Kan psykiatrisk sykepleier være noe for meg?

[Bomchicka Wah Wah]

Jeg skal prøve å fatte meg i korthet, men jeg er redd dette kan bli litt langt. Og jeg har ikke tenkt til å være anonym. Dette er hva jeg har opplevd og det som har gjort meg til den jeg er i dag. Jeg er ferdig med å skjule meg bak en fasade og alltid si at "jo, her er alt kjempeflott!" når noen spør.. Jeg blir alltid omtalt som sprudlende og glad, den som er morsom å være sammen med. Men inni meg gråter jeg nesten hele tiden.

 

Som sagt, skal prøve å gjøre det kort. Beskrive min oppvekst i korte trekk..

 

Jeg vokste opp med begge foreldrene mine til jeg var 9 år.

 

Min far er en veldig spesiell mann. Veldig sær. Lite sosialt flink og lite flink til å sette seg inn i eller forstå andre menneskers følelser. Han blir ekstremt opptatt av det som interesserer han. Nesten småautistisk?

Han har med andre ord ikke vært så veldig involvert rent emosjonelt i meg og min bror.

 

Min mor har alltid sett det som et offer å få barn. Vi har vært utrolig ignorerte og forsømte. Vi ble ikke tatt ordentlig vare på.

Aldri kveldsstell, bare rett i seng. Da jeg var 3 år var tennene mine så rotne at de måtte ut.

Ikke fikk vi mat når vi var sulte.

Da vi begynte på skolen kom hun seg aldri opp for å få oss avgårde, finne varme nok klær til oss, ordne matpakke.

 

Mamma favoriserte min bror fordi han var "mindre krevende", som hun har sagt nå når vi er voksne. Dette kan jo være beklagelig, men ikke noe hun vil unnskylde, sier hun nå.

 

Hun var alltid på fest, og pappa jobbet på sjøen og var mye borte. Derfor var jeg og broren min mye alene fra vi var veldig små.

I helgene var det ingen som stod opp med oss, og vi fikk ikke mat før i 18-19 tiden..

 

Da mine foreldre skilte seg var jeg 9 år. Den dagen vi flyttet fra huset det vi vokste opp og til en ny leilighet skrudde mamma opp sengene våre og dro på fest. Vi var helt alene i en fremmed leilighet.

 

Siden da har vi alltid vært alene. Hun har bodd sammen med voldelige menn og gikk fullstendig faen i oss barna.

 

Da jeg var 15 og gikk siste året på ungdomsskolen var jeg omtrent aldri på skolen. Barneværnet ble varslet, men ingen ting skjedde.

 

Da jeg fylte 16 var mamma nettopp flyttet inn sammen med en ny alkoholisert mann. Jeg pakket en liten sekk og rømte til en annen del av landet. Det tok 4 måneder før hun ringte meg.

 

Jeg har alltid slitt veldig med å akseptere meg selv. Jeg hater hvordan jeg ser ut, og den jeg er. Føler meg alltid til bry. Jeg har ikke klart å utdanne meg, for jeg er ikke bra nok. Ville aldri klare det uansett.

Jeg har stort behov for stadig bekreftelse på at jeg er bra nok. Får jeg kritikk blir jeg helt knust.

 

Da jeg var 17 år fikk jeg barn. Barnefaren dro sin vei da jeg var 4 måneder på vei. Siden den gang har jeg vært 100% alene om barnet mitt. Det var da jeg fikk henne at jeg så hvor dårlig mamma har behandlet meg. Det knakk meg, og jeg har så vondt i meg av å tenke på hvor forsømt jeg var som liten.

 

Jeg har gjort alt for at min datter skal få det bra, og jeg er så ufattelig sliten. Jeg tror faktisk jeg overkompenserer for det jeg har opplevd, at hun ikke har en pappa som stiller opp, og heller ikke besteforeldre fra hverken sin mor eller fars side. Jeg prøver å være ALLE.

