Jeg vil så gjerne tro, er litt fortvila om dagen.......

[Anonym bruker]

Hei!

 

Er så fortvilet for tida. Jeg er sammen med verdens flotteste mann, og vi venter barn sammen i mars. Vi har tilsammen tre barn fra tidligere forhold. Han er personlig kristen, mens jeg er vel som man sier "medlem av statskirka". Jeg er døpt, konfirmert og går i kirken ved jul, i begravelser og bryllup... Personlig har jeg ikke annet forhold til Jesus og kristendommen, annet enn at jeg tror på at det finnes noe "godt" den dagen jeg dør, at vi har et felles sted vi kommer til når vår tid på jorden er over, og jeg føler meg trygg på dette... Har aldri hatt noe annet søken etter å finne svar på hvem vi er og hvor vi skal, og det er mulig jeg er "naiv" eller "fortrenger" det faktum at vi en gang skal dø alle, men jeg klarer ikke gå å bekymre meg for dette spørsmålet, for jeg tenker vel innerst inne at det vil gå bra til slutt... Jeg har ikke lest bibelen, men har bare min "tro" fra barneårene med undervisning i kristendom på skolen, og en familie som er medlem i statskirken.... Min forlovede har derimot et annet livssyn, og i dag opplever jeg det er han som er fortvilet fordi jeg ikke har noe fundamentalt å basere livet mitt på. Han har hatt en tøff oppvekst, og har opplevd ganske mye.. har bl.a. hatt sterk dødsangst som ung, og har hele livet vært på søken etter meningen med sitt liv og sin eksistens, alltid følt seg som en outsider og har blitt avvist av sine kjære i en periode han trengte dem mest... for ca 10 år siden, ble han frelst og ble personlig kristen. Livet etter dette har gitt han mye mening, og dødsangsten har forsvunnet... han har fått et sterkt fundament som han er tydelig på betyr alfa omega for hans hverdag. I det siste har hans tro preget han veldig, spesielt i fht krigen i israel, og dette temaet har begynt å spise opp det kjære og gode i vårt forhold, jeg prøver å være overbærende og tålmodig, vise forståelse og lytte til han når han snakker om de fortvilende tankene han gjør seg med alt som skjer i verden.... Men det som det ofte ender opp med er at vi krangler og blir fortvilet... Han føler jeg står på en helt annen planet, og at han er helt alene... dette har slitt på forholdet vårt slik at nå er jeg usikker på om det vil holde..... Ingen av oss vil selvfølgelig gi oss opp, men han er veldig tydelig på hva som betyr mest i hans liv... og det er Gud og Jesus, jeg betyr alt for han i hans liv her på jorden, men det er noe helt annet enn hans personlige tro... og den er viktigst for han.. mister han denne, mister han ALT, og da betyr ikke de verdiene på jorda (inkludert meg) noe mer lenger... Jeg respekterer det, men jeg vet ikke hva jeg rett og slett skal gjøre mer... jeg vil så gjerne tro så sterkt som han, og jeg ser at han bryr seg om meg og blir litt fortvilet fordi jeg ikke klarer å dele alle hans tanker på alt... det er vondt og slitsomt, jeg trenger råd.... vi elsker hverandre veldig masse.... men pga at jeg ikke står på samme fundamentet som han, føler han ofte jeg er en "trussel" mot hans tro på en måte, eller... jeg vet ikke helt hva..... Hva skal jeg eller vi gjøre med dette? Er det mulig å leve sammen selv om vi er ulike på dette området?? Hvordan kan jeg bli overbevist? og hvordan kan jeg overbevise han om at JEG HAR DET VELDIG BRA, selv om jeg ikke har den sterke overbevisning som han har?? Han syns nesten synd på meg på en måte, og klarer ikke å skjønne at jeg trives med mitt liv slik det er.. jeg synes dette bare blir en større og større floke som vi ikke får til å løse....

[Anonym bruker]

Hei

Jeg har en venninne som er som i samme situasjon som deg, bare at hun er frelst og ikke mannen, og det virker ikke alltid like greit.

Ønsker du å tro på Gud da? Du sier du har det veldig bra selv om du ikke har den sterke overbevisningen, og at det venter et fint sted for den som dør. Men bibelen er klar på det med himmel og helvete.

Hvert mennske trenger Jesus for å komme til "det fine stedet".

