Frustrert og fortvilt.

[Anonym bruker]

Hei hei alle sammen.

 

Så bra at det finnes en sånn side, og at jeg fant den!

 

Jeg er nå midt i en samlivskrise, og det er neimen ikke lett nei. Etter mange år i vanntrivsel på østlandet, både med mann, jobb og omgivelser, ble det til slutt for mye for meg. Jeg fikk ingen støtte av mannen min, heller det motsatte. Han kontrollerte og bestemte over meg og hva jeg skulle gjøre. Brøt meg ned over flere år med en mild form for psykisk terror, der han til slutt fikk meg til å tvile på meg selv og mine egne evner i det meste.

 

Til slutt fikk jeg en mild depresjon som påå en måte ble begynnelsen på slutten. Jeg så at jeg måtte komme meg ut av det, og få mer nettverk rundt meg. Så jeg flyttet til midt-Norge (der jeg kommer fra), og de to barna våre ble med meg. Jeg meldte flytting for oss alle, og han skrev under på det. Det var enda ikke ett endelig brudd på dette tidspunktet.

 

Vi har hatt det tøft i tiden etter at jeg flyttet, meg selv har jeg det bedre enn på lenge. Deilig å ikke ha han hengenede pesende over skuldrene mine hele tiden!

 

Barna tilpasset seg bra i barnehage, og på det nye stedet. De er jo kjent her fra før, og har en stor familie her på min side.

 

Etter at vi hadde feiret jul sammen, og alt var greit etter min mening, ringer han rett etter nyttår og sier at vi må til mekling og at han vil separeres. Jeg gråt meg i søvn, og det meste ellers av døgnet også, i de neste 3-4 døgnene. Fikk nesten ikke sovet, var helt knust.

 

I og med at den fysiske avstanden mellom oss er så stor, er det vanskelig med fordelingen av barna. Det er dette vi holder på med nå. Jeg ser at en eldste av barna blir stresset og endrere adferd når de skal nedover til far. Ikke fordi de ikke har det bra der, for det tror jeg virkelig de har, men jeg tror han lett blir stresset av forandringer oig endringer.

 

Far mener at jeg skal ha hovedomsorgen, men at barna skal være 17 dager hos meg, og 10 dager hos han.

 

Jeg mener detter blir veldig stressende for dem, og at det er så små at de trenger en base der de er lengre av gangen for å "landet" litt innimellom alt som skjer rundt dem nå. Det økonomiske teller jo også inn.

 

Snakket med en barnevernspedagog som mente 50-50 var helt utopi pga den store avstanden, og at èn langhelg i mnd måtte være det beste.

 

Jeg har sagt til far at jeg synes de kan være 5 uker til meg, og 10 dager til han. Det er jeg som har hatt de mest og fulgt opp på alle plan da vi var sammen. Jobbet redusert stilling for å ta meg mer av de mens de var små.

 

Han synes jeg er helt urimelig når jeg sier dette, og han sier at han ikke viker en tomme på sitt krav og at da må vi gå til retten.

 

Det hadde vært fint å høre hvordan dere stiller dere, og tenker om dette. Hvilke løsninger ser dere? Er det noen med lignende erfaringer?

 

Ønsker kun det beste for de skjønne barna mine.