Dere som selv er skilsmisse-barn...

[Trønderbærta]

Hvordan hadde dere det med samvær, og hva synes du om den ordningen? Alder!

Er det noe DU skulle ønske at dine foreldre skulle ha gjort annerledes i forhold til deg?

 

Jeg tror at de som selv er skilsmisse-barn, kan sette ord på ting som vi foreldre bør tenke på når man går fra hverandre!

[Hikken]

Jeg og min lillebror bodde hovedsaklig hos mamma og min storebror hos pappa.

Vi var sammen i helgene, annenhver hos mamma og pappa og sammen hos pappa på torsdager og mamma på onsdager. Synes det fungerte veldig bra, og ville ikke gjort det noe annerledes!

[Norwegian by injection]

Jeg husker at det var alltid mye fram og tilbake...krangling om kjøring, hvem som skulle betale for ting. Husker mora mi baksnakket faren min heletida. SLIK VIL IKKE BARN HØRE, HOLD DET FOR DERES SELV. Det er mitt råd.

[Turid Laila]

Mamma flyttet en times kjøring fra pappa da jeg var to år. Annen hver helg og ferier hos pappa, og det var ALTFOR LITE!

 

Skulle gjerne hatt 50/50, men siden mamma flyttet gikk jo ikke det. Savnet pappa så utrolig mye da jeg var liten, og jeg kunne jo ikke bare dra til han heller. Skole og alt annet var jo hos mamma, og det var langt unna.

[Gjest]

Fra 1- ca 16/17 år.

 

Jeg var hos pappa annenhver helg sånn i utgangspunktet + litt mer i ferier. Synes det var rikelig egentlig, men så er ikke pappa en stjernepappa heller da. Han hadde sine gode sider og jeg var glad i ham, men jeg følte aldri at jeg egentlig var viktig for ham og at jeg var til bry, spesielt når han var gift med kone nr 2 som mobbet meg regelmessig, så da foretrakk jeg å være hos mamma. Synes det var verst når jeg var tenåring da, for da fikk jeg ikke være med venninnene/vennene mine, noe som betydde veldig mye i den alderen. Har ikke kontakt med pappa lenger nå.

[mamma`n til nurk]

Hmm....vi skulle vel egentlig være hos pappa annenhver helg, men han mente jobben og damene hans var viktigere (jobbet i nordsjøen, og byttet dame/samboer oftere enn de fleste bytter sokker)

 

Tror nok jeg så han noen få ganger i året, og da bare på dagsbasis. De få gangene jeg overnattet så hadde jeg det helt grusomt, så mamma satte foten ned, så jeg slapp, heldigvis!!

 

Det som skulle vært gjort annerledes er vel at pappa enten skulle ha tatt seg bryet med å overholde samværet, eller bare forsvunnet helt. Er fryktelig slitsomt å aldri vite når/om man får se pappa`n sin, og jeg ville nok heller hatt han ute av livet mitt enn å hatt det såpass sporadisk. I allefall når jeg viste at det var pga jobben, eller den nye dama. (små barn har veldig god hørsel, særlig når foreldrene tror de sover)

 

Men jeg har hatt en super stefar, så jeg har hatt en god mannlig rollemodell allikevel.

 

 

 

[mamma`n til nurk]

Var forresten 7 år da de gikk fra hverandre.

[WF og ♀jentene♀ 06&08]

Mamma og pappa skiltes da jeg var 14, søs var 10 og bror 19, så vi var jo ganske store. Bror var flyttet ut.

 

Vi ble boende hos mamma. Hadde ingen samværsordning med far, kom på besøk når vi ville. Har vel sovet over der en gang. Han er/var depressiv, så derfor ingen fast samværsordning. Og det var nok like greit...

[mai mammaen til to]

jeg har ikke skilte foreldre selv men sambo har.

 

han var i utgangspunktet annenhver helg og hver torsdag hos faren. dem gikk i fra hverandre når han og søsteren var 6 og 3 år. savnet var stort etter pappaen hos dem begge. og faren ville ha dem mer. det endte med at han fikk ha dem 2 av 3 helger. i tillegg trente han fotball laget til sambo så daså han jo han da også.

