Hvordan har dere det med foreldre og svigerforeldre? Stiller de opp for dere?

[1prins&2prinsesser]

Vi har tre barn hvor de to minste er veldig tette. Den siste er tre mnd (var ikke planlagt) og plages med magen så vi har alle sovet fint lite. Ofte blir vi spurt om hvordan vi har det og svarer ærlig, også di dagene det er veldig vanskelig. Men det jeg stusser litt på, er at når vi har det som værst, kommer de ikke. Ingen trilletur med de to minste eller noen spørsmå om hva de kan gjøre for å hjelpe. Synes det er trist også for at barna ikke får blitt kjent med de. Men jeg kjenner meg skuffet.. Jeg har blitt spurt av svigermor, som bor et steinkast unna, om at jeg må si når jeg trenger hjelp. Så gjør jeg det men ser ingenting til henne. Jeg blir kanskje litt negativ men kanskje det er normalt at familien ikke bidrar med noe? Hvordan har dere det?

[De tre gull]

Har selv tre barn der siste er 3 mnd..Men er snill som dagen er lang..

Når det gjelder hjelp i fra familien er det ingenting å få..Min familie har ikke "tid".. Har to søsken som forsatt bor hjemme. Men min mor ringer ganske ofte for å høre hvordan vi har det..Kommer innom iallefall en gang i uken for å hilse på, men ingen avlastning desverre.

Svigers har vi ikke hørt noe fra siden vi var på besøk der 3 juledag..Så der er intressen lik null..

 

Nei , ikke mye hjelp å få. Men vi har det bra og klarer oss godt.

[Ranveig R]

Her er vi heldige. Både min familie og svigers stiller opp så godt dei kan, og dei gjer det med glede. Bur hhv 5 og 20 min unna med bil.

 

Vi har ein treåring og ei på 15 mnd mnd. Eldste er inne i ein voldsom trassperiode, som sliter meg ut på dagtid. Yngste har vore mykje sjuk heilt sidan ho vart fødd (ikkje alvorleg, berre veldig hyppige og langvarige forkjølelser - men litt mindre langvarige etter vi begynte på astmamedisin) og vi har gjennomført 4 nattavvenningar, berre for å oppleve at ho blir sjuk igjen i løpet av eit par dagar, og så er det på'an igjen med puppen. Blir lite/dårleg søvn av slikt, og spesielt går det ut over mannen min, fordi han er ein engel som alltid står opp og prøver å roe ned jenta så eg skal sleppe å våkne for å amme viss det ikkje er absolutt nødvendig.

 

Det er nok mest mine foreldre som veit kor slitsomt vi har det akkurat no, for eg ringer ofte og f.eks. inviterer dei på middag, vel vitande om at dei då tar seg av ungane så lenge dei er her (og ofte blir til dei er lagt/legger eldste mens eg ryddar litt - spesielt deilig når mannen min jobbar seint og kjem heim etter leggetid). Og mamma spurte seinast i dag om dei skulle ha lillejenta eit par netter for å venne av med nattpuppen. Dei skal få gjere det, vi må berre vente til ho er heilt frisk etter siste forkjølelsen.

 

Og i helga "flytter" eg og lillejenta til mamma og pappa, mens storebror tar ei natt hos søstera mi (og ei natt hos svigers viss dei ikkje skal jobbe), og så skal pappaen her i huset få sove, for ALT faller liksom på han når han er heime, har så dårleg samvittighet for han...

 

Så svaret på spørsmålet ditt er JA. Dei stiller opp. Og etter alt eg har lest her inne om foreldre/svigerforeldre som ikkje stiller opp når ungane har det vanskeleg, trur eg at eg set enno meir pris på det. Joda, det er klart at vår eigen familie er vårt eige ansvar, men eg synest likevel det vil vere naturleg for (beste)foreldre å ha LYST til å hjelpe når dei ser at (barne)barna sliter. Sjølv om vi er voksne, så er vi jo ungane til foreldra våre, og det er rart om (beste)foreldre meiner at når ein først er VOKSEN, så skal ein takle absolutt alt av motgang utan å ha nokon å støtte seg til...

 

Fins det forresten Home Start i kommunen der du bur? Sjekk det opp!

[petite fleur]

Foreldrene mine har vært helt fantastiske helt siden samboeren min dro på seg en prolaps for 8 måneder siden, og jeg ble "alene" med alt. (Han er sengeliggende mesteparten av tiden).

