Første barnet, og usikker på alt! :(

[Januargull-09 + augustspire-11]

Jeg er sikker på at alle startproblemene jeg opplever er helt normalt, og "alle" trøster og sier at det går over, og det blir bedre. Hadde vært fint å få noen innspill på andre med baby på ca 3 uker akkurat nå, for jeg tror de med eldre unger har glemt hvor fortvilet de kunne være. Var ganske forberedt på at det skulle bli slitsomt, men... man skjønner det virkelig ikke før man har opplevd det selv.

 

Babyen vokser og har det fint, skriker som alle unger gjør, mest på kvelden og natta. Kaver og styrer mye ved puppen (drar, snur hodet, stresser med å koble seg på, detter av, og gaper ikke ordentlig, men får tydelig mat (og luft!) i seg..), og vil ikke alltid roe seg etter amming. Jeg skjønner ennå ikke hvorfor snuppa på 3 uker skriker, og det blir mest å prøve alt før noe av det hjelper. Jeg har kuttet ut melkeprodukter for å se om det hjelper på magevondten som kommer innimellom. Noen døgn og netter er flotte, andre helt forferdelige. Jeg lengter etter sammenhengende søvn, og synes det er uvant og slitsomt å være matstasjon døgnet rundt, tror ikke samboer egentlig skjønner hvordan det er å være hormonell, full av barseltårer (hvor lenge varer de egentlig), og savne sin egen kropp og frihet, og tid til alt man skulle gjort, mens man er fysisk bundet til denne skjønne lille uskyldige skapningen. Men det verste er at jeg er så utrolig usikker, og føler at alt jeg gjør er galt, noen som har tips til hvordan å snu denne negativiten og usikkerheten. Eller må det bare være sånn en stund kanskje....til det går over. *sukk* Ser frem til jeg kan sitte her fresh og opplagt med en pludrende blid unge som jeg har blitt ordentlig kjent med, og si til noen andre at "det blir bedre", hehe.

[Gjest]

Det går seg til skal du sjå Det at ho styrar ved puppen kan kome av at du har god utdrivingsrefleks (eller dårleg). Småen her vrir seg av og til vekk og/eller hostar fordi det kjem så masse mat at han får problem med å svelge unna. Andre gangar blir han irritert fordi maten kjem "for seint". Prøv å hold ho på forskjellege måtar når du ammar, så kanskje ho finne ein måte ho sjølv likar godt. Og så kan det vere lurt å ta pausar i måltidet for å få ut luft (sjølv om det kanskje kjem protestar frå den lille).

Om du får problem med nattesøvnen, så vil eg tipse deg om samsoving, om du føler deg ok med det. Her sover småen i armkroken eller ved sida av meg kvar natt (praktisk for om han har mageknip, så kan eg få hjelpt han uten å måtte vakne skikkeleg).

Litt før småen vart 3mnd hadde ting gått seg meir til hos oss. Eg hadde fått litt rutinar på ting og masse gikk av seg sjølv. No er han nesten 4mnd og det er skjelden hormonane får meg til å bli unødig sint/fortvila.

Det som var viktigast for å klare å ta ting meir med ro for meg, var å følge instinktet. Ein god nr.2 var det å ta seg tid (f.eks. få småen til å sove for så å ta ein velfotent dusj om morgonen)

 

Gratulerer med nurket forresten:) Lykke til:)

[frk-fryd]

Jenta mi er 12 uker nå, men jeg husker veldig godt det der. Jeg hadde det HELT likt som deg jeg. Husker jeg satt å grein med skrikende unge på armen, en dag da mannen min kom hjem, fordi vi ikke fikk til med ammingen. Det var masse startproblemer med det. Hun kavet og kavet med puppen, gapte ikke ordentlig og mistet taket hele tiden. Likevel la hun på seg som hun skulle. Jeg ringte ammehjelpen i fortvilelse og fikk noen gode råd og forsikring om at det var ganske vanlig og nok gikk over. Og det gjorde det:) Klart det hender av og til at hun tuller med puppen, men nå vet jeg at det bare er en dag eller så, så går det over. Mamma sa det var det samme med alle oss søsknene.

 

Mageproblemene ser vi mindre og mindre til nå. Men syntes det var merkelig hele greia. Hun kunne reagere en dag og ikke en annen med samme mat. HS sa at de små ofte bare har mageknip uansett. Det er heldigvis sjeldnere nå, men det gikk mye sukkervann i den tiden. Det var forresten værst rundt uke 6-8...

 

Fortsatt ammer jeg to ganger hver natt, og er drit-lei av å aldri få sove mer en max 3 timer i strekk... Lurer på når jeg noensinne får sove sammenhengende igjen. Planlegger å pumpe meg over noen dager, legge meg på gjesterommet og la mannen min flaskemate og ta hele nattestyret. Heldigvis slipper jeg nå bleieskift på natten. I begynnelsen måtte jeg skifte bæsjebleie ved hver nattamming.

