Bli gravid eller ikke?? vanskelig avgjørelse.. :-(

[Anonym bruker]

Lurte på om det er noen som har noen innspill som kanskje kan hjelpe meg å bestemme meg.

Litt om min situasjon:

 

Jeg er i midten av 20-årene og har en sønn på litt over 2 år. Jeg er student og har igjen ca 2,5 år av studiene.

 

Jeg og samboeren sliter, og forholdet har nok ingen framtid. Men av ulike grunner kommer vi til å holde sammen noen måneder til iallfall. Vi er jo fremdeles glade i hverandre, men vi passer bare ikke sammen (har prøvd lenge nå, men ikke kommet noen vei, så jeg har gitt opp).

 

De to valgene som jeg har tenkt på er enten å bli gravid nå med samboeren. Jeg har alltid tenkt at jeg skulle få barn med ca 3 års mellomrom, og det blir det jo da. I tillegg får jeg da to barn med samme mann, slik at når det blir slutt, så får jo sønnen min en lillesøster/bror å besøke pappa sammen med. (jeg er selv skilsmissebarn, og satt veldig pris på å ha søstra mi sammen med meg når jeg var hos pappa.). Ulempen med dette er jo at det sikkert kommer til å bli litt tøft å være alene med en tre-åring og en baby og samtidig studere (kan legge til at jeg ikke har familie i nærheten, slik at jeg blir alene med kun hjelp fra barnefar (som heldigvis er en fantastisk far)).

 

Det andre valget mitt er å vente til jeg er ferdig med studiene, forhåpentligvis har fått en ny kjæreste og har fått jobb. Da er gutten min minst 5-6 år. Jeg har ikke lyst til noe særlig større avstand mellom barna, siden jeg tror de kanskje ikke kommer til å få det samme nære søskenforholdet(?). Ulempen med dette er jo at jeg da ikke har jobbet så lenge før jeg blir gravid, og må ta et år borte fra jobb uten å ha jobbet der så lenge. Noe som kanskje verken er gunstig for meg eller arbeidsgiver. En annen ting er jo at det jo ikke er sikkert jeg klarer å finne drømmemannen innen den tid. Hvis jeg skal vente mye lengre enn dette, blir jo gutten min så stor, og jeg syns dette høres ganske trist ut for han. I tillegg blir jo da sønnen min litt separert fra familien ved at han alene må reise til pappa.

 

Så.. noen som har noen tanker angående dette?

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg ville ryddet opp i forholdet jeg er i nå.. Gjort det slutt, så flyttet fra hverandre, og fått orden på, truffet en ny, og startet nytt forhold.

 

Hvertfall ikke laget barn for forholdet er dårlig, og du vil at sønnen din ikke skal være alene hos faren. Og vis forholdet er så dårlig, hvorfor vente noen mnd med og gjøre det slutt?

[Anonym bruker]

VENT!

 

Hvis dere vet at forholdet ikke kommer til å vare, så ikke få flere barn sammen...

Barn fortjener hvertfall en sjanse på at foreldrene er sammen.

[Anonym bruker]

Hvorfor vi skal vente noen mnd er det grunner til, som ikke har noen med den saken her, slik at det så jeg ikke grunnen til å gå inn på her. Men det kan være 1 mnd eller 6 mnd eller lengre.. Jeg vet ikke. Vi har allerede ventet i 7-8 mnd....

[Anonym bruker]

Skulle tro vi var i samme forhold... Jeg orker ikke dine, mine og våre barn. Av den grunn holder jeg sammen med mannen til jeg har fått de barna jeg ønsker meg, flytter evt og skaffer meg en pulekompis som jeg ikke ønsker inn i familien! Det er hva jeg tenker Orker ikke å starte med noen nye seriøse greier. Kose meg med barna mine jeg!

[Anonym bruker]

Enig med hun over. Heller ha flere barn med samme mann, enn mange barn med mange menn.

 

Hva hvis neste forhold også går ad undas? Da sitter du som "hun der som puler på seg unger med gud og hvermann".

Og DET blir litt av en samværskabal!

 

Og hvis det ikke allerede er prøvd... samlivsterapi! Barn fortjener foreldre som elsker hverandre og holder sammen.

