Psykiske lidelser og å bli gravid.

[Drømme Stress ned-mamma]

E dette bara...altfor egoistisk!? E der altforstor fare for fødselsdepsresjoner?

 

Har fått litt kalde føtter her... Sliter med angst og depresjon...ikkje på det nivået at eg ikkje klarer noenting. Noen perioder blir eg sliten og asosial... Men klare likevel å holde noelunde skikk på megsjøl og leiligheten... Blir bare for mye med jobb oppå alt..

 

Også tenker dåkker.. "Men en unge er jo myyyye mer ansvar enn en jobb og krever myyyye mer!!" Ja..har tenkt det samme eg og... Men i min verden så kan ikkje det sammenlignes...

 

Når eg jobba i barnehager så var det som å få fri fra megsjøl når eg kom på jobb og ungane begynte å renne inn dørene... En sjøl betyr ikkje særlig mye når en har med unger å gjør....

(ja eg vett det ikkje kan sammenlignes med egne unger og andres)

 

Men eg føler mest at om me hadde fått oss ein familie, så hadde mye av det eg sliter med gått bort av segsjøl. (merk: mye..ikkje alt!) Og det e jo klart at om eg blir gravid så vil eg jo gjør alt for å hindre fødslesdepresjon....!

 

Men blir det for egoistisk av meg å tenke sånn? At et barn kan gi meg et helt nytt perspektiv på ting? Forvente ikkje no quick-fix men...

 

E og myyyye redd for det at om eg vente med unger så e eg plutselig i 30 årene før eg får mitt første barn. Ikkje no galt i det, men ønske meg en "stor" familie...og hvis ikkje det blir så enkelt å bli gravid så e det jo greit å ha god tid...relativt god tid hvertfall... Det e og noe som veier tungt i tankene mine...har gjort det ei stund og..fleire år....

 

Blei mye lesing her ser eg. Men! Har ikkje så godt forhold te nye legen min enda at eg får meg te å snakke med han.. så... blir te å ty te dåkker damer.

 

Kan vær eg bare overtenke nå..som eg har ein..kremt..liten tendens te å gjør... E ikkje i tvil om at mammarollen passe meg perfekt..meeen...best å spør ein gang for mye enn ein gang for lite...

[noche]

Det er vanskelig å mene noe om det, siden jeg ikke har erfaring med dette, men en ting er sikkert og det er at hvis problemet ligger i at du tenker og grubler og graver deg ned i problemer så tror jeg det kan være greit å fokusere på noe. du sier at jobb blir for mye. jeg vil ikke skremme deg, men da min var liten og kolikk og det som var stod på som værst, da var jobben et fristed hvor man kunne puste ut, ta seg en kaffe og føle at man ikke var fra en annen planet. Det å få barn er også tøft for et forhold (i hvertfall var det det for oss). Dere er ikke i fokus, barnet dikterer i lang tid framover, og man blir sliten trøtt grinete sier ting som sårer den andre osv. men det er selvsagt ufattelig herlig også Jeg bare sier at jeg som vanligvis er stabil som et fjell ble helt "satt ut" av barselstiden.

Hadde jeg vært deg ville jeg forsøkt å passe barn på dagen, bli avlaster, ta vikariat i bhg eller noe, for å se om det gir deg energi eller ikke. Det e kanskje litt feil å si dette, for jeg aner ikke noe om din bakgrunn, men noen av mine venner som har vært deperimerte har kommet ut av deg ved å tenke "just do it"- ikke sitt hjemme hvis du ikke absolutt må, skaff deg et fokus i livet, sett deg mål, bevis for deg selv at du kan nå de, trenger ikke være store ting, f.eks trene 3 ganger i uken, tvinge seg selv til å invitere folk på besøk, eller gå på besøk....alt hjelper.

tror jeg ville prøvd å komme litt mer over kneiken først...

klem

[noche]

oisann, litt kjapp her, ser du har jobbet i bhg...men husk at ditt barn kommer på en måte midt mellom deg og mannen, og er der hele tiden!

[Drømme Stress ned-mamma]

Ja..har snakka mye om det, men han seie det e opp te meg... Men kan ikkje sammenligne det å ha "mål " i hverdagen heller.. Noen ting må en gjør..andre "må" en gjør... if u see...

 

Men takke for svar. Sette pris på all input eg kan få nå!

 

[Gjest Dina:-)]

Hei!!

Da jeg ble gravid led jeg av ganske alvorlig angst etter mange traumer i livet mitt. Jeg var redd for å spise mat bl.a fordi jeg var redd den var forgiftet, og jeg fikk angst for at jeg skulle dø osv, hele tiden. Jeg begynte hos psykolog og merket en rask bedring. Var jo redd for hvordan dette skulle bli når barnet kom..

