Jeg blir så frustrert av mannen min. Forventer jeg for mye?

[Anonym bruker]

Jeg har en kjempesnill og god mann, men jeg sliter med å kommunisere med han.

 

Av en eller annen grunn, så ser ikke mannen min på meg når vi snakker sammen. Jeg vet ikke hvorfor, og han sier selv at han ikke er klar over at han ikke gjør det. Det fører til mange misforståelser som til tider gjør ganske vondt.

 

I går f. eks, så skjedde det et uhell. Vi var like mye skyld i det begge to (kom fra hver vår kant og jeg fikk ei dør smelt i meg),men det var jeg som fikk vondt. Han sa unnskyld, og gikk videre og fikk ikke med seg at jeg sto dobbelt av smerte. Da jeg hadde kommet meg litt, gikk jeg til han og sa (han er ekstremt dårlig til å ta hint): når sånne ting skjer, så trenger jeg at du stopper opp og viser litt omsorg og trøster meg litt, spør om det går bra osv. Han er litt fjern til tider, så han har bedt meg om å si rett ut hva jeg trenger, hvis han ikke forstår det av seg selv.

 

Jeg hadde vondt og stemmen min var fortvila, men fordi han ikke en gang løftet blikket og så på meg, så tolket han stemmen min som sur. Han tolker også alle kommentarer om at han kunne ha gjort noe annerledes som kritikk av han, og går rett i forsvar. Isteden for at jeg da får den trøsten og jeg trenger, så ender det med at vi nesten krangler.

 

Og da blir jeg litt trist. Ikke bare har jeg blottstilt meg ved å si at "kan du være så snill å gi meg omsorg", men det jeg da får er krangel! Jeg prøver gang på gang å forkare han at han ikke trenger å tolke alt som kritikk, for jeg er ikke ute etter å ta rotta på han. Da sier han bare at han må få lov til å forsvare seg og forklare seg - og så er vi i gang igjen...

 

Jeg tror vi hadde hatt kjempegodt av å tatt et kommunikasjonskurs, men det vil han ikke, for han synes at kommunikasjonen fungerer. Det gjør den jo stort sett også, bare ikke når jeg trrenger som mest at den skal virke!

 

Har noen noe råd, eller tips - hva som helst som kan lette kommunikasjonen mellom oss i "såre" situasjoner?

[Anonym bruker]

Dump han og kom deg videre. Han vil aldri lære den tullingen.

[Anonym bruker]

Typisk at noen måtte svare det, hadde bare ikke trodd at det skulle komme så fort... Det er faktisk ikke alltid løsningen!!!

 

Dersom han ikke hører på hva du sier, hva med å prøve å skrive det i et brev?

[Anonym bruker]

Kan minne om min mann det der. Min er også egentlig er veldig snill. Men mangler noen ganger helt "skikk og bruk" i et forhold. Og han er gjerne den som ikke er den beste til å prate om problemer. Selv om han ellers er en utmerket lytter. Men ikke på problemer.

Min kommer spesielt til kort rundt svangerskap og fødsel. Tror at etter mange graviditeter har han ennå ikke skjønt hvor tøft dette er for en dame.

Er gravid igjen nå og nesten litt deppa pga dette. Hatt det så fint nå. Men vet det blir kluss snart.

 

Mitt råd til deg er å snakke i klar tekst. Si klart og tydelig hva du vil han skal si og gjøre. Ikke flett det inn i en lang følelsesladet tale. Da mister de poenget. Si i fra når han er i godlune. Og gjenta om nødvendig.

 

En kjent samlivsekspert sa en gang at de lykkeligste kvinnene var de som ba om å få blomster, ba om å få klemmer, ba om å få omsoerg. For menn gjør det ikke alltid av eget iniativ.

[Anonym bruker]

Hva om du skriver et brev til han?

Kanskje han ser det lettere da?

Eller at noen andre sier til han, gir han hint?

[Anonym bruker]

hvis det er det som skal til før du dumper dine menn, så tror jeg du vil ende opp ensom...

 

vi har vært gift i 16 år, så jeg har nok ikke tenkt å gi han opp!

 

HI

[Anonym bruker]

Høres nesten ut som mannen din har asbergers! Han unngår annsikter og tolker helt feil. Viser ikke forståelse for følelser osv. Er mange som har lette tilfeller av det som ikke får diagnose... Noe å skjekke ut=???

[Anonym bruker]

Brev er en ide, den skal jeg tygge litt på...

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg snakker i klartekst til han, og jeg passer på å bruke veldig milde ord, og mild stemme, men han tolker det allikevel som kritikk, og så blir det tull...

 

Vi kommuniserer helt greit til daglig, det er bare i litt pressa situasjoner at ting skjærer seg, og jeg begynner å tenke at jeg kanskje forventer noe av han som han ikke kan. men andre ganger når jeg er lei meg, så er han den varmeste, mest støttende og trøstende som finnes. Det virker bare som om han kommer inn på feil spor noen ganger, og at da er det umulig å få han av igjen.

 

Jeg tror ikke han har asperger. Han har ingen av de andre trekkene som kjennetegner det. Og han tolker riktig i de fleste situasjoner. Det med at han ikke ser på meg tror jeg kan være en uvane, for jeg ser også at hvis han skal konsentrere seg om å lytte til noe på tv, musikk osv, så snur han seg også vekk for å ikke bli distrahert av det visuelle.

 

Det er i grunnen litt godt å høre at flere menn kan være sånn. Kanskje det bare er et "klønete mann"-syndrom?

 

HI

[Anonym bruker]

Tåpelig å si at hun skal dumpe han, harregud skal da mye mer til før man går fra den man elsker enn litt kommunikasjonssvikt.

 

Må være litt sårt for seg når han virker litt "kald" ettersom han ikke ser på deg. Forstår fort at det kan bli missforståelser da. Syns ikke du forventer for mye akkurat, ved at du mener han bør gi deg litt omsorg. Dette er jo noe du normalt ikke burde trengt å spørre etter, men noen mannfolk er jo litt uobservange. Syns dere skal sette dere ned å ta en skikkelig prat sammen om det. (hvis dere ikke allerede har prøvd da) istedenfor å liksom bare nevne det akkurat der og da. Hvis han ikke vil at andre skal hjelpe så må dere jo nesten bare ta tak i det selv. Dette med å skrive et brev var jo også en lur ide:)

[Prinsesse2_på_vei*Fødeklar*]

Han er nok bare litt uoppmerksom innimellom, ikke uvanlig for mannfolk det. Syns ikke akkurat det virker som om det er noe stort problem ettersom han er så snill og god ellers, så det burde jo ikke være noe problem å få ordnet opp i dette. At han tenker litt mer over ting og på dine følelser i slike situasjoner..=)