Hvilken respons hadde dere gitt til dette?

[Anonym bruker]

Først litt bakgrunnshistorie:

 

Barna bor 100% hos meg, barnefar (bf fra nå av) får ikke lov å ha dem alene pga rulleblad. Dette har jeg også skriftlig fra barnevernet. Han har ikke hatt samvær med eldstebarnet på hvertfall 1,5 år og med det yngste ikke i det hele tatt. Han har vært på noen få besøk (lengde noen timer) her hos oss noen ganger, ca 3-4 totalt.

 

Jeg har sagt til bf at om han ønsker samvær må det være opptrapping og han må følge opp barna med tlfsamtaler, komme til oss etc for å skape TILLIT. For det andre har han postadr i nord, men bor visst i vest. Vi bor i øst. Det sier seg selv at barna på snart 3 og 5 år ikke kan reise land og strand for samvær, da må han heller komme til oss. Hvertfall i begynnelsen. Vi har vært på fvk og laget samværsavtale, som han ikke har fulgt opp på noen punkter.

 

Plutselig ringer han og sier at han skal ha barna i påsken og da skal de være i nord (finnmark). Det betyr at jeg er nødt til å følge med barna og bo der oppe så lenge han skal ha barna og det er HELT uaktuelt for meg av disse grunner: dette er en svindyr affære for meg som er student og alenemor. For det andre vil jeg ikke være i finnmark i påsken og for det andre blir jeg provosert fordi han ringer og sier at han SKAL ha barna da.

 

Så ringer diverse familiemedlemmer fra BFs familie og sier at jeg må jo tenke at barna har jo familie i nord også som vil se barna. Ok, jeg skjønner den, men de mener at JEG skal betale og ofre for at de skal se barna når de ikke engang ringer barna eller viser annen intr i blant. Det toppet seg for meg når STEBESTEFAR skriver på WALL'en min på facebook om NÅR BARNA KOMMER OPPOVER??

 

Jeg -koker- for jeg har faen ikke tenkt å reise til finnmark, med bf og familien er visst heeelt innstilt på dette! Så nå lurer jeg på hva jeg skal svare tilbake.. jeg vil jo ikke skape krangel med familien, men jeg vil heller ikke dra oppover fordi BF sier at han skal ha barna uten at det er avklart på noen som helst måte.

 

Så hva skal jeg svare? På wallen eller som brev... Jeg trenger innspill.

[Anonym bruker]

det er som å lese om mitt liv!!!!! (ble nesten glad for ikke å være alene om det...selv om jeg selvsagt ikke unner deg det samme)

 

1. familien hans kan komme sørover om de ønsker å se dine barn! Hvis de er virkelig innteresert gjør de nemlig det..hvis ikke, vel da var det vel ikke så viktig for de... i starten kan de ringe til barna og snakke med de, sende kort og evt bilder.. kanskje en mail osv..(teknologien finnes jo, om de er innteresert)

 

2. Har dere avtale om samvær med tilstedeværelse grunnet hans oppførsel...vel da kan han ikke pålegge deg å komme.. igjen hvis han virkelig er innteresert kan han ta turen sørover.. og igjen det er viktig med telefonkontakt, brev, bilder og omsorg før lange besøk!!!

 

Bf har vel mistet noe av rettighetene til å bestemme noe som helst når han har oppført seg slik. Blir det store problemer tar du kontakt igjen med familievernkontor...og eller barnvernet..(da hels de samme menneskene som dere har snakket med før)

 

Stå på ditt!!!! Ikke gi deg, husk det er barna dine som er ditt ansvar, din eks er ikke ditt ansvar!!!

[Pysa]

Svar at dere ikke reiser nordover, men at han gjerne må avtale time hos familiekontoret for å lage samværsavtale om han vil gjenoppta samværet.

[MrsMilla]

Utrolig provoserende.

Han har jo faktisk ikke muligheten til å kreve slik han gjør.

