I dag fikk jeg diagnosen....

[Gjest]

Diagnosen som sykepleierene her på sykehuset sikkert bare har ventet på at jeg skulle få. Legen i dag sa det ; Ina, du har anoreksi!

 

Tenk det? JEG? Som for noen mndr siden satt her inne og hylte fordi folk kalte meg spiseforstyrret?! Klaget på at folk klaget på meg når jeg ikke spiste - for jeg spiste jo hele tiden?!

 

Æsjæsjæsj. Nå er livet virkelig ikke verdt å leve føles det som... Jeg kommer ikke over det. Anoreksi. Da er man liksom SKIKKELIG syk da, jo!

 

Dagen i dag har i hvertfall gått med på å sette sammen en forferdelig (etter min mening) kostplan. Æsj. Også de tusen literene med ernæringsdrikk som jeg har fått sendt opp hit. Ekkelt.

 

Nå blir jeg kasteball mellom Haukeland sykehus og psykiatrisk, men bagen min skal nok stå på psykiatrisk en stund til. For ut herfra får jeg fortsatt ikke gå uten følge... Nå er jeg sint på meg selv, og på alle de andre som jobber her egentlig. Selvom jeg vet de bare gjør jobben sin. Gah!

[kanskje, kanskje ikke... ;-)]

Vet ikke helt hva jeg skal si ti deg nå, jeg.....

 

Men.... brett opp ermene og kjemp videre - dette klarer du ! :-D

 

Kanskje synker det inn etter hvert at du har nettopp denne sykdommen... og da er nok mye gjort! Jeg krysser alt jeg har for deg, og ønsker deg lykke til på veien videre! Klem

[PrincessEleanorღLeah 24.07.07ღ]

Stå på og kjemp! Vet at det sikkert føles forferdelig og ikke minst meningsløst nå, men det vil komme seg!

Masse lykke til!

Klem

[2søtesmåh]

17 år etter jeg var innlagt synes jeg fortsatt jeg ikke ser sykelig tynn ut på bilder....Og først NÅ skjønner jeg hvor syk jeg var,- og at jeg til tross for 15 år som friskmeldt først de siste 2 kan si JEG har hatt kontroll over mat og trening,- og ikke trening og mat over meg )

 

Problemet med anorexi er at man ikke trenger å være så tynn som de man ser i div .TV program,- eller i blader,- men man kan være like syk som de.....Man har rett og slett "slått av forbrenningen" og derfor går man ikke kjempemye ned i vekt på kort tid,, man bare tæres opp sakte men sikkert,- innenfra.....

 

Jeg var "Heldig" og gikk ned 30 kilo på under halvår og greide på en eller annen merksnodig måte å ha en forbrenning som vanlig og hadde derfor store problem med å legge på meg,- selv på sykehus...De trodde jeg spøy opp alt...... Med "heldig" så mener jeg at jeg raste ned i vekt så fort at folk skjønte noe måtte være galt, jeg fikk hjelp fort og jo kortere man har vært syk, jo kortere blir rekonvalensen,- har jeg inntrykk av....

 

Du har en lang vei å gå, regner med at du har barn siden du er her inne... Hva er viktigst?..at du holder deg tynn,eller at barna har en mor som er tilstede og er et sunt forbilde...Renger med at du ikke vil de skal oppleve dette.. Noe de meget sannsynlig kan komme til å gjøre,- da SF er veldig "smittsomt" fra forelder til barn...

 

Nå kan det ligge andre psykiske årsaker bak en SF,- men mange gang tror jeg psykologer jobber for mye med fortiden til oss med SF i stedet for å innse det at ønske om å være litt tynnere har utløst alt..Og ikke en onkel som tok en på rumpa da man var 8 eller nær venn som døde da man var 10...Man slanker seg og lite mat over lang tid,- det være seg frivillig eller under tvang, har vist seg å kunne utløse anorexia hos fra før av friske mennesker,- uten andre traumatiske opplevelser som grunn... Det er gjort forsøk på dette nemmelig, frivilligehar blitt satt på en "sultediett",- og de har utviklet anorexia,- selv om ønske aldri var å bli tynn,- så kom det vrangbilder av kroppen etter en stund med lite mat...Man blir rett og slett hjerneskadet,-dog kurerbar for de fleste..Derfor har nok du også HI ventet litt på diagnose,- selv om alle kunne "se det" på matinntaket ditt at du var syk,- så kan man ikke sette en slik diagnose uten videre,---

 

Lykke til...)

 

 

[line_n & sara]

håper du får god hjelp der du er! har selv opplevd flere venniner som måtte ty til sonde og tvangsforing.

har ikke så mange råd til deg, men en liten oppmuntrende klem skal du få!

 

skjønner at du er sint på alt og alle, men husk at alle vil ditt beste, uansett om de er her inne på dib, eller gjør jobben sin som sykepleiere på psykeriatisk!

