Emosjonelt vrak?

[Hakkamella]

Aller siste tiden i svangerskapet, når terminen er så nær at man kan lukte den omtrent... DA blir man emosjonell, da! Himmel og hav! Ingenting skal til før tårene spruter, ingenting skal til før raseriet herjer eller sorgen er uholdbar. Man blir så ustabil at man bør isoleres fra omverdenen for ikke å bli innlagt på lukket og polstret avdeling på sanatorium. Redsler for at alt går galt, at man ikke kan føde, at man ikke får ungen ut... Overbevisninger om at alle er mot en, konspirasjonsteorier mer vanvittig enn man kan forklare... bare fordi man knuser noe, skjærer brødet skjeivt, svir middagen eller hva som helst.

 

Noen som kjenner seg igjen???

[enda en]

Jepp. kjenner det igjen fra tidligere sv.skap. Denne gang holder jeg enn så lenge humøret rimelig bra oppe. =)

 

På slutten blir det tilogmed sånn at alle som forteller om "den og den" som har født, gjør det KUN for å være ekkel med deg, som FORTSATT er gravid...! =)

 

[Gjest]

Hei

Ja jeg kjenner meg igjen fra mitt andre svangerskap. Var MEGET ustabil da, og sov knappe fire timer pr natt den siste måneden. Hadde en trassig to-åring og følte at alt var feil. Følte at gutten hatet meg og at ingen forstod meg. Satt og gråt ved middagsbordet hvis gubben begynte å snakke om dårlig økonomi og følte at det var min feil at vi sleit sånn.Var deprimert og fortvilt fordi jeg ikke fikk nok søvn. Hadde masse tanker i hodet som spant og spant. Det blir gjerne slik for dem som har litt ekstra 'emosjonell bagasje' fordi de har noen opplevelser fra barndommen...!

I dette svangerskapet (mitt tredje) har jeg fokusert på to ting: Å sove: Å til enhver tid være uthvilt. Også har jeg sørget for å bruke 1. og 2. trimester til å ryddde opp i 'bagasjen'. Jeg har gått til psykolog i stedet for å holde problemene inne i den tro at de forsvinner av seg selv eller at det bare er hormonendringer.

Dette har gjort sitt til at jeg har nå hatt et mye enklere og lettere svangerskap, selv med en 4-åring og en 2-åring springende omkring. Jeg er i bedre humør, generelt mer stabil, og irriterer meg generelt mindre.

Er i uke 36. Var på føden i går og sjekka babyen, for jeg syntes det var så lite liv. Babyen min hadde en såkalt 'hviledag'. Da jeg var der kjente jeg at jeg hadde mest lyst til å springe ut. Er IKKE fødeklar ennå. Hater sykehus, hater barselavdelingen og jeg husker ennå følelsen av kjedsomhet som bare brer om seg, selv etter bare tjue minutter der. Så jeg er veldig glad for å være hjemme i alt det kjente og kjære så lenge jeg kan.

Men du: Svir du middagen, så forlanger du at mannen tar deg med ut, ellers blir det Grandiosa. Skjærer han brødet skeivt, så bytt til ferdig oppskjært. Se mulighetene! Er du redd for at noe skal gå galt under fødselen, så snakk redselen i hjel med en jordmor. Gå til fastlegen din, si hvordan du har det. Snakk med mor, svigermor, mannen, barnehagetanten eller helsesøster. Du må for all del ikke gå rundt i din egen lille hule og bare holde alt inne, det blir så grusomt vondt for deg i lengden. Du trenger overskudd til å fungere etter fødselen også.

For meg høres det ut som om du har et underliggende problem, og at det ødelegger den siste ventetiden veldig for deg. Jeg håper jeg ikke tråkker deg på tærne ved å si dette, men jeg kjenner meg så altfor godt igjen i det du skriver.