Jeg råder deg til å legge det fram for Gud jeg..

[smill]

Hei!

Skjønner at dette er vanskelig. Vet litt om dette fordi jeg er kristen og mannen min regner seg ikke som kristen. Dette er noe jeg tenkte mye på og vi snakket mye om før vi valgte at det skulle bli oss.

 

I den prossessen fikk jeg også litt hjelp av å snakke med en prest. Det vil jeg gjerne anbefale dere. Nå vet jeg ikke hva slags menighet forloveden din tilhører, men finn en prest dere kan stole på (tror også det er noe som heter kirkens familievernkontor eller lignende). Det finnes mange i kirken med kunnskaper både om samliv og tro, og de to tingene sammen. Høres ut som dere trenger noen å prate med. Det går an å ta en prat med en slik person alene, sammen elle begge deler.

 

Og jeg tror absolutt det er mulig å leve sammen med ulike syn. Men det krever at en respekterer hverandre, og det kan være godt med litt hjelp til å sortere tanker både om samliv og tro. De to områdene er så grunnleggende i livene våre.

[Trilletrill]

Jeg ble kristen når jeg var 16-tidligere buddhist. Kommer fra en muslimsk light familie som alltid har trodd på Gud..bare ikke bedt eller lest Koranen o.l. Har levd et ganske fritt liv. For meg så er tro et personlig valg å tro på noe du ikke kan bevise med mennesklig fornuft.

Og siden vi alle er forskjellige kan vi heller ikke reagere lik på troen hvis du skjønner, noen er veldig "shaka baka" mens andre setter pris på en stille bønn og preken.

 

Tror ikke du skal sammenligne deg med mannen din, det er lov å tro på det samme..bare ikke helt på samme måte:)

 

Det er viktig at dere respekterer hverandre-Gud elsker deg jo akkurat som du er og jeg er sikker på at troen din holder i massevis for Gud å gjøre ting i livet ditt hvis du lar Ham:)

 

 

[Anonym bruker]

Kjære deg!

Det virker som du tror det er deg det er noe i veien med og at du må bli mer lik kjæresten din.

Jeg tror det er han det er noe i veien med. Høres ut som han er nevrotisk, og klynger seg til sin tro for ikke å miste fotfestet i tilværelsen.

I et forhold må man gi hverandre rom og frihet til å være seg selv, det er ikke meningen du skal bli lik han, da blir jo du som person ødelagt!

Du må ta vare på deg selv og dine barn, det er din viktigste oppgave, ikke å bli lik din mann.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for mange gode tips og råd. Vi har hatt mange samtaler om dette temaet, og vi har nok et ganske godt reflektert syn på hvorfor tingene er som de er, for oss begge to. Han er ikke nevrotisk, men ja, det stemmer at hans tro gir han et fotfeste som han muligens klamrer seg til... Men for å forstå dette, må man kjenne til hele hans fortid... og han er fullstendig klar over at han til tider kan være en vanskelig person å forholde seg til.. Men det er jeg også, vi har alle våre sider som man må jobbe med. Synes det er vanskelig¨å si at det er noen av oss som har rett eller galt, eller at det skal være feil med noen av oss. Føler det ikke slik.. Vi er to voksne selvstendige mennesker, som ha tatt valg i livet og som har en fortid med oss som preger den personen vi er i dag. Dette handler like mye om respekt og aksept mellom oss to som om noe annet.... Må få tilføye at min forlovede heller ikke er "religiøs" slik jeg definerer religiøsitet, så vårt samliv er stort sett meget bra, og vi har mange grunnleggende verdier å bygge et felles fundamentalt samliv på, men han har en tro (noe som også handler om det å tvile, fordi nettopp dette ikke kan bevises... er jo nettopp det som gjør at det kalles en "tro"??) som han baserer sin livvsyn på... og det er en personlig greie... I perioder har han, som mange oss andre, sine dårlige dager.. da dette kanskje preger han i større grad enn ellers... det er i disse stundene jeg føler meg litt "hjelpeløs" da det kanskje er vanskelig for meg å forstå... eller være til hjelp.. Det er mulig jeg må gå mer inn i meg selv for å kjenne om jeg trenger "å møte Jesus" som noen her inne kommenterte, kanskje jeg bare ikke er kommet dit hen at dette er noe jeg har behov for, men kanskje jeg kommer dit en dag.......