Jeg holder på å bryte sammen...

[Anonym bruker]

For 6 mnd siden fikk vi vårt andre barn, vårt første er like over 2 år. I 6 mnd har jeg ikke sovet en eneste natt mer enn 3-4 timer, sjeldent sammenhengende og nå holder jeg på å falle utfor et stup. I starten var det nattevåk som helt vanlig nyfødt. så var det kollik og de siste månedene har babyen vår vært svært syk som har gjort at hun er våken om natten, må få medisin, må overvåkes osv. Sønnen vår blir veldig urolig av lyder av oss om natten, av søsterens skriking og sover derfor veldig dårlig. Før han ble storebror sov han alltid kjempegodt, la seg uten problemer kl 19 og sov til 7-8 (rekord 0930!), nå våkner han gjerne flere ganger om natten og det virker som hans nye rytme er å våkne kl 05. Da har gjerne lillesøster endelig roet seg for natten og vi kunne teoretisk sovet fram til 8. Men neida da er det opp med ham og uansett hva vi gjør så vil han ikke sove videre. Slik har han egentlig alltid vært, når han først har våknet så er det umulig å få ham til å sove igjen. Ikke så problematisk hvis klokken er 7 men kl 5?! Når vi kun hadde ham så var det selvsagt noen netter som ble forstyrret, ved sykdom f.eks men alle klarer en natt innimellom med lite søvn men 6 mnd? Jeg klarer ikke å få hverdagen til å gå i hop, må legge meg igjen når hun skal sove lur for jeg er kvalm og syk av trøtthet. Hennes sykdom er nå heldigvis på rett vei men hun har tydeligvis blitt vant med å være våken om natten, nå kan hun f.eks ligge fra 2-4 å pludre og prate.

 

Jeg vet faktisk ikke mine arme råd, vi lever hele tiden for at det snart skal bli bedre, det sa vi ved 1, 2,3 osv måned og jeg begynner nå å lure på om det aldri skal bli bedre. Forholdet mellom meg og mannen min er tynnslitt, vi er så utslitte at vi bare går og hakker på hverandre, krangler om filleting ( i går begynte vi å krangle om en filleting som skjedde for 5 år siden!) og har lite fint å si til hverandre. I morges (eller natt) ga jeg ham skylden for at sønnen vår våkner så tidlig, siden han er så kjapp med å ta ham opp siden han ikke "orker skrikingen" som han sier. Men tror ikke å la ham skrike har noe for seg, jeg prøvde det en morgen kl 05, sa at nå var det natt og la ham ned igjen. Da stod han i sengen og hyyyyylte i en time (jeg var inne hvert kvarter og la ham).

 

I morges holdt jeg på å besvime av trøtthet og når jeg skjønte at babyen var klar for lur så kjente jeg at hele kroppen bare skreik etter sengen. Men plutselig slo hun seg bare helt vrang og bare skreik og skreik og klarte ikke å finne roen. Da kjente jeg at jeg hadde bare lyst til å filleriste henne. La henne ned på sengen og gikk inn i et annet rom og bare brast ut i hysterisk gråt. Gikk inn og vugget henne mens tårene bare strømmet og hun bare kikket rart på meg. Endelig sovnet hun men jeg var bare så anspent og hysterisk at jeg ikke fant roen.

 

Hva i huleste skal vi gjøre, jeg klarer ikke lenger å tenke og føler at hele livet mitt er i en ond spiral. Har tatt av nesten 20 kg (la på meg 10 kg i graviditet), har elendig appetitt, huset er på hode og jeg vet virkelig ikke veien ut av dette..

 

P.s vi har fått masse god hjelp fra venner og familie i graviditet og nå i starten, tør nesten ikke be om mer hjelp men vurderer å be svigermor ha eldste en natt i helgen. Men jeg får så dårlig samvittighet for i det siste har vi spurt henne mye fordi mine foreldre sliter med egen sykdom og ikke klarer å ta barna mange timer om gangen. De hjelper på andre måter (som å betale for vaskehjelp osv) men det vet jo ikke hun noe om.

[Anonym bruker]

har dere homecare i byen? Betale noen for å trille tur evt leke med babyen en times tid hver/annenhver dag mens du sover. Såpass kort stund så trenger ikke være voksen barnevakt..

 

Jeg og var sliten husker jeg, men når min var 5 mnd fikk hun eget rom og da sluttet hun selv med natteamming og bråk og sov hele natten gjennom. Kanskje hun våknet av oss i samme rom, uansett, ro ble det for alle med eget rom!!! Helt magisk!!

 

Eller kjenner du flere hjemmeværende som kan hjelpe hverandre ut? Passe hverandres barn litt... er jo ikke nødvendigvis mer slitsomt med to en stund, og helt fri andre stunder... får du ikke sove på ettermiddagen når faren kommer hjem fra jobb?

[Anonym bruker]

Jeg har spurt mannen min om vi ikke burde be hs om hjelp men han mener vi klarer oss og alt skal jo bli så mye bedre om 1 uke, 1 mnd, 1 år?

 

Jeg har aldri klart å sove på dagtid, selv når jeg er helt utslitt så finner jeg ikke roen. Eldste går i barnehage så ettermiddagen er eneste tid med ham så den er hellig. I helgene bytter vi på å sove ut men uthvilt blir man jo aldri for selv om man sover fra 7-10 så har man den natten vært oppe eller blitt forstyrret i søvnen 2-3 ganger og har funnet ut at det er sammenhengende søvn som gjelder. Å våkne, sove, våkne gjør jo at man aldri når dyp søvn bare små powernaper.

 

Vi har et rom til babyen men der må det legges nytt gulv (sement med teppe på) så det gjelder bare å finne energien til å gjøre det..

[Anonym bruker]

Men du har jo en mann!

Han jobber sikkert, men en gang han har fri kan du be han ta ungene et døgn alene, kanskje han inser at dere trenger hjelp.

Hvis han har muligheten til det må dere jo ta skift, slik at du får sove godt ihverfall en gang i løpet av et døgn.