[Trulte76]

synes det er kjempebra du "står frem" og skriver om det her. Er jo et bra steg å ta det

For innser du selv du er syk, så er det kanskje lettere å ta imot hjelp? Jeg vet ikke, har ikke vært der selv.

 

Men sikkert en hard prossess for deg nå å begynne å spise normalt igjenn. Veldig bra du får den hjelpen du skal ha, så du kan bli frisk igjenn.

Du har kanskje et vrangt bilde av deg selv, og ikke se selv du er tynn? Er det ikke sånn det er?

 

Jeg ønsker deg lykke til, og dette skal du klare

[solei]

Jeg ble stoppet av våkne foreldre før det gikk for langt. Jeg var livredd for å legge på meg. Men nå 15 år senere har jeg tre barn og er slank. Og jeg koser meg med godteri og kaker i helgene. Men jeg har lært og sett at jeg legger ikke på meg av den grunn. En balensegang er det som skal til. Og har du spist litt for mye er det bare til å ha en sunn uke..da mener jeg uten å sulte seg..det er tabbe. For da er det ikke balanse men en type spiseforstyrrelse det og.

Men mat preger mye av mine tanker. men helst det at jeg gler meg over maten hvar dag.

Jeg er så glad idag at jeg ble stoppa for ellers hadde jeg nok fått ett vanskelig liv både psykisk og fysisk.

[solei]

Husker jeg begynte opptrappingen med å spise en hel mariekjekspakke i løpet av en dag. Satt og søg på de. Trodde det var mye mat...idag er det en syk tanke. Du kan spise mye og bli mett uten å legge på deg. Jeg synes ikke jeg var tjukk men var livredd for å bli det. Men bilder idag har jeg kastet for jeg såg grusom ut!

[Gjest]

Takk for gode ord

 

Hvorfor jeg EGENTLIG er på sykehuset er jo pga jeg er suicidal liksom.

Så jeg føler fortsatt ikke jeg er syk sånn sett - med maten og alt det der. Men nå står nå diagnosen i papirene mine. Jeg tar meg selv i å tenke om magen min virkelig vokser når jeg spiser, eller om den ikke gjør det?! For jeg SER det jo.. Jaja.

 

*Knasker på ernæringsdrikk*

[Gidder ikke!]

Hei InaPetrineSnuppeline.

 

Har etterlyst deg her inne et par ganger, lurt så veldig på hvordan det har gått med deg! Fint at du blir tatt godt vare, selv om det sikkert er kjempetøft å svelge at du har en sånn diagnose. Godtar du det selv eller er du litt fornektende til det hele?

Håper virkelig at du blir bedre snart!

 

Støtteklemmer fra

 

 

 

[Meg,Vesla & Antonio:) + spire]

hei.

 

lykke til håper du blir bedre=) du må bare stå på! syntes det er tøft av deg å stå frem her inne. du kommer nok til å klare dette.

 

*klem fra meg*

[Shabby Cheap Chic]

Håper du får god hjelp. Jeg hadde ei venninne som døde av hjertesvikt 18 år gammel. Hun hadde spiseforstyrrelser da hun var yngre og det var det som forårsåket hjertesvikt.

 

Ikke for å skremme da. Men håper du får skikkelig god hjelp..

 

GOD BEDRING OG KLEMMER FRA MEG....

[solei]

Ja,jeg vet du ser at magen vokser..men det er luft pga at den ikke er vant med regelmessig mat. Følte det og slik. Fikk stadig forstoppelse for fiber ble det lite av. Magen stod på spreng,men av luft. Da jeg ble bedre kom det seg og magen ble normal. Det er sykt hvor feil vi ser. Men stå på. Du klarer deg!!

[Gjest]

Etterlyst meg? Hehe, takk for det

 

Jeg vet ikke helt om jeg godtar det, legene sier jo det, og egentlig vet jeg at VIL stole på legene, men jeg spiser jo faktisk litt hver dag, er ikke avhengig av trening selvom jeg har gjort det en del mer enn jeg får lov til. Og legene her er jo uansett ikke spesialist på sf.

 

Men, hvertfall, tror det går mye bedre med meg, med deprisjonen og sånn. Det står fortsatt "suicidal" på lappen min på sykepleierkontoret og jeg får ikke gå ut uten følge. På torsdag får jeg komme hjem da, visst mamma lover å ikke slippe meg utav syne (hjem til MITT bursdagbesøk:P)

 

Dette er 20. dagen min på sykehuset og jeg synes faktisk ikke det er så ille:) Tiden går fort, og Isac har det flott - han er jo blitt barnehagegutt siden jeg kom inn hit OG lært seg tre nye ord

[Expat]

Lykke til! Du fortjener å være sunn og lykkelig!