 

sambo sier at han skulle ønske at han fikk bo halvparten hos pappaen og halvparten hos moren.

 

når sambo begynte på videregående flyttet han til faren etter eget ønske.dette var noe som moren syns var veldig trist. men hun måtte bare godta det. faren syns det var kjempe kjekt. stemoren hans også., og de to små søstrene...

[TurboPrinsessen:-)]

Vet ikke helt når jeg begynte å dra til min far. De ble skilt da jeg var 6, og ifølge min mor tok det veldig lang tid før han i det hele tatt ville ha oss på besøk, meg og broren min.

Men husker ikke at det var noe problemer, Vi var hos min far hver helg, i dag skjønner jeg ikke helt hvordan de kan ha laget den avtalen, men det var slik i noen år. Lurer på om jeg kan ha vært 12-13 år da min mor sa det var påtide å dra annenhver helg.

Nå som jeg har fått barn selv, følger jeg veldig på skyldfølelsen av å være vekke fra min mor hver eneste helg. Hvor trasig kan ikke det ha vært for henne? Jo hun hadde 2 eldre barn ( 6 og 7år eldre enn meg ) som ikke reiste til pappa, men de var jo ute med venner..

Husker ikke at det har vært noe krangling. Pappa feiret jul med oss hvert år, skulle egentlig feire annethvert år hos pappa og mamma, men siden han bare var 1 og vi var 5, fant de ut det passet best om han kom til oss. (mindre pakker å flytte på)

 

Jeg er yngst i søskenflokken på 4, og jeg har kronisk dårlig samvittighet. Da jeg var liten hadde jeg dårlig samvittighet ovenfor min mor da jeg var hos pappa, og ovenfor pappa da jeg var hos min mor.

Slet også i ferier med dette, med å ha dårlig samvittighet ovenfor den jeg ikke var med. Søsknene min hadde ikke dette problemet. På nyttårsaften, og andre slike dager, var jeg stort sett hjemme - synes det var så trist at mamma skulle sitte alene.. de andre søsknene mine var jo ute med venner, og jeg hadde ikke samvittighet til å dra fra henne...

Fortalte det til min mor mange år etter, og hun var nesten på gråten, for slik måtte jeg jo ikke føle det,, men da var det jo for sent..

 

Vet ikke om jeg ville hatt det så mye annerledes. Er veldig glad de var ,og er, venner og ikke brukte oss barna til å snakke stygt om hverandre.

Min far ga min mor blomster på bryllupsdagen deres i 7år etter at de skilte seg.. I dag har han funnet seg en ny, mens mamma er fortsatt singel. Men mamma blir fortsatt invitert hvis pappa inviterer barna sine til en familiesammenkomst.. synes det er veldig koselig:-)

[:::) Frøken Velferdsrett]

Xen min sine foreldre skiltes når han var 1 år. han bodde hos faren sin til han var 4 år da gikk moren rettens vei og ville ha tilbake barna sine. hun fikk det. (selv om pappaen hans er en oppegående mann).

så da flyttet han til mammaen og var hos pappaen anden vær helg. han er fornøyd med det og mener at han og brødrene ikke har tatt noe skade av det.

 

at 2 av 3 barn er deprimerte og bor hjemme hos mor i en alder av 28 og 34 nekter han for at har noe med historien og gjøre.

[Tøysetipp]

Jeg hadde drlig samvittighet for jeg trodde mamma savnet meg. Hun gjorde nok absolutt ikke det. Derfor er jeg konsekvent når datteren min spør om jeg ikke synes det er trist uten henne. Jeg forklarer at hun er den viktigste personen i mitt liv, men at jeg slapper av og har det fint når hun ikke er her. Dessuten får hun lov til å ringe dersom hun savner meg. Noe som ikke har skjedd, så det tar jeg utelukket som noe positivt. Barnefar og jeg har et godt forhold, treffes flere dager i uken, spiser middager sammen, går turer etc.