 

[Hakkamella]

Neida, ingen tråkking på tærne her. Mitt problem var at jeg var så desperat etter en uke med veldige smerter og sånt at jeg kjøpte lakserolje, og så kom jeg helt hjem... til inngangsdøren, og i det jeg setter nøkkelen i døra, falt apotekposen i betonggulvet. Og splash, der var all lakseroljen ute av den knuste glassflasken. For meg var det 'håp i flaske' og når den knuste så knustes alt håp om en snarlig fødsel og. Og med det, var jeg sikker på at barnet mitt ikke ville ut til meg, at hun ikke er glad i moren sin, at ingen forstår meg, at alt kommer til å gå galt fordi jeg ikke engang klarer å få i gang riene... masse sånne irrasjonelle tanker. De fleste andre ting klarer jeg faktisk å takle, for det har jeg brukt mange år på, og har nå blitt mye sterkere enn f.eks for 3-4 år siden.

[tse76]

Kjære deg Hakkamella - forstår frustrasjonen godt. Mangel på fremgang her har også forårsaket noen våte lommetørkler...

 

Prøv å hvile (og sove) så mye som mulig. Dropp alt husarbeid noen dager - maserier bare tapper for krefter. Kroppen vil kanskje ikke gå i fødsel hvis du er for sliten. Husk også at riene kommer når kroppen er klar for det. Det er lite du kan gjøre for å påvirke denne prosessen, og hvis du settes i gang til slutt er det ikke noe galt med det. Vi er i dag så vante til å ha full kontroll over vår tilværelse at graviditet og fødsel blir ekstra vanskelig da vi er prisgitt kroppen vår og ikke kan påvirke i noen særlig grad.

 

Hvis du har mye maserier kan det være godt med et varmt bad/dusj. Jeg har en krakk i dusjen slik at jeg kan sitte behagelig. Maserier stopper opp mens ekte rier ikke påvirkes på samme måte. De kan riktignok avta litt, men kommer tilbake når man går ut av dusjen.

 

Fra et desperat og fødeklart emosjonelt vrak til et annet - prøv å slappe av, og prøv å kos deg med bevegelsene til babyen. Dette bir min siste graviditet, og de dagene jeg klarer å kose meg med magen er de beste.

 

[lchristin-nydelig tulle]

kjære søte deg.

det er så trist å høre at du har det så vondt å trist. jeg vet jo åssen du har det,vi er slitne og føler hele verden har snudd ryggen mot oss. du har gitt så mye av deg selv iallerfall her i mitt hjertet.og da er det ekstra vondt at du har det sånn. men som dem sier her..jo mer slitne vi blir jo verre blir det. og jo fler som føder før deg enda verre blir det...det er bare sånn det er . den skuffelsen om at det ikke blir din tur,kan være uutholdelig!! men det er jo det,vennen. det blir din tur,og da er jeg sikker på at latteren ikke er langt=)

jeg tenker som så at jo lenger lille vennen er inni magen,jo bedre tid har jeg på å få ting klart om ikke enda mer klart. snu ting til det positive som det er sagt her.. det er nok meningen at du skal starte av deg selv,og ikke m lakserolje eller andre ting. kan hende du hadde gjort større skade av å ta den,for du må huske at det er de ferreste som får en sånn opplevelse av å bli satt igang av oljen som enlitenstjerne.. det er mange som sliter dobbelt av det vi har gjort etter den oljen,som går med konstante smerter 24/7 og ikke vet sine arme råd, eller dem som faktisk får en så rask fødsel at det nesten setter både mor og barn i fare. det er ikke der vi vil, ogdet vet jeg du heller ikke vil... for du virker på meg som en kjempe fornuftig jente og vordende mor som tenker mest på alle andre og når du sitter sånn du gjør nå,så sliten og lei..da er jeg redd du ser deg blind og vil angre etterpå.. og derfor vil jeg si deg,at vær glad for at den flasken knuste..hva om noe gikk galt, da hadde du aldri klart å tilgi deg selv, vennen. jeg høres kanskje dum og teit ut når jeg skriver dette, men jeg har sagt det før... ikke ta en sjanse du aldri ville tilgitt deg selv,om det gikk galt!!!! la det gå sin gang,og bruk den tiden du har m mannen din som du elsker så høyt,gå ut å spis,nyt livet for du vet ikke hvor mange dager det er igjen og jeg lover deg,at om ikke mange mnd etter lille gullet deres er kommet vil du tenke,søren at vi ikke brukte den siste tiden på en bedre måte og koste oss de dagene vi bare var vi..

 

husk det er mange som er glad i deg!!!!!

mange koseklemmer fra meg