst vekk "aua`n" og tørka tårer lagd brødskive, hadde ingen ide om hilken små triks og knep jeg brukte for å få han til å spise opp eller yndlingssangen hans..... nå skulle han liksom være superpappa.

 

Jeg var fast bestemt på at sønnen skulle bo hos meg og var klar til å ta opp kampen så fort ting kom i orden.(pga avstand er ikke mulig å ha delt omsorg.) Men etter som tiden gikk og dager gikk til mnd og mnd til år...... så bor han fortsatt hos sin far! Jeg har samvær med sønnen min ca hver 6 uke+/-, da er han hos meg ca 3 uker. dette går greit nå men til høsten begynner skolen og da blir det verre.

Det er ikke det at jeg ikke vil ha min sønn hos meg, men hvorfor skal jeg forlange at min sønn skal bo hos meg??!!

Det er så mange spørsmål som dukker opp! hva vil min sønn tenke om meg når han blir stor,vil han føle at jeg har sviktet han-forlatt han..... er det kun av egoistiske grunner jeg vil ha han hit? Han har det jo bra hos far....kanskje er det mer ødeleggende å rive han opp fra det som er fødestedet hans.... barnehage... Hva er best? Eller verst?

 

Jeg mener at det er ingen som er som mamma, ingen følelse er som morsfølelsen(de som vil kan diskutere og argumentere til dere blir blå- men en far kan ikke noensinne få den følelsen!!) Jeg mener selvfølgelig at pappa`n betyr mye for barnet og at han kan ta seg av de på en fantastisk måte, men han mangler "det lille ekstra".

Er det noen der ute som har vært igjennom noe som dette og har noen tips og råd til meg?

hilsen tuppa76

[Anonym bruker]

Hei du.

Jeg står midt oppe i ett brudd nå, og holder på med fordeling av ungene. Det blir så vanskelig nå når ungen bor hos far, og har bodd der en stund nå.

Men kan du ikke argumentere med at du synes barna skal bo sammen? Jeg kjenner jo ikke sit., men jeg mener jo også at det er noe eget med mamma uansett.

Hvordan kunne han argumentere med at du var dårlig i psyken? Jeg har også vært deprimert, men er det ikke nå. Men grunnen til at jeg var deprimert var jo at han ikke behandlet meg særlig bra, og da mener jeg at feilen ligger mer til han enn til meg. Nå vet jo ikke jeg hva som skjedde i deres tilfelle.

Men så lenge jeg har det bra nå tror jeg ikke at han kan bruke det som argument.

Dersom dere skrev en avtale på familievernkontoret så må han jo forholde seg til det, og dere må vurdere dette på nytt igjen nå når du har kommet i orden på den nye plassen - eller?

Masse lykke til.

[fotomamma]

Vil bare gi deg en klem og lykke til

[nick_318053]

takk for det c";)

[nick_318053]

vi har delt foreldreansvar. Avtalen gjaldt bare 6 mnd. det er ingen som sier at jeg ikke kan ha han hos meg(utenom barnefaren da), men hva er best for min sønn? når det gjelder psyken min så bruker han den for det er det eneste han kan komme med. jeg har hatt en vanskelig oppvekst og har slitt med angst og depresjoner. etter å ha bodd en stund på hans hjemsted,(der en dement svigerfar var på besøk 1-6 ganger om dagen, 2 t til nærmeste tettsted, ingen kjente og alt jeg sa og gjorde var som regel ingenting å bry seg om, før han lissom kom på den selv. ) ble det verre med angst og dep. han hadde ingen forståelse for hvordan jeg hadde det.

etter noen år fikk jeg nok og ble innlagt ved psykiatrisk klinikk i 3 uker.da var jeg utslitt. jeg var en "alenemor i et samboerborhold" der min eldste sønn,med adhd ikke kom overens med stefar, minstemann med en vilje av stål og sinne som man knapt kan fatte at går ann prøvde å få hverdagen til å gå greit med egenskolegan + lør.jobb, min eldste sønn`s lekser og resten som en mamma må gjøre hvis hun er alene med to barn+skole+jobb langt ute i gokk!

jeg har det bra nå og er veldig glad for at jeg valgte å flytte tilbake til min hjemby.

ha en fin dag.