 

Vi snakker aldri stygt om hverandre og har samme syn på dette med barneoppdragelse. Hun er ikke så veldig preget av å være skilsmissebarn. Jeg hadde tvillingsøsteren min da jeg vokste opp, men jeg var veldig mammadalt og savnet henne veldig. Bortsett fra det har det gått veldig fint.

[sveis]

Jeg var skilsmissebarn fra jeg var 8-9 år. Hadde vel i utgangspunktet annenhver helg hos pappa. Men mamma jobba skift, så da justerte de bare samværet litt etter turnuslistene hennes. De bodde ganske nærme hverandre, var gode venner og samarbeidet bra, så da fungerte dette veldig bra.

Da jeg ble eldre så dro jeg mellom som jeg ville, var litt her og litt der.

[Vanilla83]

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 14 år og søstra mi 9. Mora mi tvang meg til å flytte sørover sammen med henne og hennes nye store kjærlighet. Ikke noe sjakktrekk. Bodde sørpå i 6 mnd, og det var 6 mnd med krangling, skole som gikk til F***, og et meget dårlig forhold til min mor som jeg egentlig var veldig glad i. Fikk tvunget meg til å flytte til besteforeldrene mine her hjemme etter at jeg måtte pumpes på sykehuset etter å ha stjålet en flaske 60% fra barskapet dems og prøvd å ta livet av meg med en kjøkkenkniv. (Min far ikke hadde plass til meg siden han måtte flytte inn hos sin mor etter huset var solgt.) Fikk en veldig "jeg gir faen" instilling av hele greia.

 

Moren min var også fæl å baksnakke faren min, som jeg igjen aldri har hørt si et vondt ord om min mor. Noe jeg syns er ganske utrolig ettersom hun lurte han til å skrive under på seperasjonspapirene..

 

Anyway, min erfraring er at om jeg og samboern min flytter fra hverandre skal jeg ALDRI la en annen type komme foran behovene til barna mine. Jeg skal aldri si et vondt ord om barnefar uansett hvor mye det gnager, og de skal til den grad det lar seg gjøre få bestemme hvor de vil bo. Til syvende og sist er det veldig trist at en skilsmisse går så mye utover barna, de står helt uskyldige oppi alt rotet som det måtte innebære og burde skånes så godt det går. Mitt liv ble iallefall veldig preget av at mine foreldre gikk hver sin vei.

 

Er nå slik jeg tenker iallefall.

[du og jeg og vi to]

Søstra mi og jeg var 10 og 13, og foreldrene våre skiltes som venner og samarbeidet bra, selv om forutsetningene for det var helt elendige. Vi bodde hos mamma, og var hos pappa annenhver helg og en ettermiddag i uka.

 

De gjorde en utrolig bra jobb, når alt ble som det ble. For meg var det viktig å slippe å sette ord på at jeg ville bo hos mamma, og det slapp jeg. De hadde alltid en god tone sammen, selv om det sikkert kostet en del. Pappa ringte hver dag, og selv om vi var skikkelig lei av det til tider, skjønte vi at det var viktig. I tillegg så vi han i hvertfall annenhver dag, når han kom for å delta i kjøring og bringing til ulike aktiviteter, de pleide å dele på det, kjøre en vei hver, han syntes det var viktig å delta i de daglige aktivitetene, og ikke bare være helgepappa. Og det, sammen med at vi nesten hvert år dro på 1 ukes ferie bare vi tre (pappa, søstra mi og jeg) har gjort at vi fortsatt har et utrolig godt forhold til hverandre. Selv om jeg ikke kjenner han på den måten som jeg kjenner mamma.

 

Det eneste jeg skulle ønske annerledes, er selvfølgelig at de aldri hadde gått fra hverandre. Jeg skulle ønske at min far hadde vært villig til å ta kampen, i det minste gi det et lite forsøk. Men han bare gikk. Akkurat som faren til min sønn gjør i disse dager. Historien jeg skulle gjøre alt for å skåne han fra, gjentar seg ironisk nok. Bare spankulerer av sted, uten å se seg tilbake.

