Hjelp, jeg trenger råd.

[Anonym bruker]

Hei hei.

 

Jeg er nå midt i en samlivskrise, og det er neimen ikke lett nei. Etter mange år i vanntrivsel på østlandet, både med mann, jobb og omgivelser, ble det til slutt for mye for meg. Jeg fikk ingen støtte av mannen min, heller det motsatte. Han kontrollerte og bestemte over meg og hva jeg skulle gjøre. Brøt meg ned over flere år med en mild form for psykisk terror, der han til slutt fikk meg til å tvile på meg selv og mine egne evner i det meste.

 

Til slutt fikk jeg en mild depresjon som påå en måte ble begynnelsen på slutten. Jeg så at jeg måtte komme meg ut av det, og få mer nettverk rundt meg. Så jeg flyttet til midt-Norge (der jeg kommer fra), og de to barna våre ble med meg. Jeg meldte flytting for oss alle, og han skrev under på det. Det var enda ikke ett endelig brudd på dette tidspunktet.

 

Vi har hatt det tøft i tiden etter at jeg flyttet, meg selv har jeg det bedre enn på lenge. Deilig å ikke ha han hengenede pesende over skuldrene mine hele tiden!

 

Barna tilpasset seg bra i barnehage, og på det nye stedet. De er jo kjent her fra før, og har en stor familie her på min side.

 

Etter at vi hadde feiret jul sammen, og alt var greit etter min mening, ringer han rett etter nyttår og sier at vi må til mekling og at han vil separeres. Jeg gråt meg i søvn, og det meste ellers av døgnet også, i de neste 3-4 døgnene. Fikk nesten ikke sovet, var helt knust.

 

I og med at den fysiske avstanden mellom oss er så stor, er det vanskelig med fordelingen av barna. Det er dette vi holder på med nå. Jeg ser at en eldste av barna blir stresset og endrere adferd når de skal nedover til far. Ikke fordi de ikke har det bra der, for det tror jeg virkelig de har, men jeg tror han lett blir stresset av forandringer oig endringer.

 

Far mener at jeg skal ha hovedomsorgen, men at barna skal være 17 dager hos meg, og 10 dager hos han.

 

Jeg mener detter blir veldig stressende for dem, og at det er så små at de trenger en base der de er lengre av gangen for å "landet" litt innimellom alt som skjer rundt dem nå. Det økonomiske teller jo også inn.

 

Snakket med en barnevernspedagog som mente 50-50 var helt utopi pga den store avstanden, og at èn langhelg i mnd måtte være det beste.

 

Jeg har sagt til far at jeg synes de kan være 5 uker til meg, og 10 dager til han. Det er jeg som har hatt de mest og fulgt opp på alle plan da vi var sammen. Jobbet redusert stilling for å ta meg mer av de mens de var små.

 

Han synes jeg er helt urimelig når jeg sier dette, og han sier at han ikke viker en tomme på sitt krav og at da må vi gå til retten.

 

Det hadde vært fint å høre hvordan dere stiller dere, og tenker om dette. Hvilke løsninger ser dere? Er det noen med lignende erfaringer?

 

Ønsker kun det beste for de skjønne barna mine.

 

 

 

[h@ppy elsker høstfargene :)]

det må være kopi av min livshistorie, med litt justeringer... kom fra samme beliggenhet, flytta til samme plass....

 

må jo bare si at det ikke gå ab med noe 40/50, eller 50/50 når avstanden er så stor...barna blir stresset, og hva med skolen, når de bir så stor?

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar.

 

Hvordan fordelte dere ungen(e)?

Far sier at når eldste begynner på skolen skal han høre om han får ta ut av skolen èn uke i mnd for å ha hjemmeundervisning på østlandet!!!!

[Northernlights]

50/50 går da virkelig ikke an når dere bor så langt fra hverandre. Dt håper jeg faren skjønner??

 

Håper meklingen og de som sitter der, skjønner tegninga, og finner ut av dette sammen med dere...

 

Lykke til. Håper dere finner en løsning som er den beste for barna!

[h@ppy elsker høstfargene :)]

faren har 5 dager samvær hver andre mnd....pluss at vi prøver å få det til i skolens fridager.... men faren melder ofte pass pga reiseutgifter, som han ikke er så villig til å betale...noe som er helt greit for meg....

[Northernlights]

Når min eks bodde på Island, hadde han gutten hele sommerferien.

Det var en ok løsning. Men lang reise, og ikke greit når det blir lenge mellom besøkene. Ellers, når avstanden var kortere, så det sånn ut på papiret; annenhver jul, hele sommeren for far, og annenhver Thanksgiving og ferie som var av litt lengde.

 

Når vi bodde i samme by, ble det sånn ei stund:Annenhver uke. Det var ikke noe lurt.

 

Nå bor han hos meg, og er hos faren hver helg. Det fungerer helt flott.

Feriene deles. Jul; Annenhver.

 

Må gå an å samarbeide!

[Anonym bruker]

Hei, og tusen takk for svar.

 

Ja en skulle tro at det skulle gå an å samarbeide, men det er jammen ikke like lett bestandig i praksis.

 

Barna våre er små, og de har nesten ikke vært borte fra meg siden de ble født. Da synes jeg ikke at det er bare bare å sende de fra meg lenge av gangen.

 

Det hadde ikke fungert for oss at de skulle ha vært borte en hel sommer f.eks. Ei heller hver helg. Noe fritid med kvalitet synes jeg det er viktig at barna får med både mor og far. Men sånn tenker jeg...

[Anonym bruker]

Du kunne ha holdt deg på østlandet så hadde du ikke hatt dette problemt. Det mener nå iallefall jeg....

[ana baroma]

Det er klart at det hadde vært den enkleste løsningen sett utenfra. Jeg har selv vært i et forhold hvor jeg ble brutt ned, sakte men sikkert - og jeg måtte også flytte langt avsted - så jeg vet iallfall litt om den biten. Jeg vet også litt om samlivsbrudd og samværsløsninger. Både fra min mann og fra andre rundt oss.

 

Snakk med en på familiekontoret, be om en time alene og be om råd. Du trenger ikke å ha med exen for det:) Så blir det mekling, og dere må komme fram til en løsning. Ha barnas beste i fokus, stå på det - det er mest troverdig.

Og hva er barnets beste? Det kan du finne ut ved hjelp fra utenforstående. Barna har kav på å bli kjent med faren, og ha så my kontakt som mulig. Men jeg innrømmer at den løsningen far skisserer er nok ikke innenfor det jeg ville hatt for mine barn. Da hadde jeg heller latt de bo hos faren.

 

Håper dette løser seg greit for dere:) Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode råd og omtanke.

 

Dette er det verste jeg har vært igjennom noen gang, og det er godt å vite at andre bryr seg og tenker på en :-)