savner sønnen min :(

[Anonym bruker]

Når jeg var 17 år så mista jeg sønnen min når jeg var i uke 23.. nå er jeg 25,og har nettopp fått en til sønn,og jeg kjenner jeg sliter som bare det!

Bodde i en annen by da jeg mista han,og han er begravt der,føles så trist å ikke kunne gå på graven hans nå.

Sitter noen dager å ser på gutten jeg har nå,og tenker "hvordan hadde markus sett ut om han hadde vært her med meg nå,hadde han lignet på lillebroren sin mon tro"

Har bilder av han,men synes det er så vanskelig å se på di,men gjør det fordet. sko så ønske at han var her med oss <3

 

 

[nattugle 4 barn og 2 engler]

Sitter her med samme følelse som deg. Jeg mista jentene mine Katrine og Anette i uke 23.Det er nå 2 år siden .Har siden da fått en nydelig liten jente(straks 1 år). Men jeg sliter nå, blir veldig frustrert når jeg ser andre med tvillinger. Føler meg mislykket som ikke klarte å bære de frem. Også har jeg dårlig samvittighet ovenfor Sandra siden savnet er så stort.Når det gjelder utsende har jeg bestemt meg for at de helt sikkert ligner på Sandra, det gjør det lettere slik at jeg har noe å se for meg.Vet akkurat hvordan du har det...Savnet sitter som en klo i magen, når vil den slippe, noen sier aldri....

[lifeline]

jeg mista sønnen min i uke 20.jeg har ikke bilde.men husker han veldig godt for det.

 

jeg mistet han mai 07.og fikk en sønn i aug.08.

i begyndelsen så slet jeg. hadde gått hele svangerskapet å ventet på å miste denne spiren også. ventet på at noe galt skulle skje under fødselen. ventet også på at han skulle dø i krybbedød etter han kom.

fødselsdepresjonen lot ikke vente på seg. NÅ sitter jeg igjen med en følelse av at jeg mistet de 5 første mnd ,av hans liv. alt var negativt og grusomt. først nå har jeg klart å elske han av hele mitt hjerte.og virkelig akseptere at jeg aldri frå holde ami igjen. aldri see han igjen. og nye guttn ikke kommer til å være ami. men det er greit. jeg har to gutter. en levende å en død.

jeg elsker begge to.men savnet etter englegutten er der hver dag. å jeg tenker på han hver eneste dag jeg ser guttn min som smiler til meg.

[shari_z]

Jeg skjønner godt hvordan du har det. Jeg mistet min første i uke 30 i 2000. Synes det var fælt da vi fikk en datter til i 2001 fordi det var først da at jeg forsto alt jeg skulle gå glipp av med min første datter. Men, de to jentene mine lignet ikke hverandre i det hele tatt, noe som gjorde det lettere for meg.

 

For snart 6 måneder siden, fikk jeg enda en jenta til, men denne her lignet min første datter, hun som vi mistet, så veldig mye. Det gjorde det utrolig vanskelig i begynnelsen, fordi jeg så bare den første babyen hele tiden. Nå er det fortsatt vanskelig på noen måter fordi jeg lurer så veldig om de hadde lignet hverandre i personlighet også --- fordi de to som jeg har med meg, de er ikke like.

 

Savner den første jenta mi så veldig mye. Om bare 7 dager, dagen babyen blir 6 måneder, blir det 9 år siden jeg fikk beskjed at hun ikke var i liv inni magen min, og om bare 10 korte dager, den 19. april, blir det ufattelig 9 år siden hun kom så stille til oss - og dro fra oss. :-(

 

Stor klem til alle sammen, og særlig du, HI, som har det så tøft men klarte å si fra til oss andre.

 

Klem fra mamma'n til Kayla Colleen, f/d 19. april 2000

[Anonym bruker]

siden jeg skrev innlegget så har jeg faktisk begynt å glede meg enda mer over sønn nr 2 føles så godt å ha han her med meg,men samtidig så har jeg blitt så sinnsykt overhysterisk for at han skal dø når han sover! 3 uker i strekk så har jeg holdt på å vekket han når jeg synes han har sovet for lenge,bare for at jeg er livredd for at noe skal være gale! Fant jo ut at sånn kunne jeg ikke holde på,lillegutt trenger jo søvnen sin!

Så jeg tok kontakt med helsestasjonen og prata om angsten for han skal dø og om englebarnet mitt,og di henviste meg videre til psykolog,så der skal jeg begynne å gå i samtaler.

 

Den 15 juni er det 8 år siden han forsvant ifra meg....å herregud så vondt det var å skrive!!! 8 ÅR!! tenk på hvor flott og stor han hadde vært nå...er helt grusomt å tenke på.

 

Tusen takk for flotte innlegg her. Dere er tapre hele gjengen!

Stor klem fra Lene