Sjalu på stesønnen min. Er dette normalt???

[Dronning]

Jeg har en sønn på 1 år med min tidligere kjæreste og den nye samboeren min har en sønn på 2 år sammen med sin tidligere kjæreste.

Da jeg og samboeren min begynte sammen hadde han ikke sønnen sin mye, så jeg trengte ikke å forholde meg til han i det hele tatt. Giddet ikke bry meg. Men da vi hadde vært sammen i noen måneder begynte han å ha han annenhver helg, Merket fort at sønnen hans "TOK MIN PLASS", og jeg ble glemt og satt til side. Han var så glad for å ha sønnen sin der at han glemte meg av og tok meg for gitt. (må også sies at vi bodde sammen allerede da). Jeg ble irritert og sa ifra etter mange helger dette hadde skjedd at nokk var nokk. Dette ville jeg ikke mer. Han lovde å forbedre seg.

Vi kjøpte hus og flyttet. Da vi skulle begynne med barnerommene ble det ganske tydelig at hans sønn måtte ha det største rommet, for han var eldst. Dette syntes jeg var frekt, men lot det gå.

Han setter sønnen sin fremfor min og vi har kranglet mye om dette. Det har gått så langt at jeg kan knapt fordra sønnen hans fordi han favorittisere sønnen sin og mener han "aldri gjør noe galt". Er det ikke galt å slå min sønn med leker???

 

Uansett... Det har gått så langt at jeg ikke er glad i sønnen hans eller bryr meg i det hele tatt. Samboeren min er veldig glad i min sønn og leker mye med han. Så det er nokk tungt for han å se at jeg ikke bryr meg særlig om hans sønn.

Mye av dette "nesten-hatet" mot sønnen hans er fordi jeg hater moren til barnet, fordi hun og samboeren min hadde ALT for god kontakt og han snakket mye om henne. Jeg hatet henne for at hun ikke kunne fucke off å la han bli kvitt følelsene sine for henne. Hun likte å ha han rundt lillefingeren. Dette lar jeg gå ut over ongen.

Blir rett og slett sjalu og mener at hans unge tar tiden min sammens med min samboer ifra meg og lurer på om det er normalt???

Han er ikke noe søt onge og er alt for stor for alderen. 2 år og veier godt over 15 kilo. Så jeg syns ikke at han er noe fin heller, huff...

Det er så tungt å ha det slik, for samboeren min er den snilleste fyren jeg kunne funnet som stefar til mitt barn og han er så gla i han og kan ligge å kose og se på han om kveldene etter barnet er lagt -som om han var barnets egen far. Jeg elsker å se at han bryr seg så.

 

Noen som kan svare meg og kanskje har hatt det noe lignende???

[entil :)]

Jeg vet ikke om jeg har så mange råd å gi deg, men det slår meg at det er du som lager problemer og ikke samboeren din og sønnen. Kanskje du skal prøve å sette deg selv i hans situasjon? Hva med å se på samboeren din som et godt forbilde for deg selv når du ser hvordan han trer inn som en farsfigur for sønnen din. Hadde ikke sønnen hans fortjent at du prøvde å gjøre det samme den andre veien?

At du "straffer" en 2-åring fordi du ikke liker moren hans, utseende og størrelsen hans synes jeg er ganske skremmende. Stakkars gutt! Når du går inn i et forhold med en som har barn fra tidligere forhold må du dessverre innse at x'en til denne personen er en du må forholde deg til i livet ditt. Og at han setter sønnen sin "høyere" enn deg er vel også ganske normalt. Ville ikke du gjort det med ditt barn også?

[AmandaM]

Hadde sikkert vert smart å prøve å starte på ny med sønnen hans. det er jo egentlig deg det går vcerst ut over når du må gå rundt å bære sånn nag/hat til både han og eksen til typen din. Du må sikkert jobbe mye med det, men viss situasjonen skal bli bedre, er du nødt til å skifte holdninger. Det du nevner at foreksempel sønnen hans fikk størst rom for han er eldst, er jo etisk riktig ifølge min mening.. Tror du må prøve å lure hjernen din,hjernen er ofte veldig egoistisk. "du må tenke litt med hjertet"..hehe. Håper du klarer det:)

[babymaker skal ha en jente til]

Syns det står stor respekt av inlegget ditt jeg! Følelser er ikke det letteste her i verden og kontrolere. Og noen følelser skulle man rett og slett ikke hatt lov til å ha men de er der likevell.