 

Så skal jeg si noe om det viktigste å tenke på, må det være å tenke før man går fra hverandre. Selv en skånsom skilsmisse setter dype spor, og selv i dag, 16-17 år seinere, kan jeg få tårer i øynene av tankene. Det er så vanskelig når familien knuses, og man ikke lengre er f.eks 4, men 3 og 3. Så tenk FØR dere går fra hverandre, og prøv - i det minste en gang til.

[EnLitenPrins]

Her var det 50/50 Men det var for at pappaen min var på sjø annenhver mnd ! Kunne ikke hatt det bedre...Jeg og søstern var 3 og 7 år når mamma og pappa ble skilt. Var ikke noe problem heller mtp skole/barnehage, mamma og pappa bodde 3-4min ifra hverandre med bil.

[Mamma med spire]

Vi bodde hos mamma, å var hos pappa annenhver helg, tre timer hver onsdag, en mnd i sommerferien, hver påske, annenhver jul/nyttår.

Dette var mens vi bodde i nærheten av hverandre. Når det ble såpass avstand at vi måtte fly så var det en mnd om sommeren, hver påske, annenhver jul/nyttår å pappa kom til oss hver vinterferie.

 

Etter at vi flyttet så fikk jeg jo ikke sett pappa så mye (var ni år da) å etterhvert så ble det til at vi kranglet hver gang jeg møtte han for han behandlet meg hele tiden som en ni år gammel jente!! Er 20 nå å han begynte vel å forstå at jeg var blitt voksen når han så meg med William! Han har vært en helt annen person ovenfor meg etter det!

Så jeg skulle vel på en måte ønske at vi hadde sett hverandre litt oftere sånn at han fikk "vært med å se at jeg ble stor"..

 

Må bare tilføye at mens vi bodde i nærheten av hverandre så likte jeg ikke den tre timer hver onsdag regelen! Hadde venner der pappa bodde å syns jeg såvidt fikk lekt med dem før jeg måtte dra igjen!Så ikke helt vitsen med det egentlig..

[du og jeg og vi to]

Jo, nå kom jeg på en ting som jeg ville hatt annerledes, når jeg leser resten av tråden! For vi hadde det motsatt. Søstra mi ville helst ikke til pappa i det hele tatt, hun ble skikkelig mammadalt i en periode, sikkert som en reaksjon på det hele - og pappa brukte det "mot" oss at mamma måtte ha fri denne helga. Nå måtte vi være hos han, så hun fikk ha frihelgen sin. Selv om jeg skjønte at det ikke var helt riktig, gjorde det at jeg følte meg enda mer som en pakke, den ene helga hos han for at hun skulle få fri, og den andre helga hos henne så han skulle få fri, mammas helg, pappas helg, mammas helg, pappas helg... Jeg husker jeg pleide å tenke: Når er det MIN helg?

[meg & to små vampyrer]

Vi var hos pappa annenhver helg og en dag i uka.De skillte seg da jeg var tre år. Så da jeg var ti år flyttet mamma 1 times biltur unna pappa. Da forsvant den ene dagen i uka. Alle ferier og feiringer var annenhvert år.

 

Ellers var det mye krangling foran barna hele tida. Tror ikke de snakka sammen uten å krangle før jeg var 18. Måtte ha to konfirmasjoner osv fordi ingen kom overens.

 

For meg og broren min tror jeg mer samvær med pappa hadde vært en lurere løsning. Egentlig så mener jeg han burde hatt hovedomsorgen for oss, siden jeg syns min mor er litt flyktig på ulike måte. Ikke noe omsorgssvikt eller noe slikt, men jeg tror vi hadde trengt pappa som er mer stabil og trygg i mye større grad enn vi fikk.

[Gjest Sauen venter jente nummer 2 =)]

Foreldrene mine skilte seg når jeg var 7 og broren min 5. Vi var i begynnelsen hos han annenhver helg og en dag i uken, men jeg gikk over til å være der nesten hver helg. Savnet pappa mye og fikk etterhvert endel venner der pappa bodde.