Farmor...

[Anonym bruker]

Hei. Har et dilemma. Jeg og min samboer fikk barn nesten på samme tid som min samboers søster. Hun 5 mnd før oss. Begge fikk barn nr 1. Min mor (mormor) er helt i ekstase. kommer ca en gang i uka på besøk, og ringer hvis det går noen dager mellom vi snakkes, dette synes jeg er helt normalt. Blander seg ikke inn i hva jeg gjør, men er der viss jeg trenger råd og støtte.Men så har vi farmor. Har besøkt oss kansje 4 ganger ( 2 av seg selv og 2 ganger har vi ringt og invitert på middag) Hun ringer aldri å spør hvordan det går og hvordan det er med lillen vår. Bruker all sin tid på og være mormor for datteren til min samboers søsters. Synes dette er helt forferdelig. Skal ikke sønnen min få ha en farmor, Dette blir jo ikke bra når det blir noe eldre. Merker jo fort hvem som er favorisert når vi er sammen hele gjengen. Hva skal jeg gjøre. Si ifra eller bare holde kjeft å la det skure å gå. Er jo hennes tap, at lillemann her ikke kjenner igjen sin farmor..Men synd for vår sønn selvfølgelig.

 

Ble litt rotete dette og mange skrivefeil, men må ut med litt damp:)

Håper dere skjønner hva jeg mener...

 

 

[Anonym bruker]

Hei!

 

Skjønner godt hva du mener. Har stått oppe i den situasjonen i mange år nå, og ser at ting ikke blir bedre. Vi har nettopp fått en ny baby, og farmor og farfar er like initiativløse og uinteresserte som før. De bor knapt en kilometer fra oss, men kommer aldri på besøk om de ikke er bedt. De inviterer oss en sjelden gang. I løpet av et halvt år var vi en gang på middag. Min svigerinne, derimot, og hennes barn har de nærmest boende hos seg. Hun spiser middag der hver helg, tilbringer hver ferie sammen med dem, og benytter dem som fast og eneste barnevakt. Om vi skal møte farmor og farfar uten at hun er der, bør vi ringe noen dager i forveien, så kanskje kysten er klar! Men da er hun og hennes barn alltid et tema. Jeg har aldri selv opplevd at mine besteforeldre brukte av vår felles tid til å sitte og snakke om mine nieser og fettere, og jeg synes det er irriterende, mildt sagt. Hennes livssituasjon er annerledes enn vår, men for barna våre er det en liten trøst at en voksen kvinne spiser opp besteforeldreoverskuddet ved å fremstille seg selv som så hjelpetrengende og elendig! Huff, jeg er så frustrert! Vi har til og med sagt til farmor og farfar at vi ønsker at de skal ha mer kontakt med barnebarna, og at vi ikke ønsker å favorisere mormor og morfar. De forstod hva vi sa, men ingenting skjedde. Jeg skjønner at de er redde for å trenge seg på, men deres mangel på interesse er sårende - og det synes jeg de burde forstå. De er jo oppegående mennesker. Men - og dette er min konklusjon etter mange frustrerte år: Vi kan ikke forandre dem. Og når jeg blir sint eller det topper seg på en eller annen måte, og det gjør det med jevne mellomrom, så unngår jeg dem etter beste evne og lar heller min mann ta barna med på besøk. Jeg ønsker ingen scener, og det viktigste er at barna får se dem i ny og ne. Heldigvis er de største barna blitt så store nå at de selv kan gå til farmor og farfar om de ønsker det. Men at farmor og farfar ikke ønsker å følge minstemanns første skritt, og aldri spør om søsknene vil komme på besøk eller overnatting eller dra på tur sammen, det vil alltid være en gåte for meg. Om jeg noen gang blir farmor, skal jeg i alle fall ta med meg denne erfaringen at visst er det farlig å blande seg for mye, men fravær av interesse er utrolig sårende og forskjellsbehandling av barn, go barnebarn, er en styggedom! Puh!