Hva er det egentlig i veien med meg?

[:-))))]

For noen år siden flyttet vi til et helt annet sted i verden pga min manns jobb. Vi har tre barn og jeg skulle være hjemme da det er dårlig med barnehager her vi er, og jeg har jo dessuten nok å gjøre. Det skal nevnes at jeg er en rolig person, sliter litt med angst (men jobber med saken), er ikke veldig utadvendt før jeg blir kjent ordentlig med mennesker og er ikke noe veldig sosialt vesen. Men ikke dermed sagt at jeg kun trives i mitt eget selskap, selv om jeg foretrekker dette fremfor å være med folk jeg ikke føler noe kjemi med.

Etter lang tid her på stedet, føler jeg jo at noe mangler. Jeg har ingen venner...dvs. jeg har fått noen bekjentskaper, men som aldri fører til noe mere vennskap. Har følelesen av at folk er opptatt med seg og sine, og kommet i en alder av 30 har mange det de trenger av familie, jobb, aktiviteter og ikke minst venner.

I tillegg sliter jeg med det at jeg reagerer på at mange jenter virker så falske, dvs. jeg synes de baksnakker histen og pisten, og da regner jeg med at de gjør det med alle...også meg. Jeg synes den måten å være på hører tenåringstiden til, og har ikke behov for å oppleve dette på nytt. Slitsomt å snakke med folk som du merker er overfladiske og ikke tar fem øre for å si noe stygt om hun eller de som ikke er der. Synes det er mange av de kvinnene...det er jo også et typisk kvinnetrekk, men det blir for mye for meg og jeg trekker meg unna.

Mens jeg har et greit lite liv, med mine barn og mine hobbyer, så savner jeg jo at noen ringer meg for å si hei, kanskje en kinoinvitasjon eller bare for å prate. Men det skjer aldri.

Og det er ikke bare for meg å melde meg på et kurs eller ta kontakt med den og de eller noe sånt, for det er virkelig bare ikke meg. Har ikke guts til det.

Lurte før på hvordan gamle folk hadde det som ensomme.....nå føler jeg det slik i min alder. Når jeg drar til legen med mine barn, er det koselig for da kan jeg prate med barna mine og hvordan det går, med en annen. På butikken eller ute på tur, setter jeg pris på de få jeg veksler noen ord med. Føler meg helt patetisk her, men sånn er faktisk livet mitt nå. Jeg er ganske nedfor til tider og føler meg ganske ensom, men det er dessverre ikke noe jeg får gjort noe med akkurat nå. Slik er det bare, trist eller ikke. Hvor vondt det enn gjør å vite at det faktisk ikke er noen som har lyst til å stikke innom meg en tur.

Hva er i veien med meg?

[:-))))]

Jeg krever selvfølgelig ikke at noen svarer meg, men det er jo en grunn til at jeg legger ut tankene mine her. Når mitt innlegg likevel handlet om ensomhet; hvor ensom går det egentlig an å føle seg. Ikke får jeg respons i virkeligheten...ei heller på denne nettsiden.

 

Ville bare dytte innlegget mitt litt.....

[ahh...dumme, gamle mamma]

For å først svare på spm ditt; Ingenting er vel i veien med deg. Ser faktisk litt av meg selv (i det du skriver) i deg, og føler ikke at det er noe galt med meg.

Jeg trenger ofte en dytt for å "komme igang" og er ikke den som først tar initiativet til nye bekjentskaper eller aktiviteter (hvor man møter nye mennesker) Jeg har imidlertid en jobb som bringer meg litt på vennebanen....

 

Har vel egentlig ikke noen råd til deg, iom at jeg sliter med det samme selv.... ville bare du skulle vite at du ikke er alene i verden som har det slik....

[:-))))]

Dytt igjen....

ok, ingen som vil svare. Er det for tungt tema, er det ingen som kjenner seg igjen og at det derfor blir rart å svare? Er det for klagete, for sutrete, for patetisk???

Jeg ønsket bare noen tilbakemeldinger på andres erfaringer, råd el.l.....

så, dytt igjen!

[:-))))]

Tusen takk...begynte å føle meg veeeeeeldig mer ensom akkurat nå.

Ja, det er nok det som mangler, jobben. Har ikke mulighet til å jobbe nå, og det hadde nok vært en løsning.