 

Husker også at 3. uken var spesielt vanskelig for meg. Mannen min begynte på jobb igjen og jeg ble alene med henne hele dagen. Hadde ingen rutiner enda, og usikker på alt. Jenta mi virket litt fremmed for meg enda, og jeg måtte vel venne meg til at livet mitt skulle være helt anderledes for alltid. Heldigvis så gikk dette over. Jeg fikk rutiner på plass og kjente at jeg klarte å gjøre en god "jobb". Da kom også den store gleden. Det er jo fortsatt kjempetungt enkelte dager, men da klager jeg til mannen min, han sier han er stolt av meg og så er det greit etterpå. Og nå har jeg oftere og oftere denne pludrende blide ungen som "alle andre" ser ut til å ha:-)

[CaroOgTulle]

Hei klarinetta83,

Nå er ikke tulla mi 3 uker lenger, men jeg husker veldig godt hvordan det var! Jeg satt hjemme og gråt og bare lengtet etter at pappan skulle komme hjem fra jobb slik at jeg kunne hvile litt. Ofte gikk jeg i dusjen da han kom hjem for der kunne jeg ikke høre henne skrike.... Hele dagen gikk med på å få henne til å sove og til å amme - noe som ikke skulle vise seg og være så enkelt å få til som jeg hadde trodd, og ikke hadde jeg nok melk heller så jeg la henne til ofte for å prøve å forbedre produksjonen. Jeg var slett ikke den lykkelige mammaen jeg hadde trodd jeg skulle bli, og selv om jeg forventet at det skulle bli slitsomt, var det ikke i nærheten av det som faktiskt ventet. Ikke følte jeg at morsfølelsen "strømmet" over meg heller, jeg hadde mer enn nok med å få dagene til å gå i hop....

 

MEN... så ble det sakte, men sikkert, bedre... hun ble eldre og "enklere" og mye morsommere å være med. Og da jeg ikke var fullt så sliten lenger, gikk ansvarsfølelsen over i ekte kjærlighet.

 

Barseltårene mine varte gansken lenge - til hun var 4 - 5 måneder, da fant jeg ut at det var mange andre som hadde det akkurat som meg, og jeg sluttet å bekymre meg så mye. I tillegg ble hun jo mer bevisst etter som ukene gikk, og vi kunne kommunisere og kose oss mer med hverandre.

 

Dette ble et langt svar, men jeg håper du sitter igjen med forståelsen av at det du opplever er helt normalt, og mest sannsynlig gjør du ikke noe galt. Det bare tar litt tid å bli kjent med disse små personlighetene. Imidlertid, det kan hjelpe å snakke med helsesøster om dette. Du vil ikke være den første som tar det opp med henne, og kanskje hjelper det litt å lette på trykket.

 

Så ja... det blir bedre...

[Gjest]

Heisann!

 

Min lille tulle er 5 uker i morra, men dette er barn nr to for meg.. og merker at det er helt annerledes enn første gang.. da syns jeg alt var veldig slitsomt..

Min lille er ganske rolig, men får mat om nattan.. skifter ikke bleie på nattan.. ( bæsjer ikke på natta.. ).. så det gjør jo at både jeg og babyen ikke våkner opp så veldig.., også samsover vi mer denne gangen..

Dette har gjort til at nettene for oss er uproblematiske..

Hun kan ha vansker med å slå seg til ro på kvelden.. skal da ha puppen.. og rister hysterisk på hodet fordi hun ikke får tak i puppen.. men nå har jeg begynt å skjønne at sånn gjør hun når hun er veldig trøtt..

Med første mann som nå er 2 år.. så slet jeg VELDIG med barseltårer.. gråt og gråt og gråt.. angret på alt.. og nettene var styrete med lite søvn.. men ting gikk seg til der også.. tror det ble bedre fra 6 uker jeg..

 

Hva med om samboeren din kan gi babyen mat en natt da?

SÅ kanskje du får en natt søvn ..

her funka ikke det.. fordi jeg våkna jo likevel.. og måtte ofte pumpe da jeg hadde spreng.. så det ble til at jeg amma isteden..

og denne gangen er det kun jeg som ammer.. ikke flaske.. sambo ordner eldstemann på morran isteden.. så babyen og jeg kan sove bitte litt lenger..

 

Men , heldigvis for meg så trenger jeg ikke mye søvn da..

[AO3]

Det er vel en mager trøst, men det VIL bli bedre. Jeg syntes de første 3-4 ukene var veldig vanskelige. Førstegangs, dårlig form etter fødsel - ungen vår er ganske grei, ikke kolikk eller noe, men skriking blir det jo uansett. Jeg pleide å grue meg til hver natt. Hvert måltid tok en evighet, jeg følte jeg ammet hele tiden, og det gjorde vondt. Det tok minst et par uker før jeg følte meg trygg på at jeg klarte å skifte bleie på ham uten å miste ham i gulvet.

 

Men - for hver dag blir det litt lettere. Dere vil bli bedre kjent med hverandre. Snart kommer det første smilet!!! Kroppen din vil også "henge bedre sammen", det hjelper mye på humøret. Han vil sove mer, og måltidene vil gå mye kjappere unna etterhvert.

[Januargull-09 + augustspire-11]

Tusen takk, kjære medsøstre! Det var god trøst å få! Nå når jeg sitter her i et godt øyeblikk, uten tårer og fortvilelse, med ei sovende pie, så tror jeg virkelig på alt dere sier. Jeg er visst like normal som alle andre.

[¤¤angelina¤¤]

Vil bare si en liten ting, det er 3 og et halvt år siden jeg fikk førstemann og jeg tror at jeg ALDRI kommer til å glemme hvor slitsomme de 2 første månedene var pga at jeg var så usikker. "Gråter han pga at han får for lite mat? for mye? vondt i magen? trøtt?!!!! I tillegg slet jeg masse med ammingen, tårene spruta og jeg følte meg mislykket som ikke fikk til ammingen så godt. MEN, så ble alt gradvis og gradvis bedre, og fra han var 4 mnd var han en drøm! (Og er det ennå).

 

Trodde jeg skulle bli like usikker med andremann, men det går jo som en drøm i forhold!

 

Lykke til! De første ukene ER de verste!