De har passet småen, kommet hit og vasket hus, satt opp trappegrind og annen barnesikring, invitert oss på middag eller kommet hit med ferdiglaget middag, måket snø, handlet for oss (kun min samboer som har lappen, så vanskelig å handle mye og tunge ting) mm. Tror ikke jeg hadde klart meg uten deres hjelp, snille mamma og pappa

 

Svigers....hm....de har nok med seg selv. De er hyggelige, altså, bare litt uengasjerte.

[*Lykkelita*2barnsmor]

Vi er superheldige. Både svigers og mine stiller opp, men svigers får ikke gjort det så ofte, siden vi bor veldig langt unna dem. Men når vi er der, er svigermor toppers, og det hadde hun vært om vi bodde der også. Mine foreldre stiller opp hele tiden, så vi er nok nesten litt bortskjemte. (Første barnebarna deres da, siden mine søsken ikke har noen enda... så det kan jo endre seg fortere enn man aner :-) )

[Sivalur]

Må si oss heldige der ja. Svigers bor 20 minutter unna, de passer når vi spør, og det hender også at de spør om å få ha han en helg iblant, hvis de synes det er lenge siden sist. Vi sees nok ikke ukentlig, men hvertfall annenhver uke og de stiller opp hvis vi spør, men vi har ikke trengt så mye avlastning foreløpig. Min familie bor på andre kanten av landet, og de ser vi kanskje 2-3 ganger i året. Så ingen avlastning på den siden, det hadde jeg ikke regnet med heller.

[Mammapudding]

Både mine og samboerns foreldre er helt fantastiske, samme er søstra mi. Alle stiller opp og avlaster og hjelper med hva det måtte være. Føler at jeg er skikkelig bortskjemt:) Leah er eneste barnebarnet på begge sider da, så alle vil være med henne så mye som mulig, i tillegg bor både mine og samboerns foreldre og søstra mi ca 10 min herfra med bil, så vi har alle innen rekkevidde:)

[MiaKristin]

Her er både mine foreldre og svigers helt fantastiske. Minsten hadde kolikk og de stilte opp både for avlastning og som barnevakt.

 

En helt uvurderelig støtte fra begge sider:) Føler meg meget heldig!

[FanteGuri]

Vi er ganske heldige med avlastning til veslejenta vår, svigerforeldrene mine vil gjerne passe henne når vi spør dem. De er også flinke til å leke med jenta når vi er der på besøk, slik får vi sitte i fred med kaffen vår, og det er også godt av og til.

Mine foreldre er skilt, min far har "ny" familie med sin samboers barn og barnebarn, så han ser vi ikke mye til, dessverre. Min mor har passet jenta vår mye, men det siste halvåret har hun ikke vært helt i form, så jeg har unngått å spørre henne om barnevakt.

[Gjest mphs]

Veldig lite avlastinig eller besøk.

Foreldrene mine bor ca. 100 mil unna oss så de ser vi kanskje 1 gang i året. Når de er her eller vi er hos de leker de med ungene og siser vi kan sende de opp til dem om vi vil sove lengere,(har endea ikke vært der med yngste men de har vært her og vi var i utlandet sammen). Eldste vil som regel at en av oss også skal være sammen med henne, i allefall de første dagene. ikke så rart siden vi treffes sjelden.

 

De kommer til å komme oftere nå snart når de blir pensjonister.

 

Svigerforeldrene bor 1 time unna og de ser vi kanske 1,5 til 2 timer en gang i mnd eller annen hver mnd.

Men nå har vi spurt de om de kan ha eldste på overnatting fra fredag til søndag. mannen overnatter sammen med henne den første natten for så å dra på jobb. Og så kommer de på middag på søndag og har jenta med(de får ha bilstolen når de har henne).

Da blir jeg og lillepia hjemme alene.

 

Ikke så veldig engasjert med andre ord.

 

[Chiquita Bananas]

Bor i nærheten av svigers som har en fin tendens til å klage på at alle de andre barnebarna bor i USA - så langt borte fra dem.

Og dem var heeelt i ekstase da dem fikk vite at vi skulle få barn.

 

Det siste året så har vi trengt litt hjelp av og til pga. jeg har jobbet så mye.

Svigermor jobber ikke og svigerfar jobber turnus pr. uke. dag, kveld og natt. Men de to reiser maaaaaasse til sverige eller Danmark - for å kjøpe mat. Svigermor spiser et par biter og blir mett !!