[Anonym bruker]

Du sier at han er en flott far. Jeg tror jeg ville fått et barn til nå, for jeg tror det med å få et søsken til gutten din kommer til å ta opp så mye av tankene dine. Og hva om du om noen år ikke har funnet drømmemannen? Da er jo faren der for at du får barn med en du ikke burde fått barn med, eller at du går rundt å angrer veldig på at du ikke fikk barn nå.

 

Du har jo allerde barn med samboeren din og dere er dermed allerede knyttet sammen. Og det er jo ingenting i veien for at du kan få flere barn senere om du finner drømmemannen

[Anonym bruker]

Vi har gått til samtaler på familievernkontoret. Det hjalp på den måten at nå forstår jeg hvorfor han er slik han er.... Men det hjelper jo ikke så mye å forstå hvorfor han er slik, så lenge han fortsetter å være slik.

De største problemene våre er vel forståelse og kommunikasjon. Han er vokst opp med at problemer løser man på egen hånd, og det helst ved å glemme de. Så når jeg vil løse opp i problemer, så mener han at jeg maser. For han mener vi bare skal glemme problemene, og så blir alt så bra... Han er heller ikke vant til å få mye omsorg. Så f.eks. når jeg lå syk på sofaen, så kjeftet han på meg pga jeg ikke gjorde husarbeid. Dette er jo kun pga det er slik han har blitt behandlet, og det som er vanlig for han... men jeg takler det ikke.

Han har også opplevd en del fæle ting, og f.eks. mistet begge foreldrene for mange år siden. Så når jeg mistet bestefar hadde han ingen forståelse for at jeg var trist, for å miste besteforeldre var jo for han ikke så ille når han sammenlignet det med å miste foreldre.... Så jeg forstår hvorfor han tenker og oppfører seg slik han gjør... men jeg klarer allikevel ikke å leve med det.

 

Det der med om neste forhold også går ad undas.. Det har man jo sjelden garantier mot. Men da er det kanskje best å få et barn til med samboeren... selv om forholdet ikke kommer til å vare?

Han er jo som sagt en fantastisk far, og han og sønnen vår har et kjempegodt forhold. Så han kan gjerne få ha samvær mer enn annenhver helg.....

 

Huff... ingen lett avgjørelse dette. Har ikke snakket med samboeren om tankene mine ennå. Han vet hva jeg tenker om forhold vårt, men jeg vet han ønsker at det skal vare.. Men når han ikke gjør noen av de endringene jeg trenger for å kunne ha det bra...........

[Anonym bruker]

Forstår veldig godt hvordan du har det! Det der er akuratt som å lese om seg selv altså. Her får du en KLEM

[Anonym bruker]

Han er en flott far, men en elendig kjæreste..... Så uansett hva som skjer framover, så er jeg glad for at jeg iallfall fant en flott far til gutten min! De har et kjempegodt forhold, og samboeren er skikkelig "hønemor" til tider.. hehe. Jeg legger meg etter de, da samboeren står opp lenge før meg, så ofte når jeg kommer og legger meg, så ligger de og holder rundt hverandre i senga :-) Sønnen min er veldig glad og trygg sammen med pappaen sin.

 

Ja, det er det der med at hva om jeg ikke kommer til å finne drømmemannen innen gutten min har blitt stor? Jeg tror nok ikke jeg kommer til å få barn med en mann jeg ikke burde fått barn med, så da blir det nok at sønnen min blir enebarn inntil den rette er funnet.. Og det syns jeg jo høres ganske trist ut for han. Han elsker jo babyer nå, og flere av kameratene hans har fått småsøsken, så tror han ville synes det var stor stas.

 

Men så er det meg selv da... Kommer jeg til å greie å fullføre studiene og samtidig være alene med to barn? Studiene er kjempeviktige for meg. Men man klarer vel det man vil?? Faren min ble lei seg for at jeg fikk sønnen min så tidlig, og mente jeg da hadde ødelagt livet mitt. Men jeg har hittil bevist at å få gutten min ikke har ødelagt noenting hittil!