 

Når jeg har lagt min håpefulle faller masken, og jeg blir 10 år igjen. Gråter fordi jeg savner mamma. Og fordi jeg aldri har hatt et godt forhold til pappa. Gråter fordi jeg er så lei meg for at lillebroren min sier han hater mammaen sin. Han er mer sårbar enn meg, og jeg har vondt av han ennå. Angrer på at jeg reiste fra han da jeg var 16 år, og ikke kunne ta han med meg.

 

Noen ganger våkner jeg på morgenen og ikke får meg selv på jobb. Det er som om hver eneste celle i kroppen min er sliten. Jeg står opp og spiser frokost sammen med jenta mi, følger henne på skolen og går hjem. Der sitter jeg og får dårlig samvittighet fordi jeg er en sånn latsekk som ikke engang kommer seg på jobb.

 

Alikevel er de dagene ganske gode. Jeg kan hente jenta mi tidlig. Vi lager mat sammen, og spiller spill. Koser oss på badet og lakker negler og pynter hverandre.

 

Jeg har konstant dårlig samvittighet, fordi jeg føler jeg ikke strekker til. Jeg kan ikke være både mamma, pappa og to sett med besteforeldre.

Har ingen å prate med om dette, og jeg føler at jeg virkelig MÅ gjøre noe med det snart.

 

Jeg er redd barneværnet ville ta fra meg jenta mi om de visste at jeg er så lei meg inni meg.

 

Vil egentlig bare ha noen jeg kan fortelle hvor lei meg jeg egentlig er. Er redd for å spørre om jeg kan få snakke med psykiatrisk sykepleier. ville føle meg som en tosk hvis noen sa at mine problemer bare er tull, og at jeg bare opptar resurser andre har større behov for..

 

Dette ble langt og rotete. Jeg måtte bare ha alt ut..

[du og jeg og vi to]

Åh, jeg synes så synd på deg!! Samtidig som jeg ser hvor utrolig sterk du er, som er en sånn god mamma for jenta di på tross av alt du har vært igjennom. Det er virkelig beundringsverdig.

 

Det er jammen ikke rart du har det tøft, ikke bare har du opplevd alt dette, men du må i tillegg gå igjennom det igjen i tankene, og se situasjonen med voksne øyne, se sviket, og gjøre nye oppdagelser. Samtidig som du skal strekke deg så utrolig langt, lengre enn det er mulig å strekke seg.

 

Dette du skriver om hvordan du er sliten, kan være et tegn på depresjon - noe som jammen ikke er rart om du skulle ha symptomer på i den situasjonen du er i. Helsedoktoren (http://www.helsedoktoren.no/pc-90-32-Depresjon.aspx) skriver at depresjon er veldig vanlig, og at det kan skyldes f.eks "depresjonen kan utløses av ubehagelige psykiske opplevelser/belastninger fra barndommen".

 

Det betyr ikke at du har en depresjon, men det kan være en mulighet. Uansett skal det godt gjøres å få sortert alle tankene på egenhånd, om det du har opplevd. Dine problemer er absolutt ikke bare tull, dette er faktisk noe av det aller verste jeg har hørt noen fortelle fra sin barndom. Min pappa hadde faktisk noen av de samme problemene som liten, men i en mye mildere grad, og jeg har felt mange tårer med tanke på hva han har vært igjennom.

 

Jeg synes virkelig du skulle prøve å få hjelp til å snakke om det du har opplevd, og kanskje du trenger terapi også. Det er så godt å se at du tenker det selv, at du trenger hjelp. Er det noen som trenger de ressursene, så er det du! Du kan kontakte fastlegen din, og ta det derfra.