Vet at jeg ikke er alene om dette, sikkert mange i nærheten av meg som har det slik. Men de synes jo ikke. Akkurat som meg. Skulle ønske ofte at jeg var et menneske som syntes mer, er lei av å være usynlig.

[mamarama og lille banan]

har du søkt barnehageplass for i år da? ingen dagmammaer i nærheten? muligheter for jobb? er det ikke noen hobbyer du er interessert i, som det er kurs i?

[ahh...dumme, gamle mamma]

Akkurat det med å føle seg/være usynlig, vet jeg for min egen del at handler mye om min egen holdning. Og jeg glimter til en gang i blant, når jeg kjenner at jeg tørr, er litt mer frampå, og jeg kjenner at det gjør godt. Men jeg vet den lille angsten bremser utrolig. Håper virkelig at det order seg for deg, ingen fortjener å føle seg ensom.

[:-))))]

Ja, jeg og prøver hele tiden. Idag har det vært en litt dårlig dag hvor jeg er blitt skuffet. Er litt lei av å føle meg avhengig av andre, men at ingen er avhengig av meg, på en måte. Jeg har også noen dager hvor ting går bedre, men så skjer det noe som plutselig tar hull på denne boblen jeg hadde funnet med litt glede og samhold.

Har tenkt at det sikkert snart kommer til å ordne seg, men det har jeg tenkt nå i 2 år, og nå tenker jeg mere motsatt; sannsynligvis har jeg ennå fler slike år framfor meg.

Er jo ikke rart jeg ender opp i depresjon.

Takk for dine ord i hvert fall.

[*synne*]

Huff, ikke gode følelser dette. Skjønner at det ikke er helt enkelt for deg å oppsøke selv, men hva med mannen din? Bruk han for det er verdt, kanskje har en av hans kollegaer ei kone som har lyst på en ny venn?

 

Selv om man kan ofte tenke at man er "satt" med jobb, familie og venner i 30 åra, så er det alltid rom for flere. Og jeg ser jo selv at selv om min vennekrets er stor, så "bytter" man på en måte litt rundt. Holder på vennene mine altså, men mener at en periode er jeg mye sammen med en og ei periode en annen eller kanskje alle på en gang. Vi har behov for forskjellig input i faser.

 

sender en varm klem iallefall! ;o)

[*surrehue*]

Det er ikke noe i veien med deg vet du. Helt normalt å ikke finne venner på et nytt sted. (Hvis man ikke skal begynne på skole, jobb og sånn for da treffer man jo likesinnede) Så hvis problemet skal løses, må du nesten bite i det sure eplet og bli med på et eller annet!! Tving deg selv til å bli sosial, møt angsten. Det er ikke sikker du får noen bestevenn, men du vil være så fornøyd med at du faktisk turte. Trim-grupper og sånn da???? Kanskje du kan begynne med noe frivillig arbeid, hjelpe andre etc.?? Hva vet jeg. jeg aner jo ikke hvordan det er der du bor. men lykke til, og ikke vær så trist. Hver gang jeg er trist sammenlikner jeg med andre som har det verre på alle mulige måter, og finner ut at jeg ikke har det så verst likevel.

[cammiss]

sannsynligvis så er det ingen ting i veien med deg, men ensomhetsspøkelset er noe de fleste av oss har kjent på- med eller uten mange gode venner.

- Mange jenter er slik du beskriver dem- men mange er ikke- det- Hvis du bor i en annen del av verden- så kan det hende at kulturen der også gjør at mange mennesker opplevlese helt annerledes enn det du er vant til.

Livet skal ikke være bare greit. I hvert fall ikke over lengre tid. Men for at det skal bli mer en greit må vi føle oss elsket - sett- behøvd - vi må få brukt evnene våre og vi må kunne være en del av fellesskap hvor vi trives.

 

Det er lurt å prøve å tenke på en omvendt måte ofte av det vi pleier å gjøre-

lage en liste over ting vi er glad for- fornøyd med-

finn ut hvordan du ville fortalt din egen historie til et nytt menneske du møtte- en du har lyst til å bli kjent med- hvordan vil du beskrive deg selv-.