Så de få gangene vi har trengt litt hjelp så har dem ikke kunnet fordi dem plutselig skal en tur for å hamstre mat.

Siden oktober så har dem vært både i Sverige og Danmark gjennomsnittlig 2-3 ganger i måneden !!!! Hvor gjør dem av all maten ??

Og gjett som har vært nødt til å gi mat til alle de hersens kaninene dem har ute i hagen - ca. 20 stk. meg og sambo !!!! Jeg som har slitt med bekkenplager og ble sykemeldt fra jobb pga. det - er gravid.

Så jeg vet ikke hvem som har stilt opp for hvem.......

 

I sommer kom svigermor til meg og sa at jeg måtte bare komme med lillegutt om jeg trengte hjelp - har ikke blitt mer enn et par ganger dem har hatt tid.

Kunne dem ikke velge dagen etterpå med å handle mat når dem nettopp hadde vært der ?

Forventer ikke at dem skal slippe alt i hendene, men de få gangene så har dem valgt å reist for å handle - etter at dem sier hver gang vi er der at vi må baaaare komme med han.

Og maser om at vi må få masse barnebarn til dem - sa rett ut til svigerfar da at da fikk dem hjelpe til mer fordi vi hadde ikke kapasitet å jobbe så mye som vi gjør og få masse barnebarn pga. dem. Har jo lyst på helst 3 barn da. Men det provoserer litt at dem skal ha og ha, men ikke trå til når dem elsker å tilby seg, men det passer veldig mange ganger ikke.

[solstråle69]

Vi er kjempeheldige! MEN - jeg forventer ikke at de skal stille opp i "hverdagen" - det er kun et pluss. Det er våre barn, og vårt ansvar.

[Gjest]

Mine foreldre og søstre stiller opp eldig mye mer enn jeg kan forvente. De har alle et nært og godt forhold til sønnen min, og det virker som om de verdsetter det, og jobber for det.

 

Farsfamilien er opptatt av junior, men de bor 60 mil, eller mer, unna, så det begrenser seg nødvendigvis selv. De er likevel opptatt av han, og når vi er der, eller de er her, bruker de mye tid og krefter på å engasjere seg i han på hans premisser.

 

 

Mer kan jeg ikke be om

[Himmel og hav]

Mine foreldre har stilt opp når vi har hatt virkelig behov. Ikke fordi de ikke har kunnet eller ønsket det mer, men fordi de har bodd to timer unna.(vi har flyttet mye nærmere dem nå).

 

Svigermor og mannen har det "bare i kjeften", de har stilt opp en sjelden gang, men etter mye om og men og fram og tilbake. og de er ikke til å stole på når det gjelder barnevakt, fordi de gjerne ombestemmer seg i siste lita. F. eks, så trakk svigermor seg som barnevakt for eldste etter at vannet hadde gått da jeg skulle ha nr.2, og det var noe hun hadde forsikret at hun skulle være barnevakt siden jeg ble gravid. de bor (bodde) ti minutter unna... Min yngste, som er 13, har aldri sovet hos dem.

 

Svigerfar og kona er verken i særlig kontakt med oss, og har aldri verken hjulpet eller tilbydt seg å hjelpe. De har nok med hennes barn og barnebarn...

 

Jeg tror ikke det er noe som er mer normalt enn noe annet. Noen er heldige og har besteforeldre på begge sider som gjernne vil hjelpe, og noen har ingen.

[Bægge dætern]

jeg er heldig og har både foreldre og svigerforeldre som stiller opp når de kan. svigermor bor nærme og inviterer ofte til middag og overnatting, de er begge pensjonister. mine foreldre jobber fullt, men vi har en ettermiddagsavtale en gang i uka.

jeg syns man skal være takknemlig for den hjelpen man får, men man kan ikke forvente at andre skal få livet ens til å gå opp...........vi er mye sammen med våre foreldre, men det er sjelden de er barnevakt slik at vi kan "more" oss. vi har aldri satt bort ungene en helg eller et helt døgn. vi legger dem og er ofte tidlig tilbake for å hente dem. og som oftest er det når besteforeldrene spør om å få besøk............

dersom vi trenger barnevakt vet jeg at det må avtales i god tid for de har også sine egne liv og avtaler de ikke avlyser for å tilpasse seg våre ønsker.......................

fokuset må jo være på barna og relasjonen mellom barn og besteforeldre, ikke på avlastningen man får!

