For et pussig graviditetssymptom!

[Gjest]

Egentlig er det bare trist da :-( Jeg er nok et menneske som liker å ha mennesker på en god armlengdes avstand, rent fysisk, men et unntak har alltid vært mann og barn. Der har jeg vært omtrent motsatt, klemmer og susser masse på barna mine - og på mannen ;-) Og han på meg. Er jo ikke alle dager jeg har vært like glad i å få klem og suss, spesielt ikke da jeg var kvlam når jeg gikk med de andre barna, men generelt sett har jeg likt å bli holdt rundt osv.

 

Nå takler jeg kroppskontakt dårlig. Selv om jeg ikke har vært noe videre kvalm denne gangen eller er det nå. Er gått så langt at jeg faktisk tar meg selv i å snike meg opp trappen om kvelden, stelle meg superfort og komme meg i seng i håp om at mannen ikke merker at jeg har gått og lagt meg før jeg alt er i seng (da kommer han ikke inn fordi han er redd for å vekke meg) og dermed slippe klemmer, kyss, bli holdt rundt osv. Ikke alltid da, kan fortsatt gi og motta begge deler, og vi har jo sex og sånt innimellom, men sånn gjevnt over foretrekker jeg å være i fred. Tristeste er likevel at det gjelder barna også! Det er fælt det! Merker f.eks jeg blir irritert når 1,5 åringen vil opp på fanget for å kose hele tiden osv, prøver å ikke vise det og er sint på meg selv for å føle det slik. Skjønner jo at det sikkert er hormoner ol som gjør det, men forstår likevel ikke hvorfor jeg har det slik om dere forstår? At jeg er mye gretten og irritabel er liksom mer normalt, men dette?

 

Noen som kjenner seg igjen? Går det over??? *håpe, håpe* (er i uke 13 nå).

[Gjest]

jeg var sånn i hele forrige svangerskap, fikk helt noia av hudkontakt og er veldig glad jeg var singel den gangen.. denne gangen har det begynt nå i uke 30-31, klarer ikke helt å si noe til min kjære, så smyger meg i den andre sofaen fordi jeg er "varm" og legger meg også før som deg for å unngå masse nærkontakt.. klarer å ha sex innemellom også, men vil helst slippe akkurat nå.. føler meg helt håpløs, men vet jeg ikke har lenge igjen og er veldig glad jeg ikke fikk det tidligere denne gangen

 

kan ikke si noe annet enn at jeg forstår deg og vet hvor plagsomt det er!!

 

 

[Gjest]

Var ei lengre periode jeg ikke tålte å dele seng med samboeren engang under svangerskapa der jeg vente jentene, da jeg gikk med gutten så var jeg jo alene, så det ble noe helt annet.

Vr trasig, men han forsto at det var hormoner som styrte meg heldigvis, hvis ikke så har jeg vel sittet her alene ;-)

 

Ikke opplevd noe sånt i forhold til ungene heldigvis, men vil tro at det er like normalt at man kan få ei sperre i forhold til andre enn mannen også.

 

Da jeg gikk med guttungen så tuta jeg bare pappa så på meg med et blikk som KUNNE tolkes strengt..hehe...var overfølsom og helt rar.

 

 

Vi er rare ofte vi damene når vi venter smått....ikke så mye vi får gjort med det, men kansje viktig vi er bevist på det, mannen kan forstå, men du må bite i deg når det gjelder barna som er så små at de ikke kan forstå enda.

[Gjest]

Å, tusen takk for svar dere to! Dere aner ikke hvor godt det er å høre om andre som kjenner seg igjen! Føler meg så rar som har det slik, å ikke ville ha klemmer fra mine egene barn liksom...føler meg jo helt grusom!

 

Har vært overfølsom og sånt før, så det kjenner jeg igjen, men denne veldige følelsen av å være så sint og irritabel hele tiden, og å ikke like kroppskontakt er en ny erfaring. Får bare håpe det gir seg litt. Vil jo så gjerne like å kose masse med barna slik jeg normalt sett gjør! :-/

[Gjest]

Jeg biter det selvsagt i meg når det gjelder ungene! Prøver etter beste evne å være som normal ovenfor dem, og løfter opp 1 åringen når han vil opp, gir han kos osv, er bare at jeg egentlig ikke har lyst til det store deler av tiden.

[Gjest]

jeg har latt min kjære ta endel av kveldsstell og skift fordi jeg ikke orker all kosen jeg pleier å få av snuppa da.. føler meg fæl, men koser meg dessto mer med henne om jeg har en god dag og orker det.. ikke alle dager som er like heldigvis!!! og klatring på magen og på meg, er heeeeeelt uaktuelt, har sagt det på en fin måte, så det er noe hun fint aksepterer.. blir mer kos og klatring på min kjære da.. men de har fått et godt bånd seg imellom noe som er en bonus for oss siden han er stepappa for henne

[Expat]

Vil du ha en fysisk grunn? Hudkontakt gir utløsning av oksitoksin, noe som gir sammentrekninger i livmoren. Dette kan gi mensmurringer/kynnere. Ikke rart du blir dårlig...

[bobler av lykke ♀ ♀]

jeg er også til dels sånn nå om dagen. Men jeg reagerer mest på luktene av folka (selvom de lukter helt vanlig godt stakkar) jeg fikser ikke at mannen puster i nærheten slik som han alltid gjør og ikke har han dårlig ånde eller noe. Kyss er ganske uaktuelt om dagen da jeg syns det er ganske ekkelt. Blir bare korte, kjappe nusser innimelom. Og ikke kan han stryke og mene det godt å kose med meg for det liker jeg heller ikke akkurat nå.

 

Og klenging av lillemor som vanligvis er kjempekos blir fort slitsomt og jeg må ta meg sammen for å ikke si for hardt til henne at hun ikke må kose så veldig i ansiktet mitt eller klenge på fanget o.l. er verst om hun ikke kan sitte stille når hun er på fanget mitt (og hun sitter mye roligere nå enn hun pleier) da blir lunta kortere. Løser det med å gi henne masse kos og susser når vi er i farta og når hun er trøtt og kosete har vi heller lagt oss ved siden av hverandre i sofan og slappet av sammen enn å kose på fanget og klenge.

[Leirha]

Å dette kjenner jeg meg igjen i!!! Jeg mistet all nærkontaktlys på samboeren min, og andre mennesker også.

Sønnen min også.

Men samboeren min var det verst med, kastet opp en dag bare jeg kjente lukten hans.

Det ble bedre etter at mini ble født, når det hjalp kontakt med alle, unntatt samboeren, klarer fortsatt ikke at han tar på meg klemmer meg, kysser meg eller noe... Og dette tror jeg aldri noensinne kommer tilbake, kjekkenr bare hvordan motviljen vokser når han prøver å holde rundt meg.

Men dette er spesielt da, og tvilder på atd et blir sånn med deg