hei jenter trenger litt hjelp her.

[Anonym bruker]

forholdet i fare?

vi har vært sammen i 8 år nå,gift i 6 år og har 2 barn, på 4 og 8 mnd.elsker mannen min over allt på jord, men alikevel krangler vi mye,om allt og ingenting, stor kommunikasjonsvikt, han liker ikke å diskutere ting blir fort lei seg og vil ikke snakke, mens jeg sitter der og har en hel del som skule sagt men ingen som hører, blir veldig frustrert.

Det største diskusjonen er ekonomi.

Han har familie som bor i utlandet, som vi forsørger.vi har felles økonomi jeg tjener mer enn han, vi sender hver måneder ca 3000 kr til fam hans, men dem stadig vil ha mere dem skal til legen osv osv, han sier alldri nei til dem, men sender alltid de pengene dem vil ha, det går utover oss, jeg har snakket om å dele på økonomien,så han kan sende så mye han vil av sine egne penger men det vil han ikke.

dette fører til mye krangel, jeg føler på en måtte at jeg blri utnyttet, hvar hadde dere gjort, åssen skal jeg løse dette,dt ble litt rottete.

trenger virkelig noen råd.

 

[Anonym bruker]

Ei venninne av meg er sammen med en fyr fra et land i Sør-Amerika der de har et helt annet forhold til penger enn vi har i Norge - penger er ikke noe enkeltpersonen har, det er noe familien har. Dette er jo totalkræsj med hvordan vi i Norge tenker.

 

Det har fint lite å si at jeg er enig med deg i at det kunne vært en løsning om dere delte på regningene og ellers brukte resten av hver deres lønn på det dere selv ville. Dere må finne en løsning dere begge kan leve med (ikke det samme som en løsning dere begge syns er det beste alternativet for hver av dere, ettersom dere har forskjellige idealsituasjoner).

 

Samboeren min sier heller aldri nei til foreldrene sine. Det er vanvittig irriterende, han er en veldig selvstendig person ellers.

 

Jeg tror du bør finne deg noen å snakke med som er i en lignende situasjon. Det må da finnes kvinnenettverk der du kan møte andre som sliter med det samme?

 

Og mens du jobber med å finne en løsning, husk at det er positive ting ved at de bor i utlandet: Du slipper å ha svigermor snokende i dine private saker, og ungene dine får et rikere forhold til verden utenfor Norge enn det de ellers ville fått.

 

Hvis dere kan forsørge en hel familie på 3000 kroner må det jo virke som om dere er uendelig rike. Tenk hvis noen sendte deg så mye penger at du og familien din klarte deg på det du fikk av dem, hver måned.

 

Du sier ca. 3000 kroner - er det mulig å bli enige om et fast beløp så du vet hva du har å forholde deg til? Og at eventuelle penger utover det faste beløpet går fra hans egne penger mens det faste fellesbeløpet går fra deres felles inntekt? Hva med at dere sender 2000 kroner fra fellesinntekt og så kan han sende 1000 i tillegg fast, pluss det han måtte ha råd til/de ha behov for i tillegg? Har han andre søsken som han kan dele byrden med? Har familien hans (det er jo ganske vanlig) gjort ofre av ulike slag for å få ham til Norge slik at han kan jobbe og sende penger tilbake til dem?

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Blir helt dårlig når jeg leser dette jeg. Hvorfor skal du forsørge svigerfamilien i et annet land ? Kjenner jeg blir provosert! Kan de ikke bare få U-hjelp da ? Hvorfor i helsikke skal vi norske folk hjelpe enkelt personer i andre land. De får skaffe sin egen hjelp. Men slik går det når man finner seg en mann fra et fremmedland. Dette skjer nesten i alle forhold hvor man finner noen fra et fremmedland og har familie utafor Norges grenser!

 

Dump han.

[Anonym bruker]

Hei HI, jeg er den første som svarte deg. Jeg regnet med at det kom til å komme noen sånne svar. Jeg synes du skal være stolt av at du har omsorgsevne for andre enn egne barn og nærmeste venninner.

 

Hei anonym 11:14,

 

"Kan de ikke bare få U-hjelp?"

 

Utviklingshjelp gis relativt sjelden til enkeltmennesker på den måten. Det gis til land/stater (bilateral bistand), og til organisasjoner og prosjekter. Det finnes kontantutdeling (men det er som regel etter katastrofer og ulykker, ikke til "vanlige" fattige), og det finnes mikrokreditt; altså oppstartslån til folk som vil kjøpe ei symaskin eller tre geiter, men det er ikke almennt tilgjengelig. Det er ikke noe alle bare kan bestille fra nærmeste DnBNor-filial, for å si det sånn.

 

"Hvorfor i helsikke skal vi norske folk hjelpe enkelt personer i andre land." Helsike skrives med én k og enkeltpersoner skal være i ett ord. Jeg får helt vondt i øynene av å forholde meg til dårlig språk, fremmedfiendtlighet, manglende logikk og kunnskapsløshet på en gang; men la meg likevel prøve å svare, siden du velger å formulere det som et spørsmål (de avsluttes forøvrig gjerne med spørsmålstegn).

