Kan psykiatrisk sykepleier være noe for meg?

[Bomchicka Wah Wah]

Legger dette inn her også, i tilfelle noen vil svare anonymt...

 

Jeg skal prøve å fatte meg i korthet, men jeg er redd dette kan bli litt langt. Og jeg har ikke tenkt til å være anonym. Dette er hva jeg har opplevd og det som har gjort meg til den jeg er i dag. Jeg er ferdig med å skjule meg bak en fasade og alltid si at "jo, her er alt kjempeflott!" når noen spør.. Jeg blir alltid omtalt som sprudlende og glad, den som er morsom å være sammen med. Men inni meg gråter jeg nesten hele tiden.

 

Som sagt, skal prøve å gjøre det kort. Beskrive min oppvekst i korte trekk..

 

Jeg vokste opp med begge foreldrene mine til jeg var 9 år.

 

Min far er en veldig spesiell mann. Veldig sær. Lite sosialt flink og lite flink til å sette seg inn i eller forstå andre menneskers følelser. Han blir ekstremt opptatt av det som interesserer han. Nesten småautistisk?

Han har med andre ord ikke vært så veldig involvert rent emosjonelt i meg og min bror.

 

Min mor har alltid sett det som et offer å få barn. Vi har vært utrolig ignorerte og forsømte. Vi ble ikke tatt ordentlig vare på.

Aldri kveldsstell, bare rett i seng. Da jeg var 3 år var tennene mine så rotne at de måtte ut.

Ikke fikk vi mat når vi var sulte.

Da vi begynte på skolen kom hun seg aldri opp for å få oss avgårde, finne varme nok klær til oss, ordne matpakke.

 

Mamma favoriserte min bror fordi han var "mindre krevende", som hun har sagt nå når vi er voksne. Dette kan jo være beklagelig, men ikke noe hun vil unnskylde, sier hun nå.

 

Hun var alltid på fest, og pappa jobbet på sjøen og var mye borte. Derfor var jeg og broren min mye alene fra vi var veldig små.

I helgene var det ingen som stod opp med oss, og vi fikk ikke mat før i 18-19 tiden..

 

Da mine foreldre skilte seg var jeg 9 år. Den dagen vi flyttet fra huset det vi vokste opp og til en ny leilighet skrudde mamma opp sengene våre og dro på fest. Vi var helt alene i en fremmed leilighet.

 

Siden da har vi alltid vært alene. Hun har bodd sammen med voldelige menn og gikk fullstendig faen i oss barna.

 

Da jeg var 15 og gikk siste året på ungdomsskolen var jeg omtrent aldri på skolen. Barneværnet ble varslet, men ingen ting skjedde.

 

Da jeg fylte 16 var mamma nettopp flyttet inn sammen med en ny alkoholisert mann. Jeg pakket en liten sekk og rømte til en annen del av landet. Det tok 4 måneder før hun ringte meg.

 

Jeg har alltid slitt veldig med å akseptere meg selv. Jeg hater hvordan jeg ser ut, og den jeg er. Føler meg alltid til bry. Jeg har ikke klart å utdanne meg, for jeg er ikke bra nok. Ville aldri klare det uansett.

Jeg har stort behov for stadig bekreftelse på at jeg er bra nok. Får jeg kritikk blir jeg helt knust.

 

Da jeg var 17 år fikk jeg barn. Barnefaren dro sin vei da jeg var 4 måneder på vei. Siden den gang har jeg vært 100% alene om barnet mitt. Det var da jeg fikk henne at jeg så hvor dårlig mamma har behandlet meg. Det knakk meg, og jeg har så vondt i meg av å tenke på hvor forsømt jeg var som liten.

 

Jeg har gjort alt for at min datter skal få det bra, og jeg er så ufattelig sliten. Jeg tror faktisk jeg overkompenserer for det jeg har opplevd, at hun ikke har en pappa som stiller opp, og heller ikke besteforeldre fra hverken sin mor eller fars side. Jeg prøver å være ALLE.

 

Når jeg har lagt min håpefulle faller masken, og jeg blir 10 år igjen. Gråter fordi jeg savner mamma. Og fordi jeg aldri har hatt et godt forhold til pappa. Gråter fordi jeg er så lei meg for at lillebroren min sier han hater mammaen sin. Han er mer sårbar enn meg, og jeg har vondt av han ennå. Angrer på at jeg reiste fra han da jeg var 16 år, og ikke kunne ta han med meg.

 

Noen ganger våkner jeg på morgenen og ikke får meg selv på jobb. Det er som om hver eneste celle i kroppen min er sliten. Jeg står opp og spiser frokost sammen med jenta mi, følger henne på skolen og går hjem. Der sitter jeg og får dårlig samvittighet fordi jeg er en sånn latsekk som ikke engang kommer seg på jobb.

 

Alikevel er de dagene ganske gode. Jeg kan hente jenta mi tidlig. Vi lager mat sammen, og spiller spill. Koser oss på badet og lakker negler og pynter hverandre.

 

Jeg har konstant dårlig samvittighet, fordi jeg føler jeg ikke strekker til. Jeg kan ikke være både mamma, pappa og to sett med besteforeldre.

Har ingen å prate med om dette, og jeg føler at jeg virkelig MÅ gjøre noe med det snart.

