Bare jeg som ikke eier morsfølelse?

[Anonym bruker]

Føler at jeg ikke har det. Har vært psykisk dårlig en lang stund så mulig det har noe med det å gjøre. Og i dag så er vesla hjemme fra barnehagen fordi hun er syk. grrr. Hva skal jeg gjøre da? bedre om ungen hadde vært en annen plass. Eldstejenta er hos faren sin men kommer hit i dag, det liker jeg heller ikke. Har vært hos han en uke og jeg savner henne ikke en gang Bare mas med unger og skulle jeg valgt så ville jeg ikke hatt dem. Jeg blir fort irritabel når dem er tilstede. Ingen god følelse men sånn blir det bare. Er sånn at jeg kunne tenkt meg at dem bodde en annen plass. Jeg vil bare nevne at jeg er ikke slem mot dem, bare støter dem vekk og slikt.

Noen andre som har det slikt? Hva skal jeg gjøre og hvor kommer dette syke greiene i hodet mitt fra?

 

[Anonym bruker]

og på toppen av dette så tar jeg helst ikke med meg jentene ut på ting fordi jeg orker ikke gjøre det alene for er så fryktelig slitsomt. Faren til yngstejenta orker ikke gå utafor dørene omtrent for å finne på noe sammen med meg og ungene. Ikke noe besøk, ikke noenting sosialt med andre. er det rart jeg blir lei meg og frustrert???

 

HI

[Anonym bruker]

Tror du trenger hjelp...

Ville tatt det første skrittet og kontaktet fastlegen og fortalt om dine følelser.. Mulig du trenger medisiner eller terapi eller noe.. Fikk litt vondt inni meg jeg leste det du skrev,..

[Anonym bruker]

Kan ikke se noen annen forklaring på at du har "skrudd av" følelsene dine på denne måten enn at du har fått en skikkelig depresjon.

Er ikke alltid så lett å se lyset i tunnelen og finne veien opp igjen uten hjelp, så mitt råd til deg er å søke hjelp!

 

Vi kan alle bli slitne av og til, og trenge en liten pause fra ungemas, men det høres ut som du sliter mye mer enn det. Ikke noe godt for hverken deg eller ungene.

Ta kontakt med lege eller helsestasjon, de kan hjelpe deg videre. Håper du kommer deg på bena igjen snart, for sånn som du har det nå skal ingen trenge ha det. Lykke til!

[Anonym bruker]

Beklager, men jeg reagerer på at du sier at du ikke er slem mot barna dine, og det er du nok heller ikkke bevisst. Men hvordan tror du barna dine opplever at du støter dem fra deg, at du helst ikke vil ha dem der, at du ikke finner på noe med dem? At du alltid er irritabel? Det er ikke slik barn skal ha det! Ville du like å omgås med deg selv?

 

Tro meg, barn merker at de ikke er ønsket, de leser kroppsspråk, men de lager andre forklaringer på hvorfor du støter dem vekk enn at du er sliten/deprimert/psykisk syk. De lager seg en forklaring ut fra seg selv: "jeg er ikke verd å elske, jeg er ikke snill nok, søt nok, flink nok, bra nok". Det er en tung bør å bære for et lite barn, som burde føle seg elsket og ønsket.

 

Dette legger muligens sten til byrden din, men bruk den dårlige samvittigheten til å ta tak i problemene dine i dag! Det er hjelp å få, men ingen kommer og ringer på døra di og tilbyr deg hjelp og støtte. Ungene dine fortjener ikke å ha det slik, og du fortjener det ikke du heller, men den eneste som kan gjøre noe med det er deg!

 

Ta kontakt med fastlege, helsestasjon, barnevernet (de kan hjelpe med barnehageplass, avlastning, veiledning oa), psykolog - hva som helst. Bare begynn et sted! I DAG!

[Anonym bruker]

jeg har kontakt med forskjellige men dem mener situasjonen her er bra nok og at jeg er for hard mot meg selv og at barna har det bra. Det mener min mann å men det syns ikke jeg og jeg har vondt inni meg

Takk for svar

[Anonym bruker]

Det jeg mente at jeg ikke er slem, er fysisk i form av vold. Jeg ser det du mener om at barna ikke føler seg verdsatt osv og det skjønner jeg godt for det ville jeg følt i dem sin situasjon. Å nei jeg ville ikke omgås meg selv, det kan jeg love deg! Vet ikke om du skrev dette for å såre meg, for jeg vet alle disse tingene og er åpen rundt det for meg selv, ungene mine og mannen min. Jeg er veldig bevist på å si at jeg er glad i dem og si at det ikke er min feil, pluss prater med dem om hva som feiler mamma. Har diverse bøker og hefter som jeg har fått av sosionomen for å si det riktig hvis du skjønner.

Ja jeg får hjelp men hodet mitt og tankene gjør som dem vil dem. Det med morsfølelsen har nok med at jeg ikke har hatt noen god mor å se opp til selv. egentlig rart at det blir sånn da men...

Lege, helsestasjon, psykiatrisk sykepleier, psykolog vet om alt dette, så ja jeg prøver gjøre noe med tingene. Vil jo mine barns beste selv om jeg ikke er glad i dem

 

HI

[Anonym bruker]

Ikke vær redd vi er fleir

[Anonym bruker]

Kan anbefale healer. Kan få "ølelsesblokkeringene til å forsvinne, slik at energien flyter fritt igjen. Inklusive kjærlighetsenergien.

[Anonym bruker]

følelsesblokkeringene, skulle det stå.

[Anonym bruker]

er vi? har du det sånn å??