Vet hvor vanskelig det er! Jeg har også en stesønn og sliter litt selv.. Men det går ikke på sjalusi mellom far og sønn gudsjelov. Syns det er viktig at de bruker tid sammen når de først har annenhver helg. Men er mange mange andre vanskelig ting. Skjønner godt du syns det er vanskelig. Litt av en jobb og jobbe seg ut av noe sånt.. Jeg kan desverre ikke komme med noen gode råd for da hadde jeg ikke hatt problemer selv.

Det som kan lønne seg er kanskje å snakke med noen om det. Det finnes personer i kommunen som kan benyttes til slike ting. Undesøk det.

Ok man har valgt og bli sammen med en med barn men man vet jo aldri hvordan det vil bli. Og det er noe som heter kjemi.. Man får en person inn i livet sitt man ikke har valgt fordi man er glad i det.. men det forventes at man skal bli så ufattelig glad i de.. ikke så lett som det kanskje høres ut for noen..

Håper du får andre fine og respektfulle svar her inne etterhvert. For det er jammen meg ett viktig tema!

 

klem fra meg!

[Venter nr 2:))]

Hei,

må for det første si at jeg kan faktisk forstå følelsene dine veldig godt.

Men det er ikke rett at dette skal gå utover stesønnen din!!Han har da aldri gjort noe gale mot deg vel?Han har ikke valgt å bli født å heller ikke valgt mamma'n eller pappa'n sin selv.

Når det gjelder biomødre så vet jeg at de aller fleste kan være veldig vanskelig å forholde seg til til tider,dette vet jeg av erfaring.

Må bare legge til at jeg er selv både biomor og stemor.

Men jeg har aldri av interesse for å blande meg inn i hva pappaen til min datter gjør å ikke gjør ,så lenge min datter har det fint hos de når hun er hos de,og at de klarer å gi tilbake melding til meg når dette er relevant.Men noe utover dette så er det faktisk ikke av interesse for meg å ha noen som helst kontakt med faren til min eldste datter!!!Skjønner ikke de som vil dette heller,er det slutt så er det slutt,la mor eller far få leve sitt liv og lev ditt eget uten å blande deg inn i livet til din x.Det er dette som er min mening iallfall:)

 

Men det jeg ville få frem med dette er jeg skjønner dine følelser i forhol til dette...med biomor som vil ha din sambor rundt lillefingeren sin,dette kan ikke føles noe godt!!Men da må du fortelle din sambor hva du føler osv..kansje han forstår dette?Eller så får du sette det på spissen og si at tenk om du hadde det slik med din x, ditt barns far hadde han følt seg komfortabel med dette??Det tror ikke jeg!

 

Husk her er maaaange her inne som forstår dine følelser og tanker oppi dette!

 

Og det med romma,er jeg ikke enig i!!Det er ikke noe som hete at den eldste skal få størst rom..hvor får dere dette i fra???Jeg mener den som bor mest i husstanden bør være den som får det største rommet!!Ikke de som er der bare annenhver helg,men det er min mening da!!

 

Lykke til,håper ting endrer seg, og at du får til å se annerledes på dette med tiden!!

[Thessa og Bebbis]

Jeg tror det er mange som føler sjalusi slik du gjør!

Jeg har selv en "stemor" som ikke liker meg og tydelig er veldig sjalu på meg. Og det har resultert i at jeg har mistet kontakten med faren min.

Det er ufattelig urettferdig!! Og jeg kommer aldri til å tilgi henne for hennes oppførsel!

Jeg kan til en hvis grad forstå følelsene dine, men når du sitter og skriver at en 2 åring ikke er noe pen fordi han er feit da stusser jeg litt over hvor moden du er! Selvfølgelig vil samboeren din oppføre seg annerledes mot han. Det er jo hans sønn! Og din sønn er jo ikke hans! Du kan ikke forvente noe annet! Og jeg hadde vært stolt av min samboer om han hadde vært sånn. Det virker som det er hans exdame du er sjalu på. Ikke la det gå ut over den stakkars ungen! Du aner ikke hvor jævlig vondt det er når faren din snur ryggen til deg fordi dama hans er sjalu! Det er det største sviket du kan tenke deg! Jeg kan virkelig ikke forklare hvor vondt jeg har hatt det pga dette så jeg vet hva jeg snakker om!