Hva ville du sagt- eller hvordan ville du beskrevet deg selv før du møtte din mann- og hva var interessene dine- hvordan så du for deg litvet ditt- hva var dine ønsker og drømmer?-

 

Det kan være lurt å prøve å finne tilbake til den vi egentlig selv vil være- eller hva vi egentlig ønsket for livet vårt - å jobbe ut derfra-

og så er det desverre slik at vi ikke kan forandre andre enn oss selv- men der kan vi til gjengjeld gjøre en skikkelig jobb..

 

 

De eneste som jeg vet om som er litt over hele verden og som gjerne tar i mot mennesker- til en kaffe- over en vaffel- eller som frivillig til å ordne et eller annet og som kan hjelpe deg - kanske www.sjomannskirken.no

 

enten så bor du i nærheten av en- ellers så kan du sende dem en mail- de har lure mennesker som kan være gode å samtale med for å finne ut hvordan du skal kunne hjelpe deg selv til en BRA LIV- ikke bare et GREIT LIV-

 

vel- alt godt til deg - og masse lykke til- Tenk på alle dagene som venter og på alt det spennende og uutforskede som ligger forran.

klem

[SOL*SOL]

Jøss, er det meg du snakker om????? Har det akkuratt likedan. Hvert eneste punkt du snakker om kjenner jeg meg igjen. Flyttet til et annet sted i verden p.g.a. mannens jobb, to barn, var hjemme med dem inntil nå siden jeg ikke stolte på barnehagene eller dagmammaene i området. Overfladiske og falske jenter som jeg ikke har ork til å bli mer kjent med siden det ikke er noe kjemi, bare noen bekjentskaper her og der. Snakker og babler i veg med legen om barna og har nok time der litt mer enn jeg burde.

Hadde du bodd her skulle jeg ha tatt meg en tur innom deg, så kunne vi drukket te eller kaffe med sjokolade til. Kost oss, snakket om livet, ledd og grått en skvett i blandt ...huff ja jeg savner vennskap som tåler en tåreskvett i blandt. Lykke til, du er ikke alene. Jeg skal tenke på deg jeg.

[Ulldott]

God morgen!

 

Det er ingenting i veien med deg! Det er ikke lett å finne nye venner på en ny plass. Dersom du ikke jobber eller er ute på fritidsaktiviteter er det vel nesten "umulig" å møte nye venner? Du må aktivt gå ut for å møte nye folk, tviler på at du treffer en venn på butikken.

Hva med å melde seg på noen aktiviteter sammen med barna dine? Da kan du "gjemme" deg litt bak dem til du blir kjent med folk.

 

Ikke sitt hjemme å vent på en venn, gå ut å let! )

[cammiss]

god formiddag har vi kommet til nå-

 

Håper du leser alle de gode svarene du har fått her. - og at du finner glede i de du har rundt deg.

 

Tenk at det er mulig å gjøre noe med livet ditt og at det finnes utrolig mange bra mennesker rundt om i hele verden!

som de sier på løvenes konge: "put your past behind you!"- eller som på jul i blåfjell:

idag er i dag og i går var i går - og i morgen er i morgen!-

Ny dag med blanke ark og fargestifter til..

[erteposen + 4]

Det er jo vel ikke noe i veien med deg, bortsett fra at du er ensom. Alle trenger jo noen venner, og det gjør en mine utsatt for deprisjon. Jeg liker heller ikke så veldig godt jentefelleskap av den sorte du beskriver. Som voksen har jeg lært meg å passe inn, for der er mange koder som skal brytes. Samtidig er jeg ikke spesiell glad i det, og finner venner på andre måter. Hva med en fritidsaktivitet? Flere av mine nære venner har jeg møtt i organisasjoner der vi har vært frivillige o.l. Mye forskjellige mennesker, og en har fokus på noe annet enn "jentegjenger" har.

[du og jeg og vi to]

Det var nettopp et slikt innlegg på disse sidene, så du er virkelig ikke alene om denne følelsen:

 

http://www.dinbaby.com/forum/thread/139466900

 

 

Hva med få til et dib-treff der du bor? Det virker som det er så mange her inne, på alle landets kanter, som har det akkurat som deg. Kanskje dere kunne finne en gjensidig venn;)

[Gjest Gul stjerne]

J eg kjenner meg også igjen i ensomheten du beskriver. Har hatt følelsen av å være alene perioder i livet.