[Honningmelon]

Har to barn, og svigermor og mine foreldre har stilt opp mye hele tiden. Vi forventer det ikke, men de vil det selv og elsker å ha barnebarna hos seg.

 

Da begge barna mine var nyfødte kom min mor og vasket gulvene for meg, lagde mat osv. Men, det var ikke noe jeg krevde eller forventet.

 

De spør alle ofte om ikke barnebarna kan komme på besøk en tur, om de kan få ta de med seg på ditt og datt.

[gerd]

Vi har også tre barn på 5,2 og 3 mnd. Svigers bor i samme by og gjør alt de kan både for oss og dattera si som har en på 8 mnd.

De gjør det både for vår del, barna sin del og sin egen del.

SUVERENE!

[Pappas fultreffer :)]

Mine foreldre stiller opp om det er noe jeg trenger hjelp til, uansett hva det er, enten jeg har spurt dem eller ikke. Mine svigeforeldre er det verre med, men jeg liker ikke å mase på dem heller da, det er noe annet å mase på sin egen mamma å pappa

[Store My]

Nå skal jeg skrive noe jeg har tenkt en del på, og som jeg sikkert kommer til å få en del pepper for, men her kommer det: Det virker som om mange i min generasjon (og yngre, for den del) nærmest forventer at foreldre og svigerforeldre skal stille opp og hjelpe dem, og blir lei seg og sure når dette ikke skjer. Har dere noen gang forsøkt å se det fra den andre siden? Altså: Etter å ha oppdratt og hatt ansvar for x antall barn, ofte i en periode på over 20 år, er det kanskje mange som synes at de nå er "ferdige med jobben", og endelig har litt tid og krefter til overs som de ønsker å bruke på seg selv. Kanskje har de rett og slett ikke lyst til å ta hånd om enda flere barn, og synes at de voksne "barna" nå må klare sine egne liv. Det synes jeg er helt rettmessig. Ja, det er slitsomt å ha barn, det vet jeg av egen erfaring, men ja, det er også frivillig å få dem, og jobben som følger med tilhører foreldrene, ikke besteforeldrene. Jeg hadde nok blitt lei meg om mine foreldre/svigerforeldre ikke hadde villet ha kontakt med barna mine, eller ikke vist interesse i det hele tatt, men jeg har aldri forventet at de skal stille opp for å "hjelpe meg", og har i lange tider bodd slik til at det heller ikke har vært mulig. Jeg tror og håper at jeg kommer til å glede meg over mine barnebarn hvis/når de en gang kommer, men jeg er ganske sikker på at jeg ikke kommer til å "stille opp" så mye som enkelte her inne ser ut til å synes at de med rimelighet kan forvente. Det mener jeg må respekteres uten sure miner.

[cherry coke]

Jo, jeg er enig med deg Store My.....men når det er sagt merker jeg at jeg blir litt irritert når farmor og farfar til jenta ikke engasjerer seg. Da mener jeg ikke at de skal passe henne ol, men bare å stikke innom en gang i blant eller ta en kjapp telefon.

 

Mine foreldre er kjempeflinke til å stille opp. Men jeg har iløpet av de tre årene jeg har vært mamma aldri bedt om hjelp. Når de tilbyr seg blir jeg kjempeglad, men jeg synes at det skal være gøy for besteforeldre å passe barnebarn, og ikke en plikt. De spør vel ca en gang pr andre mnd om de kan få ha henne på overnatting, og da er det kjempestas både for jenta mi og for dem=) De er også flinke til å bare stikke hodet inn forbi døra for å si hei og leke litt med barnebarnet..de er typen til å få abstinenser om de ikke ser henne i løpet av uka..;-)

[Gjest mphs]

Jo jeg er helt enig med deg, men hos oss er det svigerforeldrene selv soom har sagt at de skal gjøre både det ene og det andre men når det kommer til stykket gjør de det ikke. Som da vi var gravid med første og det ble diskutert om vi skulle flytte næremere det ene besteforeldreparet slik at ungene skulle i det minste få bli kjent med det ene paret, La de ut om hvorfor vi skulle flytte nærmere de. Vi flyttet nært de og siden har vi nesten ikke sett de.

 

Nå vurderer vi å flytte igjen. Har ikke sagt noe til dem om det.

Vi klarer å ta vare på barna våre selv, men trodde både barna våre og besteforeldrene ville ha lyst til å bli kjent med hverandre.

 

Men men....