Joda, skjønner at det er et savn, og at besteforeldre vil se sine barnebarn. Derfor burde de kanskje spørre deg om det var mulig å komme på besøk en helg eller noe, de trenger jo ikke bo hjemme hos deg!

Når det gjelder bf er jeg enig med Pysa, han må nok ta den lange veien om han vil gjenoppta samværet, ikke tro at ungene kommer når det passer ham! Spesielt ikke i deres situasjon.

 

Sett krav du, og svar farfar på facebook at dere har planer for påsken, men kanskje de kan komme på besøk hos dere?

[Anonym bruker]

Takk for at dere gidder å svare, det er veldig kjekt å høre at jeg ikke er helt på bærtur her.

Jeg synes nemlig ikke at det er mitt ansvar å holde kontakten med fars familie. Dette burde far greie fint å ordne selv. ELLER så kan de sponse billettene til barna (litt av min også?), da har jeg nemlig ikke noe prob med å komme. Jeg kan nemlig ikke bare sende de alene på et fly eller til noen som de omtrent aldri har sett før. Selvfølgelig må jeg være med.

 

Jeg tror jeg må bare si det som det er til ste-farfar; at det er ikke avtalt noe om at barna skal komme nordover. Det er vel like greit å bare si det som det er og blir de sure får de ta det opp med barnefaren som går rundt og sier at barna skal komme. Det er nemlig ikke sant før det er avtalt med meg!

 

Kanskje jeg skal sende en sms til barnefar og høre hva det er han driver med...

[Anonym bruker]

Dette er nesten som å lese om det vi går igjennom nå..

 

Bf har ikke sett henne på 3år og nå spør farfar om de kan komme på besøk!?! For så å forsvinne ut av livet igjen og la jenta mi (6år) sitte igjen med spørsmål som : Hva gjorde jeg galt siden han ikke ringer eller kommer tilbake? Likte han ikke meg?

Jeg VET at han ikke klarer å opprettholde noen form for kontakt.

 

Farfar skriver også at det går veldig dårlig med bf (rus og psykiske problemer)

Og at det vil være en motivasjon for bf!!!!

 

INGEN skal få bruke jenta mi på den måten!!!

 

Slik jeg tenker er at barnet må ha noe positivt igjen fra samværet!

Det skal skje på barnet sine premisser. Ikke når det kanskje skulle passe bf!

 

Nå vet jeg ikke hele historien din men blir så provosert av sånne "fedre" som tror at dem kan komme ut og inn i livet til barna sine og bestemme å det skal være greit!?! Barn trenger trygghet og tillit som du skrev.

 

Jeg tok dette opp med helsesøster og hun tok en anonym tlf til barnevernet og fvk. De rådet meg også til å tenke på det juridiske oppi alt..

Og tenke over hva barnet for igjen for et samvær, hvem som er hennes hovedpersoner og hvilke behov hun har.

 

Grunnen til at jeg ville høre litt fra fagpersonell, som sikkert har vært borti lignende saker og kan litt om barns reaksjoner, er for at jeg vil heller ikke være vanskelig.. vil gjerne gjøre det som er rett..

Jenta mi spør jo etter pappaen sin og lurer på hvorfor han aldri kommer og ikke ringer i det minste..

Så jeg tenkte mye fram og tilbake på om det hadde vært greit for henne å kunne sette et ansikt på "pappa" og få høre fra han at han er glad i henne.. Men jeg tenker også på de spørsmålene som vil komme etterpå når han har lovt henne gull og grønne skoger og hun aldri hører noe mer...

 

Dette ble litt langt ja.. men det er mine tanker rundt dette (selv om det sikkert ikke er helt like situasjoner)

 

Mitt råd er å ta en anonym tlf til barnevernet og fvk og forklar situasjonen så får du sikkert noen gode råd!

 

Lykke til!! Og ikke vær redd for å "være vanskelig"! Så lenge du gjør det du mener er best for barna så stå på ditt!