Mor og datter- ikke alltid perfect match.

[Anonym bruker]

Har aldri hatt noe godt forhold til min mor. Pga omsorgssvikt.

 

Har hatt en barndom med lite kjærlighet, støtte, oppmuntring, og med mye fyll og kjefting meg og mine behove mentalitet.

 

Min mor prioriterte aldri mine behov, ønsker, o.l.

Var aldri med meg på kino, restaurant, skogtur, skitur, sykkeltur... ja dere skjønner. Aldri gjort noe med meg.

Har aldri fått noen form for oppmuntring, støtte, eller kjærlighetserklæringer.

Hun laget alltid middag når det passet henne selv, og det gikk i kjøttdeig. Satt å røykte dag inn og dag ut. Fikk aldri hjelp med lekser, fikk aldri positiv tilbakemelding når jeg var flink. Aldri fått støtte når det kommer til motgang, idrett og skole.

Hun bruker enormt my penger på tipping. Hadde spilleavhengighet når spillemaskinene sto på butikkene.

Orker ingenting, vasker aldri, har alltid noen hjem som kan gjøre slikt. Alt i fra mann, sin egen mor, sin egen søster, venniner osv. Og når hun er lei de, så kjefter hun/krangler og sender de på dør.

Hun ringer ofte for å låne penger, betaler stort sett alltid tilbake.

Tramper fram sine egne meninger, og ønsker å overkjører alle andre. Respekterer ingen andre enn seg slev. Har kjøpt seg hunder men orker ikke å gå tur med de. Bestilte pakker i mitt navn.

Aldri stilt på et møte på skolen/idrett. Aldri vært med på dugnad.

Hun er utro mot min far og han sier ingenting... (er helt målløs, men tror det ligger mye bak, som at hun truer han med å ta livet sitt og fortelle min søster at pappa ikke er hennes bilogiske far).

Hun er slu og utspekulert og jeg har vært redd henne hele mitt liv helt til nå....

 

Mye mer jeg kan fortelle men det tar altfor lang tid, og er for innviklet og komplisert.

 

 

Nei, det er virkelig ikke slik at mor og datter har et flott forhold.

 

Siste samtale på telefonen oss imellom endte med at hun påsto hun ikke var verd noe og begynte å gråte... jeg klarte for første gang i mitt liv å si at jeg aldri har følt meg verd noe jeg heller. Da klikket hun helt å sa TUSEN TAKK, og at da hadde hun ikek noe mer å si til meg å la på...

 

Så nå mener hun det er min oppgave å komme til henne... men det orker jeg ikke lengre.

 

Jeg føler endelig jeg er sterk nok til å trekke meg unna dette ødeleggende forhold oss i mellom.

 

Hun klarer heller aldri å innse at hun har feil/gjort feil....

 

Min tante mener min mor er oppriktig sjalu på meg for alt jeg har oppnåd, for personen jeg er og har blitt og verdiene jeg har i livet. Det flotte forholdet jeg har til mannen min. Og barnet vårt. HUn tror rett og slett hun er sjalu og takler det ikke.

 

Orker ikke lenger å bli tråkket på, kjeftet på, og utnyttet.

 

[Anonym bruker]

Du skal ikke ha dårlig samvittighet fordi din mor ikke seg lengre enn sin egen nesetipp. Trodde først du var søsteren min, og at du beskrev min mamma.Men det er nok en del forskjeller.

 

Moren din ser virkelig ikke sine egne feil. Hun er psykisk syk. Ingen unnskyldning, men en forklaring på oppførselen hennes. Rett og slett så vanskelig og så enkelt er det!

 

Kos deg med din familie, og gjør tingene riktig med din familie.

Ikke se deg tilbake, men se framover. Og ikke døm moren din, for du gikk jo aldri i hennes sko.

Vi vet ikke hennes grunner til at hun er som hun er. Ikke sant?

Ting kan ha skjedd tidlig, som du ikke vet om.

Min mor opplevde noe grusomt som gjorde at hun ble den hun ble, og da jeg fikk vite det, så jeg med andre (og mer forståelsesfulle øyne) på henne.

 

Vær ikke så hard mot henne. Og ikke mot deg selv heller. Og ikke sitt og tenk på det som var. Det kan nemlig gjøre deg bitter. Snakker av erfaring. Bitterhet er farlig!