Håper du tar frem den rasjonelle tankegangen og setter følelsene dine litt i perspektiv. Både for din egen del og for alles del.

 

[Gjest]

Tror nok ikke følelsene dine er helt unormale, men jeg synes likevel inderlig synd på stesønnen din og samboeren din. Du mobber faktisk en 2 åring, er du klar over det? En 2 åring!!!! Et bitte lite barn som ikke kan noe for at mammaen og pappaen hans skilte lag. Jeg skjønner at det er tungt å se at samboeren din favoriserer sin sønn, men du er jo ikke et hakk bedre, du missliker hans og sier stygge ting om han her inne, du overser ham og gidder ikke å bry deg?! Dette er faktisk mobbing på høyt plan. Fra en voksen, ovenfor et barn! Beklager å si det, men jeg synes du burde skamme deg... DU er voksen her og får se til å ta deg sammen!

 

Jeg vil foreslå at du skaffer deg profesjonell hjelp for å takle disse følelsene. Prøv å tenk deg omvendt, at det var din sønn som ble behandlet slik som du har det overnfor stesønnen din? Hvordan hadde du følt det da? Jeg håper inderlig at du enten får hjelp til å snu dette eller at samboeren din tar med seg sønnen sin og flytter fra deg for å skåne barnet sitt mot deg...

[Tre gutter, en jente og spire]

Ok. Sjalusi er vanskelig å bli kvitt, men om du ikke skal miste mannen i ditt liv, må du nok forsøke å finne noe positivt i situasjonen.

 

Din sønn og hans sønn kommer alltid til å ha hverandre oppover. Det er bra, tenk på ferier ol. koselig å ha noen å dele oppveksten med!

 

Når det gjelder din sambo, har du tenkt på at han kan ha dårlig samvittighet? Han er kjempe opptatt med deg og din sønn når han ikke er der. Unikt at han setter så stor pris på din.. gir han kjærlighet og ser på at han sover, det skal du ta med deg, ikke alle "ekte" fedre som gjør slikt engang!

Du er viktig for han og når dere er alene er du alt.

 

Når han sønn er der, må han gjøre opp for den tiden han ikke er der. Kanskje det er derfor han ville gi sin sønn det største rommet? Fordi han rett og slett føler han ikek får gitt nok på den tiden han er der. Husk, han er like viktig for han som din er for deg. Utseende spiller ingen rolle i ekte kjærlighet..

 

Gi det litt tid. Forreslå aktiviteter dere kan gjøre sammen med begge guttene, nyt tiden og gjør den positiv. Svømmehallen, turer etc.

 

Lykke til. Håper dere finner familiefølelsen, den er viktig

[ojoj, NÅ er det liv i leiren!!]

Det er lov å føle slikt, jeg har opplevd å ha negative følelser for min stesønn, det har vert i sammenheng med når min mann og hans eks krangler mye, eller at det har vert mye "støy" fra hans eks som har påvirket livet mitt negativt...

 

MEN så er det heldigvis sånn, at det er forskjell på å føle noe, og å vise følesene sine, ikke sant? Og det tror jeg du også vet, og klarer å forholde deg til. Det er vondt å føle det sånn, for dette er forbudte følelser, og man får itillegg følelsen av å være ond. Men husk, du er ikke ond bare ved å FØLE noe. Følelser er ikke lett å styre, men handlinger kan man styre.