 

Jeg er redd barneværnet ville ta fra meg jenta mi om de visste at jeg er så lei meg inni meg.

 

Vil egentlig bare ha noen jeg kan fortelle hvor lei meg jeg egentlig er. Er redd for å spørre om jeg kan få snakke med psykiatrisk sykepleier. ville føle meg som en tosk hvis noen sa at mine problemer bare er tull, og at jeg bare opptar resurser andre har større behov for..

 

Dette ble langt og rotete. Jeg måtte bare ha alt ut..

[Lykke X 4]

Ja, så absolutt! Dine problemer er ikke bare tull, de bør tas alvorlig, det høres virkelig ut som at du har behov for, og kan dra nytte av å få noen profesjonelle å snakke med.

Å få snakke med en psykolog eller psykisk helsearbeider (psyk. sykepleier, sosionom eller vernepleier) kan være til stor hjelp for deg. Vil anbefale deg å ta kontakt med fastlegen din og be om henvisning videre endten til psykolog eller voksenpsykiatrisk poliklinikk ol.

 

Masse lykke til videre

[Anonym bruker]

Du må snakke med en profesjonell!

Be legen din om henvisning til psykolog.

Eller, hvis du har mulighet, er psykiatrisk sykepleier en god idé!

Du trenger noen å snakke med, tømme ut av deg alt det vonde, klage, få det ut! Du kan ikke gå å bære på alt dette alene lenger.

Veldig bra at du skrev det her. Det er en god start.

Jeg har selv gått til psykolog og klaget og klaget. Følte meg veldig sutrete, men jeg trengte det. Nå står jeg oppreist som et klokt og trygt menneske.

Det vil du også gjøre når du har fått lettet på byrden din. Legg den fra deg!

Lykke til!

Stor klem

[Gjest]

Hei Bomchicka!

 

Ja, er det ikke utrolig hvor mye foreldrene våre former oss? Og hvor mye det har å si i ettertid? Tankemønster dannes tidlig, og vi får liksom et filter som vi ser verden gjennom.

 

Du må på ingen måte være redd for å be om hjelp -for du trenger nok noen å snakke med og få endret noen tankemønster. Du vil ikke miste datteren din pga dette -ingen fare!

 

Det finnes mange forskjellige behandlingsformer som du kan be om, jeg vil anbefale psykomotorisk fysioterapi, det her jeg virkelig sansen for da.

 

Tenk så fint om du kunne finne tilbake til den du "virkelig" er og bygge opp livet ditt, både sosialt og følelsesmessig? Det er veldig godt å få bearbeidet tideligere hendelser som har lagt som en vekt på en. Det er ikke for sent for deg, og datteren din fortjener å ha en mor som er glad og fornøyd også

 

Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Huff da:( Skjønner at du ikke har hatt det lett i livet! Synes det høres ut som en god ide å få pratet med noen, gjerne noen objektive, og som har utdannelse/ erfaring med å arbeide med mange forskjellige mennesker. Synes det er trist å lese at du tror at dette bare er bagateller, og at du ikke vil ta opp plassen for andre. At du tar fatt i dine egne følelser og problemer, viser bare at du viser ansvar både for deg selv og datteren din. Alle burde etter min mening søke hjelp på et tidlig tidspunkt, kanskje tidligere enn der du er nå, for da er veien tilbake lettere å gå. Men forstår at mange kanskje ikke forstår at de har problemer, at de tror det bare er sånn det skal være. Eller sånn som deg, som kvier deg.

 

Det som er utrolig, er at du er jo en utrolig sterk jente! Du har ikke bukket under, du tar deg godt av datteren din, gjør koselige ting sammen med henne, og du ønsker nå å få hjelp til å sortere hva du har opplevd og følelser omkring det.

 

Kanskje du skulle høre med lege din om h*n kan sykemelde deg? Så får du en pause, får hvilt deg litt, og kan gå til samtaler hos noen. Det finnes mange gratis tilbud også! Ulike senter med både sosionomer, psykiatrisk sykepleiere, psykologer og annet fagpersonell.

 

Om en stund er jeg helt sikker på at du vil føle deg bedre. Ballasten vil du alltid ha med deg, men det finnes metoder for å takle vonde minner/ følelser, og måter du kan gå videre på. Kanskje kan du på sikt gå til en karriereveileder for å kartlegge interessene dine? Det finnes mange utdanninger som ikke er så lange og krevende.

 

Ønsker deg masse lykke til! Fikk helt vondt av deg jeg!

[blond]

Jeg vil ikke anbefale psk.mot. til noen jeg ikke kjenner godt. Det kan være en tøff behandling og man bør være trygg og stabil før man prøver det. Samtaleterapi er "tryggere" og pasienten har mer kontroll.

[Nitte]

Kjære deg! Dette var en utrolig sterk historie, med en utrolig sterk hovedrolle! Du er et typisk løvetannbarn, du har vokst deg sterk gjennom noe som mange andre bukker under for!

 

At du er sliten er ikke det minste rart, og jeg henger meg på de andre her, søk hjelp! Du fortjener all den hjelp du kan få.

 

Du virker reflektert og oppegående, tror du har et godt utgangspunkt.

 

Lykke, lykke til!