[Anonym bruker]

Kanskje mannen din tenker det samme? Kanskje han også synes det blir ryddigere med to barn med samme mor, enn et barn her og et der, Ingen som har noe med hvordan dere gjør det! Prat med han du så skal du se dere blir enige

[Anonym bruker]

Tror faktisk jeg hadde valgt å få barn med samme mannen. Da har du i hvert fall samme far til barna dine! Såfremt han er enig da, og også vil ha flere barn med deg! :-)

[Anonym bruker]

Sist gang vi snakket om forholdet sa han at han ikke er klar til å gi opp ennå. En ting var at han hadde lyst til at sønnen vår skulle ha helsøsken. Og så tenkte han også på hvordan folk kom til å se på han om han kom hjem med ennå en kjæreste (han er fra et annet land...). Han sa her om dagen, at om det blir slutt mellom oss, så skal han ikke ha flere barn på noen år iallfall. Han har alltid sagt at han har lyst på 4 barn, men han modererte seg vel litt da vi fikk sønnen vår, som alltid har vært kjempeaktiv, og litt av en utfordring.

 

Men det jeg tenker, er at om jeg får et søsken til sønnen min nå, så blir det jo ikke noe hastverk med å finne en ny mann heller, siden sønnen min iallfall har ett søsken.

 

Men så er det det om jeg kommer til å klare å være alene. Jeg var alene med sønnen vår nesten hele det første året (samboeren ventet på å få visum), og syntes det var kjempetøft til tider. Men da var det jo en usikkerhet i at jeg ikke visste når samboeren kom hjem, og i tillegg hadde jeg jo ingen til å avlaste meg, så da var jeg alene 24/7. Da samboeren min kom hjem, hadde jeg vel vært borte fra sønnen min maks en time til sammen siden han ble født... Nå kommer jo både gutten min og en eventuell bror/søster til å kunne være litt hos pappaen også.

 

Tror jeg skal ringe mamma og snakke med henne om dette.. Hun pleier å være ganske fornuftig.. :-)

[Anonym bruker]

Tror ikke det er noe problem å få han med på å få barn. Han har villet ha flere barn lenge, men har jo respektert det at jeg egentlig ville vente til jeg var ferdig med studier med å få nr to... Men da hadde jeg jo tenkt å få nr 2 med han om 3-4 år... Men tror ikke jeg klarer å være sammen med han i 3-4 år til bare for å få et barn til med han da.

[Anonym bruker]

Noen flere som har innspill ang. dette? HI

[Anonym bruker]

 

Du bør ihvertfall være ærlig om planene dine framover, at du tenker på å bli gravid, for så å gå fra ham.

 

Er han enig i dette, så kan du jo gå for det. Lurer du ham til å tro at dere skal holde sammen videre når dere venter barn, så er det noe av det mest egoistiske jeg har sett her

[Anonym bruker]

Ja, er vel enig i at det er det mest reale. Blir vel å finne en ok måte å ordlegge seg. Jeg har jo ikke sagt rett ut ennå at jeg kommer til å gå fra han. Grunnen til at vi venter er at han skal en tur til hjemlandet, og når vi går fra hverandre må han søke om nytt visum, og får dermed ikke dra mens han venter. Så jeg har nå gitt han frist til han reiser med å forandre på ting. Så har vel sagt at om ikke ting endrer seg, så flytter vi fra hverandre når han kommer hjem. Men jeg er gaanske sikker på at han ikke klarer å endre noe når han ikke har klart å endre noe hittil. HI

 

[Anonym bruker]

 

Dere er samboere og ikke gift? Trodde dere hadde søkt familiegjenforening, ettersom dere måtte vente så lenge før han kunne komme hit.

 

Hvilket visum skal han søke om/når dere går fra hverandre? Risikerer han at han ikke får være i Norge lenger?

Hvis det er usikkert om han får oppholdstillatelse om dere går fra hverandre, bør du IKKE få flere barn med ham.

Både for barnets og hans skyld.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke du skal få et barn til med denne mannen som du har tenkt å gå ifra. Tenk om du får bekkenløsning, eller blir sengeliggende av andre grunner? Når han har så lite forståelse for at du er syk og ikke kan gjøre husarbeid, hvordan i alle dager vil han reagere om du plutselig ikke kan gjøre noe pga et svangerskap?