 

Jeg er usikker på om du spør om hvorfor nordmenn skal hjelpe enkeltpersoner i andre land, eller om du lurer på hvorfor det norske folk skal hjelpe enkeltpersoner i andre land. Svarene på de to spørsmålene er forskjellige.

 

Det norske folk bør hjelpe enkeltpersoner i andre land av flere årsaker. La oss ta for oss noen av de litt mer kyniske grunnene, jeg har en mistanke om at de tiltaler deg mest.

 

1) Sikkerhetspolitikk (det betyr ting man gjør for å unngå å havne i krig)

Vi er et av verdens rikeste land, og det er ikke penger vi har tjent gjennom hardt arbeid, det håper jeg du har fått med deg. Vi er med i NATO (hvilket vi også bør, på grunn av Russland) og har USA som vår nærmeste allierte. Dette gjør oss selvfølgelig til et terrormål, ettersom USAs menneskerettighetsbrudd over hele verden gjør at alle er veldig sinte på dem.

 

At vi pumper penger inn i Gaza begrenser faren for at palestinere skal ville angripe Norge. At vi gir bistand til gjenoppbygning, helsearbeid og samfunnsutvikling i Afghanistan er en helt nødvendig investering i egen trygghet. Man biter sjeldnere hånden som gir mat enn hånden som slår. Er du med?

 

2) Flyktningestrømmer

Svært mange mennesker har aller mest lyst til å bo i fred og frihet og relativ velstand i sitt eget nærmiljø. Når de flykter, er det grunner til dette. Hvis vi gjør vårt beste for å fjerne de grunnene eller hindre at de oppstår, for eksempel ved å sørge for at det er mat der de bor, er det mindre fare for at de flykter derfra og hit.

 

3)Fordi DE hjalp oss da VI var fattige

Det er ikke lenge siden Norge var en fattligslig utkant i Europa. Våre oldeforeldre vokste opp i fattigdom. På det tidspunktet - og etter andre verdenskrig - fikk vi u-hjelp fra rikere land for å komme oss på bena igjen. Nordmenn som emigrerte til USA sendte penger hjem igjen til gamlelandet, ofte mer enn de egentlig hadde råd til. Mulig de amerikanske konene deres ikke var så happy med det, men so be it. De var med og bygde Norge mens de samtidig prøvde å bygge Amerika. Jeg synes det står respekt av det; og det er jeg jo ikke alene om.

 

Så til spørsmålet om hvorfor enkeltpersoner i Norge skal hjelpe enkeltpersoner i andre land. Jeg skjønner at mange av de mest opplagte årsakene - som at de desperat trenger det og at vi har all verdens mulighet til å gjøre det, noe mange vil oppleve som at det er dypt uetisk å la være - kanskje ikke faller i smak hos deg. La meg derfor komme med to årsaker som har din egennytte som premiss.

 

1) Igjen; din egen trygghet og sikkerhet.

De vet hvor du bor. Det eneste som er likt fordelt i verden i dag, er tilgangen på informasjon. Hvis ungene deres stadig vekk dør fordi de ikke får tak i mat, rent vann og grunnleggende medisiner, kan det jo hende de blir så sinte av å se hvor store forskjeller det er i verden at de tar skjeen i egen hånd. Jeg hadde nok vært ganske pissed, tror jeg.

 

2) Muligheten til å vokse som menneske, lære mer om verden og videreutvikle dine gode sider. De er jo ikke dummere enn oss fordi om de er fattige.

 

"Fremmedland" - fascinerende ordbruk. I motsetning til "kjentland" - da eller? Tror du alle nordmenn har felles "kjentland" og "fremmedland"?

Jeg har sporet slektningene mine tilbake til 1300-tallet, norske hele gjengen. Etnisk sett er jeg dermed like uspennende som en brunost; men like fullt er for eksempel Canada et fremmed land for meg, jeg har aldri vært der, mens for eksempel India er et kjent land. Jeg kan forklare deg veien fra A til B på Kochi i Kerala. Kan skjønne slikt?

 

"Dette skjer nesten i alle forhold hvor man finner noen fra et fremmedland og har familie utafor Norges grenser!"

 

Nei, det gjør jo ikke det. Veldig mange av de som bor utenfor Norges grenser er amerikanere, velstående nigerianere og sør-afrikanere, indere, australienere, japanere, kinesere eller europeere, og fordi det i de fleste andre velstående land gir enorm lønnsmessig uttelling å ta høyere utdannelse, noe det ikke gjør i Norge (og andelen parforhold der den ene er fra et annet land er ganske høy blant de høyt utdannede), tjener mange av disse MER enn sine norske partnere.

 

Av alle jeg kjenner som er gifte eller samboende med noen ikke-norske; og det er mange, er det ei venninne som deler av sin overflod med sin svigerfamilie. Det er ikke det samme som at hun aldri får noe tilbake fra dem.

 

En annen side av saken er jo at mange som gifter seg med noen fra et annet land vet ganske mye om hva de går til, ettersom de formodentlig vet hvem de gifter seg med.

 

Og så til slutt; ikke si "vi norske" når du snakker om utenrikspolitikk. Si "vi FrP-ere." Vær så snill. Vi er ikke enige om alt selv om vi begge er norske, ser du.