 

HI

[Anonym bruker]

har ikke helt tro på det men kunne kanskje vært verdt det...

 

Hi

[Anonym bruker]

Tro meg, det kan ha stor effekt. Har erfaring. Ville gitt det et forsøk, men viktig at du finner noen som er ekte vare og kan sakene sine.

Synd at snåsamannen har lagt opp, men det finnes flere.

PS: Du må som regel ha flere behandlinger, som ved all annen behandling. Men av og til funker det godt med det samme.

[Anonym bruker]

Nei, jeg skrev ikke for å såre deg.

 

Jeg skrev det for å minne deg på at det er mange måter å være "slem" på. Jeg tror absolutt ikke at du ikke gjør så godt du kan, men av og til så er "så godt man kan" ikke nok allikevel.

 

Jeg har møtt mange barn av psykisk syke foreldre gjennom jobben, så jeg er veldig var for det at mange barn av psykisk syke foreldre lider i stillhet. De tar på seg omsorgsroller, de tar hensyn og strekkes i retninger de ikke burde. Dessverre så fører psykisk sykdom også ofte med seg at man blir blind for de følgene det har for barna. Man ser bare, og skryter gjerne også av, at barna er så "snille".

 

Jeg tror ikke på at du ikke er glad i dem. Hadde du vært totalt likegyldig til dem, så hadde du ikke skrevet inn her og bekymret deg. Jeg tror du bare har skøvet morsfølelsen til side fordi det er så mye annet som foregår i hodet ditt. Godt at du får hjelp, men får du riktig hjelp?

[Anonym bruker]

interressant det du skriver, takk for svar:-) liker når folk skriver og er ærlig!

Jeg vil bare si at hun eldste datteren min har gått i gruppe for unger som har en forelder som er psykisk syk. Det hadde hun god nytte av vi bruker det hun lærte der her hjemme å. Som å fortelle hva vi liker og ikke liker uten å si at det er galt eller bli hysjet på. Jeg er for åpenhet og at alle blir hørt, både voksne og barn. Kan jeg spørre hva du jobber med?

Jeg er nok glad i barna mine, men føler det ikke sånn selv for det jeg ikke er tilstede og klarer ikke gjøre forskjellige ting alene med dem lenger.

Mulig det er andre ting som opptar meg. Jeg har vært sykemeldt ei lang stund pga alt ting, og har begynnt på jobb igjen nå, pluss å komme meg ut med venner, trene osv. Men får dårlig samvittighet at jeg ikke kan ta med ungene mine for det jeg syns det er ett eneste stor pes :-(

Vet ikke om jeg får riktig hjelp jeg...?

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg er spesialpedagog.

 

Jo mer du skriver, jo mer får jeg inntrykk av at du og alle rundt deg har taatt godt tak i dette. Kanskje dette handler mer om at du må være litt tålmodig med deg selv? Ting tar tid, selv om man gjerne skulle ønske at alt kunne ordne seg over natta. Noen ganger så bruker man så mye krefter på å ta tak i helheten at man overser detaljer. Bitte små detaljer som at du kanskje smiler til jenta di uten at du tenker over det. At du er stolt når en av dem klarer noe nytt. At du kikker innom en gang til før du legger deg, i tilfelle dyna har ramlet ned.

 

Morsfølelse er jo en uhyre kompleks sak. Den er jo ikke bare et "kose, elske, være sammen hele tiden", men også bekymringer, strev, stolthet, beskyttelsestrang og små stikk av lykke innimellom. I perioder er noen av elementene langt mer framtredende enn andre. (jeg har dager jeg er fristet til å legge ut tenåringen min på Finn.no - på "gis bort"!) Men det betyr jo ikke at jeg ikke er glad i han - jeg er bare litt drittlei. Og det er lov!

 

Hvis du får hjelp, som du synes hjelper deg og dere i riktig retning, så er det "riktig" hjelp. Jeg kjenner til en del tilfeller der folk går i lang tid til samtaler eller behandlinger som ikke hjelper, men de fortsetter i tilfelle det plutselig begynner å "virke" allikevel. Og til slutt går man av vane mer enn som et skritt på veien mot bedring.

 

Jeg håper det ordner seg for deg. (det ordner seg alltid for kjekke jenter, det hender bare at det tar lang tid ;-) ) Åpenhet er flott og beundringsverdig, og et stort og modig skritt på veien.

 

 

[Anonym bruker]

Ja tålmodighet er nok ett stikkord som jeg ikke har mye av... Ja det å legge merke til små ting er jo i seg selv ganske verdifult, dumt man glemmer det i hverdagens tjas og mas.

Og ett annet poeng er at jeg muligens er flink på områder der kanskje andre svikter og motsatt. Jeg får bare ta tiden til hjelp kanskje, som du nevnte.

Og så er det det med depresjonen som jeg sliter med, mister konroll noen ganger og bare gir opp.Jeg har en bipolar lidelse og sliter mye med angst, dårlig samvittighet og skyldfølelse.

Hadde ett møte med lege og pleier da jeg var innlagt på sykehus.Da kom mannen min og begge jentene. Dem mente jeg hadde en bra kjemi med ungene, men jeg blir aldri helt fornøyd jeg kanskje. Jeg ser ikke hvordan andre har det det heller kanskje, som det virker som på utsiden. Kanskje det er bare jeg som feiltolker hvordan vi har det i forhold til andre familier og at vi kanskje er som andre familer...?

 

Takk for svar, hjelper å snakke ut litt og få litt råd fra folk som har litt peiling:-)

 

HI