I tillegg synes jeg at ønsket om helsøsken er for tynt grunnlag å lage barn på.

 

Sats heller på å forlate denne mannen (når du kan), så tar du livet uansett hvordan det kommer med tanke på ny mann, skole og evt. flere barn.

[Anonym bruker]

Vi er ikke gift nei. Han har familiegjenforening med sønnen. Men den forutsetter at vi bor sammen. Så når vi flytter fra hverandre, må han søke om gjenforening på bakgrunn av samvær. Men utifra det jeg har blitt fortalt, skal ikke det være noe problem å få. Så jeg tror det er ganske liten sjanse for at han ikke får bli. Hadde han ikke fått bli om vi går fra hverandre, så hadde jeg nok ventet til han får permanent..... Jeg vil jo veldig gjerne ha han her. Som jeg har sagt, så er han en flott far! HI

[Anonym bruker]

VENT!

 

Hvis dere vet at forholdet ikke kommer til å vare, så ikke få flere barn sammen...

Barn fortjener hvertfall en sjanse på at foreldrene er sammen.

 

.:...............................

 

Helt ening.

 

 

[Anonym bruker]

Ja, det er jo klart man kan få bekkenløsning og slik. Jeg var veldig heldig i første svangerskap og merket ikke annet til at jeg var gravid enn at magen vokste. Var ikke kvalm en eneste dag. Merket ikke at jeg var gravid før jeg var nesten 5 mnd på vei pga jeg ikke hadde noen graviditetssymptomer. Men andre graviditet pleier vel av og til og være verre enn første?

Nå skal det sies at jeg ikke tror det blir noe stort problem om jeg ikke gjør noe særlig husarbeid. Til vanlig er det samboeren som gjør mest husarbeid, og det er han som lager middag oftest.. Og han gjør ting om jeg forteller han det. Jeg har jo vært syk noen ganger, og siden han ikke er vant til å få særlig omsorg når han er syk, så har jeg måtte minne han på det. Men han har da flydd litt att og fram for meg når jeg har bedd han om det. Og han har sagt at han ikke tror han har lyst til å være med på fødsel, siden han ikke tror han takler å se meg ha det så vondt...... HI

[Anonym bruker]

hei hi

 

Jeg har to barn med første pappa... forlot han da minste jenta mi ble født (på fødestua)

 

hadde det som deg, og forsøkte virkelig å få til forholdet..ble gravid med spiral..så det var ikke valgt i den forstand..men jeg behold barnet påtross av at jeg forsto at jeg kom til å forlate han, og på tross av at jeg hadde en toåring løpende rundt, og på tross av at jeg var student...

 

Har ikke angret en dag!!! Ja det er slitsomt å være alene med en nyfødt og en toåring og være student... men vi klarte oss veldig bra! Jeg har erfart at det er veldig fint for de to å ha samme pappa (han er ingen god pappa, så har mistet samværsretten på de, men jeg ser at det er bra for de å være to om sorgen/tapet og andre følelser de føler for ham.)

 

Jeg har fått ny samboer...og nytt barn..og ja han skal også få en bror.(hvis ultralyden stemmer) for jeg har sett hvor viktig det er å være flere med samme mamma og pappa!!!

 

Men det er ett tøft valg...som du må ta selv... siden det er du som må leve ditt liv!

 

lykke til, hold oss oppdatert!

[Anonym bruker]

Dersom du er sikker på at du ønsker ihvertfall 2 barn, så sier jeg kjør på!

Bedre med to med samme pappa som du ikke er sammen med, enn to med forskjellige pappaer, og kanskje ikke være sammen med noen av dem.... Kan skje det også.

 

Du møter feks en ny som du får et barn med og så fungerte ikke det likevel....

[Anonym bruker]

Jeg er helt sikker på at jeg ønsker to barn iallfall.. Kanskje flere også.. men det får tiden vise.....

Det er jo akkurat det jeg har begynt å tenke litt på nå i det siste... om det er bedre å få to barn med samboeren min selv om det ikke skulle fungere mellom oss........... HI