 

Mitt råd til deg, er å jobbe med følelsene dine, gi deg lov til å føle irrasjonellt (som at du ikke liker ungen om det er det du føler) og jobb med dette! Om du gir deg lov å føle sånn, klarer du gjerne å legge lokk på disse følelsene, å få de ut av systemet ditt på et vis. Men, pass på, at du putter disse følelsene oppi en kiste med lås og slå, når stesønnen din er hos dere, er det vanskelig, så får du prøve å være profesjonell når han er der. Tenk at det er jobben din å la dette nydelige lille uskjyldige barnet, få føle at han er nettopp det. Et lite barn som står helt uten makt til å påvirke sine foreldre til å behandle deg bra, eller dårlig. Behandler de deg dårlig, er det ikke noe han har styring over, og samme om de behandler deg bra (de= både hans mor, og din samboer)

 

Tenk så liten han er! Og du kommer til å se, at med tiden kommer han og din sønn til å knyte ekstremt tette bånd! Ekte søsken kjærlighet komer de til å få for hverandre, og det er bare helt fantastisk! Stesønnen din beriker nok livet til din sønn, selv om du kanskje ikke helt har sett det enda, og samme omvendt, at din sønn beriker hans liv!

 

Om du lar deg få "føle deg ferdig" med disse grusomme følelsene, så tror jeg du kan få det ut av systemet og begynne å elske stesønnen din etterhvert. Det klarte nemmelig jeg, men det har vert tunge stunder, for dette kan man rett og slett ikke dele med hvem som helst! Vær forsiktig med hvem du deler dette med, det er ganske få mennesker som vil gi deg aksept for slike følelser. De fleste vil reagere med avsky og sinne ovenfor deg, og ikke forstå hvordan et tilsynelatende oppegående menneske kan være så grusom å tenke sånn om et BITTELITE uskyldig og fantastisk barn.

 

Derfor bør du skåne deg selv for disse reaksjonene, ved å passe på hvem du snakker med dette om. Samtidig som det kan hende du vil føle hjelp å dele det med NOEN. Jeg bare sier, velg din samtalepartner med omhu. Kanskje, du hadde hatt godt av å snakke med noen utenforstående, profesjonelle. Kanskje familieværnkontoret kan hjelpe deg videre? De har gode terapauter, du kan kontakte de direkte, eller snakke med legen din kanskje.

 

Men altså, det finnes håp, du kan slippe å føle det sånn for alltid, og du er heller ikke den eneste som har slitt med sånne følelser. Det er fantastisk godt når man kjenner at man kommer over dette her, og begynner å se hvor rik man er på barn, at man har fått en stor og fantastisk familie! Det er deilig:)

 

Jeg viil bare ønske deg lykke til! Og husk hva jeg sa om reaksjoner du kan forvente deg fra folk flest... Vanskelig, men vit at du ikke automatisk er et dårlig menneske fordi du føler som du gjør, du ØNSKER jo ikke å ha det sånn! Husk det!

 

Og det er utrolig vondt å få høre at man bør ta steget ut av din manns liv, det er vondt! Ikke hør på slikt, da det kan såre veldig, jeg tror det du sliter med, er ganske "vanlig" å føle i slike nybakte forhold som det dere har. Særlig siden barna deres er så små, sier det seg selv at det ikke er VELDIG lenge siden bruddet mellom din mann og eks (og deg og din eks) og det er ganske vanlig at alle mann sliter med å finne seg sin nye plass, og masse, MASSE følelser fra alle kanter møtes i et stort krasj.

 

Du, din mann, hans eks, og din eks, din sønn, sin stesønn... kanskje besteforeldre osv også sliter med følelser opp dette her, og alt dette her påvirker kommunikasjonen mellom alle parter. Mye skal på plass!!!

 

IKKE unormalt med masse kaotiske, og vonde følelser, motstridende følelser, man er da forelsket også ikke sant? og lykken får skår, da man opplever at ting er vanskelig..

 

Jeg vil prøve meg på en liten frekk en, og påstå, at de som ikke klarer å sette seg inn i din situasjon, ikke har vert oppi en slik situasjon. Det er veldig lett for noen som aldri har prøvd det SELV å mene både det ene og det andre om hvordan du BURDE forholde deg til din nye familie.. ikke lett!

 

Men, selvsagt oppi det hele her, kanalyser sinnet ditt riktig vei, og skåne den lille gutten, som du, om du er heldig, får dele resten av ditt liv sammen med. Bli "bestemor" for hans barn, se han få utdannelse når han blir stor, se han få kjæreste.. osv osv akkurat som om han var ditt eget barn. Tenk kor mye fint dere kan dele sammen! I MANGE MANGE år! Det er fantastisk når du kommer dit hen, at du opplever gleden ved å ha han i ditt liv, gled deg! Bare passe godt på lille barnet, de vokser sabla fort!