 

Jeg vil også legge til at barnevernet kan være en god hjelp og støtte i en slik situasjon, og kommer ikke til å ta fra deg jenta di hvis de finner ut hvordan de har det. Men kanskje kan de hjelpe deg med å få avlastning til henne, sånn at du ikke trenger å fylle alle verdens roller, men kan være den gode mammaen hennes som du er, fullt ut. Det er så godt å lese hvordan dere to har det sammen, jeg må smile litt av tanken på dere som lakker neglene og pynter hverandre;) Og det er utrolig godt gjort i din situasjon!! Du gir henne barndommen du selv ikke fikk, og det er mye viktigere enn både fedre og besteforeldre.

 

Lykke til kjære du. Jeg håper du får hjelp snart.

[du og jeg og vi to]

Jeg vil bare legge til at det er utrolig tøft av deg å ikke være anonym.

[*surrehue*]

Hei du

 

Må bare si at jeg ble så grepet av innlegget ditt, og en ting er i allefall sikkert; du kan skrive!! Du klarer å sette ord på problemene på en veldig god måte, og da er terapien allerede i gang. Hvis du får sagt dette muntlig til en profesjonell, er du enda et steg videre på veien. Du er absolutt ingen "vanskelig" pasient som ikke trenger hjelp. Jeg vet ikke om psykolog er like greit som psykiatrisk sykepleier. Jeg aner ikke hvordan man går fram for å få hjelp. Men søsteren min begynte å tutgråte hos fastlegen og fikk henvisning sporenstreks. Hennes historie er ingenting i forhold til din altså.

 

Men fortsett å skriv! Du kan jo lage en blogg om dette, eller legge det inn her.

[du og jeg og vi to]

Jeg vil bare dytte denne opp litt igjen...

[lana<3]

så rart å lese historien din, min er nesten helt helt lik bare jeg har en lillesøster ikke lillebror. Jeg har samboer som er veldig snill og vi prater mye om min fortid, men hadde det ikke vært for han tror jeg at jeg hadde slitt mer. hvis jeg hadde vært deg hadde jeg tatt kontakt med psykolog både for der får du snakket ut om ting og psykologen kan hjelpe deg og få deg inn i et nytt tankemønster. Les også om kognitiv tenkemåte.

 

Hvis du trenger noen å snakke med og dele erfaringer med er min mail som mitt nick:

 

[email protected]

[Gidder ikke!]

Oi. Dette var trist å lese. Jeg gråter faktisk en tåre for deg akkurat nå.

Jeg syns du virker som en sterk jente, som har opplevd masse, masse vondt, men som alikevel står på begge bena.

 

Det er helt naturlig at du sliter og er lei deg pga det du har opplevd! Ikke vær redd for å bli møtt med at problemene dine bare er tull, det vil ikke skje!! Du tenker sånn fordi du tror du ikke er verdt noe, at følelsene dine ikke er bra nok, ikke sant?

 

Jeg tror at hvis du forteller fastlegen din det du fortalte her, ta med et brev hvis du syns det er lettere, så vil du møte stor forståelse og hjelp.

Jeg syns ikke du skal gå med dette inni deg lenger, du har allerede tatt et stort skritt ved å fortelle det åpent her:)

 

Det står det respekt av! Og det er ikke deg det er noe galt med, det er moren og faren din!! Du har ikke gjort noe galt i dette her, du var jo bare et barn.

[Gjest]

Kjære deg, du har mye å bearbeide, og en psykiatrisk sykepleier eller psykolog kan kansje hjelpe deg med å få snakke ut. Du har hed en oppvekst som ingen barn burde had, men som desverre alt for mange har og har had...

 

Selv om du ber om hjelp så vil ingen ta fra deg jenta di, for fektisk viser du ansvar ved å be om hjelp, og det er positivt. De melder kun fra til barnevern hvis det kommer opp ting som tyder på at man skader/ kan komme til å skade sitt barn, for der gjelder ikke taushetsplikten, hvis noen forteller ting der de innrømmer feks å ha slått/ begått overgrep mot barn så plikter en sykepleier eller lege å varsle barnevernet.

 

 

 

Jeg håper du kan få hjelp, for du har tydligvis had det tøft.