 

 

Klem fra et medmenneske

 

 

[Anonym bruker]

Noen ganger lurer jeg på hvorfor folk legger ut innlegg men ikke svarer på de svarene de får.

HI, kanskje har du rett. Kanskje er din mor en stor dritt.Og er en verdiløs skitt?

 

Nei, det tror ikke jeg heller.

[Anonym bruker]

Hva skulle jeg ha svart på? Det var ingen direkte henvendelser til meg men retoriske spm.

 

Jo, min mor er den mest egoistske personen jeg noen gang har opplevd og hun skulle aldri blitt mor. Og ja, jeg ville da ikke vært født, men fy søren som jeg har ønsket det en del gang....

 

Min mor har fått alt, og da mener jeg absolutt alt servert på sølvfat. Hun har aldri jobbet utenom 1 år nå. Og alltid fått det som hun har villet, aldri tenkt på andre enn seg selv.

 

Synes ikke synd på henne i det hele tatt...

 

Hun snur alt som har med andre å gjør så det skal dreie seg om henne.

Vi har opplevd utrolig mye tungt i det siste vi familien, som har gått utover meg. Men uansett så snur hun alt så det skal dreie seg om henne. Det er nesten facinerende hvordan hun får et seksuelt overgrep som jeg har opplevd skal dreie seg om henne.

Og det at vi mistet vår lille dødfødte, det dreier jo seg også om henne.

 

Og dette er bare to historier av mange desverre....

Jeg har aldri følt meg elsket, satt pris på, eller øsnket av min mor noen gang.....

[Anonym bruker]

Vond historie, HI.

Dessverre finnes det mødre som er slik. For dem som ikke har opplevd det, er det vanskelig å forstå. Av og til er det verken traumer eller psykisk sykdom som har gjort dem slik heller.

Noen har rett og slett utviklet seg til ufordragelige mennesker, gjerne gjennom feilslått oppdragelse. Og har det kanskje iboende fra fødselen.

 

[Anonym bruker]

Kanskje da på tide å si det rett ut til henne,da?

[Anonym bruker]

Hun hadde en fantastisk mor! Hadde det ikke vært for mormor, og hennes søster (tante) så hadde ikke jeg vært så heldig å vært her jeg er i dag! Har alt å takke de!

Men hun var yngst av 6 søsken og fikk alt servert. Bortskjemt fra dag 1.

Nei, huff, hvem vet hvorfor hun ble slik hun ble. Men endelig er jeg blitt tøff nok til å stå i mot og ikke bry meg!

Endelig i en alder av 25 år, tok noen år til jeg nådde hit!

Takk for svar alle sammen. HI

[Anonym bruker]

Prøvde jo som jeg nevnte i hovedinnlegget. Fortalte at jeg ikke har følt meg noe verd jeg heller, men da sa hun TUSEN TAKK og la på.... og forventer at jeg skal ta kontakt.

Hun innser desverre ikke at hun kan ha gjort noen feil. Det er alltid andre som er feilen. Og jeg er vel den største feilen hun har gjort.... Har alltid følt det slik!

 

Om noen prøver å være ærlig og hun ikke liker det så blir hun forferdelig sint, reiser seg å går eller legger på.

 

Har alltid vært redd henne, men endelig bryr jeg meg ikke.....

 

HI

[Anonym bruker]

Kutt henne ut. Blir så trist av å lese sånt.

[Anonym bruker]

Har endelig mot til å gjøre det! Føles godt. Og er glad jeg ikke skal ha det mere vondt pga henne.

Har også sagt i fra til pappa at jeg ikke orker mere....

 

Men hun kommer vel en dag om ikke altfor lenge å later som ingenting, er ekspert på det.

 

Men det orker jeg ikke mere, blir spenende å se.

 

HI

[Anonym bruker]

Hvis hun er så manipulerende, da er det best at du kutter henne ut. Men da er det selvsagt rettferdig mot henne at du forteller henne at hun er kutta ut på forhånd...

[Anonym bruker]

Tror det var hun som kuttet ut meg gitt... og det er ikek no tap. Kanskje jeg endelig kan bli lykkelig fult ut!