 

Ikke laste han for valgene foreldrene hans gjør, om samboeren din tromfer gjennom at han skal ha det største rommet, er den lille gutten lykkelig uvitende om konflikten mellom deg og din mann:)) Husk det:)

[babymaker skal ha en jente til]

Utrolig bra innlegg ojoj skal bli liv i leiren!!!

[ojoj, NÅ er det liv i leiren!!]

Takk skal du ha! Nesten litt forbauset selv når jeg leser gjennom, føler jeg fikk sagt ganske mye her Håper du får lest det HI (kommer ikke på hva nicket ditt var i farta! var det dronningen?)

[mai mammaen til to]

syns du virer som en sinnsykt egoistisk dame. tenke seg å være sjalu på en 2 åring. skjerp deg.

 

du sier han prioriterer sin sønn fremfor din. herregud da. hvem gjør ikke det?og at du lar ditt forhold til xen til samboeren din gå utover en liten uskyld gutt. syns det sier vannvittig mye om deg. tenk om gutten din engang opplever dette hos faren sin? nei du er en av de skrekkstemødrene alle mødre er redd xen skal treffe.

 

sier det engang til. skjerp deg

[babymaker skal ha en jente til]

Så klart det måtte komme noen sånne inlegg her også... trist!

[Storebror & Lillesøster]

Hallo der nå må du være voksen,han har sønnen hvær 2 helg og du mener han tar samboeren fra deg,du har han hele ukene og den andre helga,så da mener jeg du må ta deg sammen,du skal være glad for athan bryr seg og sønnen sin og også din,skjønner det kan være vondt at han "favorittiserer" sin sønn,men man elsker jo sine barn mest og det ser vi jo at du også gjør,ingenting er som sine egne barn sånn er det bare. Prøv heller og snakke sammen og ha felles regler for begge.

 

Er selv stemor til ei jente så vet det ikke er enkelt,men man har valgt og leve med mannen som da hadde et barn fra før av og må da finne den best mulig måten og gjøre dette på,alt var helt topp til vi fikk vår sønn,hun var da 8 år og jeg følte etterhvert at det var greit med litt forandring i grenser,hun satt som regel lenge oppe her i helgene og vi koste oss,som sikkert de fleste gjør de helgene de er hos den andre forelderen,men kjente når vi fikk en at det var godt og få kveld,og legge barna og få alenetid,og innførte da leggetid for henne og det funket kjempebra,da hadde vi ikke bare henne i helgene men vi hadde barn hver dag og da var det deilig og forandre litt på ting og bli enige.

 

Vær fliknke til og snakke sammen ellers går det ikke,ikke bra at du fr et sånn forhold/hat til sønnen hans,det vil den uskyldige gutten merke og det er ikke hans feil men deres.

[Dronning]

For det første: Så ba jeg om svar fra noen som har hatt det noe lignende som jeg, ikke fra noen som synes dette er helt sykt fordi dere selv ikke har vært igjennom dette! Om dere har tenkt å sitte der å kjefte og smelle og være altvitende så kan dere like greit la vær å svare! Det var ikke rett-eller-galt svar jeg var ute etter! Men å få vite om det er mange andre som sliter med dette!!!

 

For det andre: Jeg "MOBBER" ikke stesønnen min, når han er her i helgene så trekker jeg meg unna og lar dem styre med sitt. har aldri skyvet han bort når han kommer til meg, jeg viser at jeg er intressert i hva han vil.

 

For det tredje: Ja jeg er sjalu, men når jeg ikke måtte ha noe med barnet å gjøre de første 4 månedene, og plutselig kommer han inn i livet å forventer kjærlighet og oppmerksomhet så er det ikke rart. Jeg har ikke fått tid til å venne meg til stesønnen min slik som min samboer har fått gjort med min sønn. Jeg blir selvsagt forvirret og skjønner lite når jeg fikk forståelse av at barnefar ikke hadde lyst til å ha barnet så mye, men plutselig snur holdningen seg. Det er plutselig en til å forholde seg til.

