Hvordan takler de det at bestevennen flytter

[Blomsterbarn]

Bestevenninnen til min tre-årige datter flytter snart. De er venner i barnehagen og møtes noen ganger utenfor barnehage også. De flytter så langt unna at vi neppe treffes igjen. Hvordan takler de små dette at venner flytter? Vi har forsøkt å forberede henne på det, men jeg merker at jeg ved måten å fortelle det på (jeg synes selv det er trist) kanskje problematiserer eller overdramatiserer dette, så jeg har sluttet å snakke om det. Er det bare vi voksne som synes slikt er trist? Rister de det bare av seg eller vil de oppleve et reelt savn som de kan snakke om/formidle til andre? Noe vil bør være oppmerksom på etter av bestevennen flytter?

 

Vi bor dessverre slik til at de på min datters alder velger å flytte vekk etterhvert. Jeg regner med at de fleste i hennes alder i barnehagen har flyttet før de skal begynne på skolen. Så det er bare å venne seg til at de flytter. Men dette er første gangen, og det er bestevennen, så jeg er usikker på hvordan hun vil takle det eller om hun i det hele tatt klarer å formidle noe rundt savn og sorg.

[Småfolk]

Min datter opplevde det samme. Begge hennes bestevenner fra barnehagen flyttet med kort mellomrom. Hun tok det veldig tungt. Jeg trodde at små barn på tre-fire snart ville glemme gamle venner og finne nye, men det var en dyp sorg som satt i lenge. Hun gikk flere mnd. alene i bhg og misstrivdes stort. Hun og venninnene hennes hadde vært et fast trekløver siden de var ett-åringer og det er klart at tomrommet da ble stort når hun sto igjen alene.

 

Men vi fikk heldigvis god hjelp fra personalet i bhg. Vi fortalte problemet (nytt personale) og de tok problemet alvorlig. De gjorde alt de kunne for å spleise henne sammen med først en jente og så en jente til. Den ene av disse bor like i nærheten og vi har i tillegg ordnet det slik at de regelmessig blir med hverandre hjem etter bhg. Dette har hjulpet stort og gjort tomrommet lettere å bære.

 

Men tro ikke at hun har glemt sine gamle bestevenner. Problemet på det området har vi løst ved at de sender hverandre små brev (i form av tegninger) til hverandre. Og nå som de er blitt litt større (4,5 år) har de også snakket litt på telefon. Vi har også bilder av dem stående fremme på rommet hennes slik at hun ser dem hver dag og vi prater om dem når hun føler behov for det.

 

Ikke så lenge siden fant jeg ut at en av naboene hun likte å leke med også skulle flytte. Jeg må innrømme at jeg da gradvis men sikkert har minsket kontakten dem imellom for å lette byrden for henne. Nå har jenta flyttet. Hun snakker om henne nå og da, men savnet er ikke i nærheten så stor som det var med de to første. Men så hadde de heller ikke kjent hverandre så lenge, bare et år.

 

Mitt råd er at dere snakker om det, men bare i små drypp nå og da. Om dere merker at emnet plager henne så la det være til neste gang. Hun får det med seg selv om hun ikke viser tegn til det. Bearbeider situasjonen liksom. Gjør også en avtale med foreldrene til venninnen om at de kan sende tegninger til hverandre, snakke på telefon og sende bilder pr. mail f.eks. Om den andre familien ikke er overivrige ang dette, så send likevell brev. Ta initiativ. Om det er slik at de andre flytter så langt vekk at barna aldri vil møtes igjen, vil vennskapet etterhvert dabbe litt av seg selv. Men poenget er at vennskapet avsluttes mer på barnas primisser, ikke fordi de voksne har bestemt det. Det blir ikke den absolutte brutale avslutningen som de små ikke kan kontrollere, om du forstår hva jeg mener.

 

Dette har i alle fall fungert fint hos oss. Fortsatt snakker hun mye om sine to bestevenner, men savnet tror jeg er mye mindre ettersom hun har funnet greie erstatninger som fyller tomrommet litt.

 

Men selvsagt, det kan jo hende at det går veldig greit og at alt er som om ingenting har skjedd om noen uker. Men min erfaring er altså at det ikke er så enkelt.

 

Kan avslutte med en liten fortelling: Min datter tegnet en fin tegning til den ene av venninnene. Jeg hjalp henne å skrive en liten hilsen på tegningen også. Vi jobbet altså mye med dette brevet. Så ble det postet. Jeg sendte moren en sms om at de kunne vente brev i løpet av noen dager. Noen dager senere (helgen kom i mellom så ventetiden ble lang for mottakeren) kom svaret at de hadde fått brevet. Venninnen hadde utolmodig sett etter brevet i postkassen hver dag. Da den endelig kom løp hun inn på rommet (moren fikk ikke lov til å være med) og åpnet brevet i enerom. Etter en stund kom hun glad og fornøyd ut igjen og viste moren tegningen. Tegningen ble selvsagt hengt opp over sengen til den lille. Men til henne store sorg ble den siden destruert av en meget slem lillebror! Stor sorg - og desto stor glede når min datter da sendte henne en ny tegning.

 

(beklager alle skrivefeilene - det er sent på natten og jeg orker ikke å rette).

[Blomsterbarn]

Takk for gode råd og for at du delte dine erfaringer rundt dette. Vi foreldre har allerede snakket om at vi skal sende brev og e-post til hverandre, og det var fint å lese om at dette gleder de små. Ellers får vi også snakke bestevenninnen i små drypp.