 

Du trenger en venn. Og denne vennen må du finne selv.

Hva med å bruke et nettsted som dette for å finne en i området du bor, som er i samme situasjon?

Jeg ser stadig jenter her inne som søker venninner der de bor, og jeg blir alltid så glad når jeg leser slike innlegg. Og så håper jeg at hun får svar fra ei trivelig jente.

Kast deg ut i det, du også. Ta en sjanse, kanskje du finner en venn.

 

Lykke til!

[Gjest Gul stjerne]

Ok, jeg vil prøve å hjelpe deg litt på vei.

Hvis du forteller oss hvor du bor i landet, er det kanskje noen her inne som bor i området, og har lyst å ta lkontakt med deg.

 

 

Hvor bor du?

[du og jeg og vi to]

Og hollyhobby - opprett en profil så folk kan sende pm til deg;)

 

Nå til dags finner jo folk kjærester gjennom nettsider, hvorfor skal man ikke kunne finne venner? Jeg tror Tric er inne på noe i innlegget over her;) Du ser, det er ingenting i veien med deg, og du er heller ikke alene.

[Gjest]

Det er ingenting som feile deg, helt normalt å føle seg ensom i slike livssituasjoner.

 

Husker hvor ensom og deprimert jeg var på min samboers hjemmplass da vi bodde der. Slike ting som du nevner: legebesøk, jormorbesøk og handling på butikken ble lyspunkt i en ensom hverdag med en samboer som jobbet mye. Jeg hadde svigerfamilien, men de jobbet tross alt...så på hverdagene så var det meg alene med barna.

Alle andre var etablert i sine kretser, jeg prøvde vel ikke så hardt heller, et par forsøk som misslyktes fikk meg til å bli enda mer "folksky"...

 

Ikke godt å ha det slik, nå vet ikke jeg mulighetene dine framover, men løsningen for oss ble at vi flytte hjem hit. Og kansje er jeg ikke verdens mest sosiale, men nå går det mest på meg selv og ikke andre i det minste. Jeg velger selv.

 

Håper det ordner seg for deg, vet hvor vondt det er å ha det slik.

 

klem

[røre-røre og lille umulius]

Det er akkurat slik jeg har det ogsaa.

 

Saa godt aa hore at det ikke er bare meg som foler det slik og saa godt at du kan sette ord paa folelsene dine.

Jeg er ikke like flink og gaar og holder det inni meg.

 

Det er ikke bare aa faa seg jobb eller skolegang for det er ikke noen som kan ha ungene mine.

 

Alle tror det er som norge,men der er det ikke.

Barnehagen her er saa dyr at nesten hele lonna gaar til barnepass og familie har jeg ikke.

 

Alle sier at det er jo bare aa gjore slik eller saann,men da bor de ta seg en tur ut i verden aa se hvordan systemet er andre plasser.

 

Naa reiser jeg snart paa ferie til Norge og det skal bli godt:)

En hel mnd med soaialt samver og jeg skal fylle hver dag med familie og gode venner.

Kanskje jeg faar barnevakt saa jeg kommer meg paa kafe:)

Det er det lenge siden jeg har gjort.

 

Hvor er det du bor??

 

[:-))))]

Ville bare si tusen, tusen takk for alle innleggene. Har hatt en tung dag i dag også, men etter å ha lest alt dere har skrevet føler jeg meg en god del bedre. Tusen takk, dere aner nok ikke hvor godt det gjør....uffda, blir nesten sippete nå.

Uansett, jeg bor jo ikke i Norge og derfor har jeg ingen profil og har heller ikke prøvd meg på DIB med noen venneleting.

Har derimot tenkt på det her jeg bor, men er egentlig litt "redd" for å treffe slitsomme mennesker, folk jeg ikke har noe kjemi med osv. Føler at det blir mer riktig å gjøre det "naturlig" og la ting skje/komme av seg selv. Men det tar tid. Noen dager går det helt fint og jeg trives i mitt eget selskap, mens andre dager, som denne uka, er det helt pyton og jeg føler meg helt utafor. Godt å ha denne siden, da.

Kampen fortsetter....

 

 

Forresten bor jeg i Sveits, Røre-røre og lille umulius. God ferie til Norge!