 

 

Jeg er ikke intressert å få innlegg med kjefting og smelling om at jeg trenger psykolog og det ene etter det andre, for dette er helt normale følelser. Jeg har forbedret meg extremt, for jeg vet at det er meg det ligger på.

Og når det er sagt, så håper jeg dere tar det med dere at jeg har store humørsvingninger i detter svangerskapet og har svangerskapsdepresjon, og dette gjør det ikke lettere å måtte takle.

Og jeg har selvsagt forståelse på at han vil bruke hele helgen på sin sønn, men dette er helgen der vi er en familie på 4, ikke 2 og 2.

[Gjest]

Skal ærlig innrømme at jeg tente veldig på dette innlegget fordi jeg selv har opplevd å være det barnet som har blitt utsatt for steforeldre som har vært sjalu på meg, unngått meg, mobbet meg og tydelig ikke likt at jeg har vært der. Barn er ekstremt sensitive ovenfor signaler voksne sender ut, og derfor fikk jeg veldig vondt inni meg på barnets vegne når jeg leste hovedinnlegget ditt. I svaret ditt nå er du mye mer nyansert og forklarende, virker mer voksen, mens du i hovedinnlegget ditt fremstår litt som en (beklager uttrykket) selvsentrert bitch, noe som i hvertfall trigget min reaksjon.

 

Ja, det er kanskje ikke riktig å uttale seg om en situasjon man ikke har vært i selv, jeg har aldri måtte forholde emg til stebarn, men har som nevnt måtte forholde meg til sjalu steforeldre, og det gir jo sin erfaring det også.

 

Du sier at du ikke mobber, men å trekke seg unna, slite med å skjule det man føler, henge ut det negative om barnet her inne (bl.a om det utseendemessig) er faktisk en form for mobbing! Håper du er i stand til å innse det selv.

[Dronning]

TIL: ojoj, ska bli liv i leiren (eller noe slikt??)^

 

Tusen takk for innlegget ditt, det var svært godt å få høre. Endelig noen som faktiskt forstår meg, og ikke synes jeg er en ond person som mobber sønnen min osv. Gjør jo ikke det, i det hele tatt. Heller trekker meg unna når det er noe.

 

Jeg jobber som bare det med disse følelsene, og når de blir litt for voldsomme når barnet er her så tar jeg sønnen min med å drar på besøk til noen for å roe ned disse følelsene.

Og som du sier så har man lett for å føle seg ond og fæl mot stesønnen, men vet jo innerst inne at jeg er ikke det. Han får aldri oppleve at jeg blir sint eller at jeg og samboeren krangler, det gjør ikke min sønn heller. Vi skåner dem så mye som overhode mulig.

Disse følelsene har blitt mye bedre. Før kom han springende til meg istede for til sin egen far, og jeg var så gla i ham!! Men så begynte samboeren min å overse meg når barnet hans var på besøk, og forventet at jeg skulle rydde og vaske etter ham og sønnen sin og lage middag hver dag. Og jeg følte meg hardt tilsidesatt og trekte meg tilbake. Og det er ikke særlig lett å komme meg tilbake til tross for at samboeren min har skjønt hva han har gjort og har forbedret seg og ikke tar meg for gitt på noen måter og lar min sønn også få være sammen med dem når de leker.

 

Men som jeg sa, så er det blitt bedre. Og dette takket være min fantastiske samboer!!! Han forstår meg godt, for han hadde tungt for å ta imot min sønn, det tok noen måneder så han vet hva jeg føler.

 

Nå har også samboeren sagt ifra til x`en sin at nokk er nokk, nå får hun la han og oss være i fred. Han svarer kun på meldinger og slikt hvis det har med barnet deres å gjøre. Og dette står i stor respekt!

Nå har de like lite kontakt som meg og x`en min, og det er slikt det skal være, mener nå jeg. For det er ikke lenge siden det var over med meg og min x, og han sin x, (bare 1 år siden), så det er ganske sårt.

 

Men nå kan jeg se lyst på ting og jobbe meg fremover. Er ikke noe mer jeg vil enn at vi skal kunne være en familie, og siden vi venter et lite hjertegull sammen så må vi bare stå på!

 

Tusen takk for alle andre POSITIVE innlegg også, det motiverer sterkt.