Men barnet kom, og vet du hva? Jeg er sterk for hennes skyld. Jeg har ikke angst med henne. Jeg setter henne foran meg og vet at jeg må holde hodet klart, jeg er så klar på at hun ikke skal lide under dette. Nå har jeg ikke hatt angst på 20måneder.

Jeg får jo litt nerver iblant men jeg tenker jo på henne, og at dette går ikke.

Jeg tror ikke dette er en hindring for barn. Min psykolog sier at de fleste med angst er utrolig gode mødre, gjerne bedre enn vanlige, fordi de er så var for at barnet skal ha det bra :-)

[Drømme Stress ned-mamma]

Hehe...tror eg må sladre om innlegget ditt te gubben..hehe..

 

Har skrevet litt her og der på andre forumer rundt omkring, og de som har erfaringer seie faktisk det samme som deg for det meste.

 

Takker

[lioness*]

Hei,

 

Det er vanskelig å svare godt på spørsmålet ditt, men jeg har noen erfaringer jeg ønsker å dele. Jeg vokste opp med en mor som var psykisk syk (i mange og lange perioder), det var snakk om alvorlige depresjoner, psykoser og angst. Ut ifra det du skriver høres det ut som om du takler livet langt bedre enn henne - og uansett kan man faktisk være en ganske god mor selv om livet ikke går på skinner.

 

Min mors sykdom har nok satt spor i meg på sett og vis, men hun var veldig obs på problemene og gikk til psykolog for å gjøre sitt beste for at jeg skulle ha det best mulig. Det tror jeg var veldig viktig. Hun lærte blant annet å være åpen med meg om problemene sine og fortelle meg at at dette var "voksenproblemer" som jeg ikke kunne gjøre noe med. Hun fortalte meg også veldig ofte at jeg var det beste som hadde skjedd henne og at jeg var høyt elsket.

 

Det er veldig viktig at barnet ikke ender opp som en støtte og en trøst for en sliten mor med varierende psykisk helse, det er en enorm belastning for en sønn/datter og kan gi langvarige skader. Det er også viktig at du viser barnet en viss styrke slik at de får gode forbilder og utvikler trygghet ift seg selv. Hvis du synes det er vanskelig å være glad i deg selv eller å føle deg trygg ovenfor andre mennesker vil barnet ditt kopiere dette og få de samme perspektivene på livet.

 

Jeg beklager veldig mye om jeg høres krass ut, men det er så viktig å være bevisst på hva man bringer med seg inn i barnets oppvekst. Du er hele dets verden! Jeg synes du virker reflektert og gjennomtenkt, så dette tror jeg nok du kan klare fint

 

Jeg tror at du vil bli en god mor som husker på at barnet er avhengig av at du fungerer og at det er mye god støtte å få fra fagpersoner og fra venner/familie/mannen din!

 

Det aller viktigste for barna er at de får kjærlighet. Føler de seg elsket står de rustet til å takle utrolig mye av annen motgang.

[lioness*]

Vil forresten bare legge til at jeg heller ikke tror at et barn vil løse noen av problemene dine. Du vil nok få store gleder og oppleve mye kjærlighet, men du vil også bli utmattet og sliten, noe som gjør veien til depresjoner kortere.

 

Med støtte og veiledning trenger du ikke få noen fødselsdepresjon, men jeg håper du ikke tenker at barnet i seg selv løser noe av de mer grunnleggende tingene du sliter med

[Drømme Stress ned-mamma]

Ser ikkje på et barn som en løsning. Sånn at du veit det

 

Har endelig komt meg til lege og fått henvisning (etter 9 lange år på egenhånd). P.g.a, som eg sa til legen min, at nå gjør eg det for mannen min. Sånn at han ska få den kjæresten han fortjene. Går helit fint å "klare" seg når man bare e segsjøl å tenke på. Så hvis det skulle bli ein baby til slutt så e eg fullt klar over at det kreves ekstra innsats fra mi side.

 

(har og sloss mye med min forrige lege..hu ville nemlig ikkje henvise meg videre!!!!)

 

Men syns innlegget ditt va veldig opplysende. Akkurat det eg e ute etter når eg starta denne tråden. Perspekitv...fra fleire vinkler.. Tusen takk!!

[lioness*]

Godt å høre at du står på for deg selv og for forholdet ditt! Jeg tror du kan ha kjempestor nytt av å snakke med en person som vet hvordan han/hun kan hjelpe deg. Psykologene kan mye om hvordan menneskesinnet fungerer og kan utfordre deg og stille deg spørsmål som får deg til å se ting og deg selv litt annerledes. Bruk vedkommende for alt det er verdt

 

Bra at du skiftet lege også, for en idiot den dama var som ikke ville henvise deg videre.

 

Mange lykkeønskninger og klemmer til deg. Håper du sitter der med en liten baby i armene dine om ikke så lenge.