Når stebarna er hos moren sin

[Anonym bruker]

Hvor mye engasjerer deres samboer/mann seg i barna sine når de er hos biomor? Konsentrerer han seg om deres ny-familie da, eller er han stadig tilstede i sin gamle familie?

 

Her er far stadig på farten med ungene sine enten han har samvær eller ikke. Det er stadig treninger, turneringer, dugnader, kjører lange omveier for å komme med kakao til skidagen fordi mor har glemt å kjøpe inn, stikker innom i gymtimen med deodorant fordi poden har glemt å ta med, henter eldstemann som ikke har rukket sistebussen hjem (til mor) etc. Vil tro han deltar like mye som da han og mor var sammen. Selv om han har bare utvidet helgesamvær (mors valg).

 

Som et resultat er det jeg som driver as heimen; lager mat, deltar i nabolaget, ordner ALT med mine unger.

Eneste vi deler er måltidene og at vi sover sammen. Når hans barn "er hos moren" altså. Når hans unger er hos oss skal det plutselig være happy, happy family - han lager mat og finner på aktiviteter og er hjemme og leker familiefar.

 

Mange menn setter ungene så høyt at de egentlig ikke burde lage seg en ny familie.

[*-*]

Hos oss har vi ganske klare skiller, når barna er hos mor så ordner hun alt, når de er her så ordner vi alt. Vi bruker hverandre aldri som barnevakter, men hender at vi gjør rene bytter av helger/forskyver samvær hvis det er noe spesielt. Vi er to separate hushold, og det er veldig deilig.

Den eneste overlappingen vi har er bursdager, konferansetimer, avslutninger ol, da går vi jo sammen eller de som har anledning går. Men må mindre ting så er det de som har barna som ordner opp. Ungene ringer også sjelden til de voksne de ikke bor hos, de er vant til at det er de som har hovedansvaret den uka som ordner oppp når det er noe.

 

Men det blir jo på en måte ikke sammenlignbart fordi vi har 50/50, da får begge foreldre tatt del i hverdagen. Jeg kan skjønne at en far som bare har helgesamvære gjerne vil følge litt mer opp på aktiviteret og hverdagsliv en han har mulighet til gjennom vanlig samvær, og at han også har dårlig samvittighet hvis han ikke gjør det. Men jeg skjønner det veldig godt, og tenker at det er veldig slitsomt å ødeleggende å skulle leve i et sånt forhold, hvor far nesten har en familie på si hele tiden.

 

Jeg ville absolutt forsøkt å gjøre noe for å rette på dette. Men jeg tror kanskje ikke veien å gå er å nekte han å følge opp ungene heller. De er blitt gansle store, er det mulig å snakke med mor og barna om utvidet samvær, evt 50/50? Da kan han gjøre alt når det er hans tid, og ingenting når det ikke er det. Argumentene blir at det er veldig vanskelig å planlegge ting og at livet blir schizofrent. Jeg tror nok ganske sikkert jeg hadde blitt gæern om jeg hadde levd som deg. Jeg må vite når vi har ansvarert for stebarna eller ikke, klarer ikke å leve med at ufroutsigbare ting dukker opp hele tiden så man ikke kan planlegge.

 

Hvis mannen din tar såpass mye daglig ansvar som det virker som han gjør, dere bor i samme nærmiljø og barna har lyst, så ville jeg luftet tanken på 50/50. Du kan kanskje syns det er mye nå, men jeg tror det er mye bedre å ha hovedsansvaret mer, enn å ha ullent ansvar hele tiden. Hvis dette ikke er noe særlig god løsning for barna, så kan man kanskje prøve seg på en kvasi-løsning, at han stiller seg til disp 50/50? Vet ikke om det er mulig i praksis, men er jo en tanke. At den helgen dere har barna og uka etter feks, så er det han som har ansvaret for å følge opp fritidsaktiviteter og uforutsette problemer, mens neste uka er det kun mor. Kan virke kronglete, men burde kunne gå. Barna får beskjed om hvem de skal ringe, og man setter grenser og slutter å være tilgjengelig 24 timer i døgnet når man ikke har ansvaret. Det nytter jo ikke når man har sin egen familie hjemme. Tror dere må prøve å sette litt grenser før det blir uholdbart hjemme hos dere...

 

Hvis mor motsetter seg 50/50 så kan man jo ta samtalen på familievernkontoret, fortelle at sånn som det er nå når han skal være far i to familier samtidig så vil det ende opp med at han ikke har noen familie. Han vil gjerne ta ansvar, men må vite når han har det eller ikke.

[*-*]

Ser jeg slurver en del når jeg skriver fort her - skal bl.a. stå at jeg skjønner deg veldig godt.

[Anonym bruker]

Hmmm...dette har jeg faktisk ikke tenkt noe særlig over før jeg så innlegget ditt.

Hos oss er det litt sånn at vi ikke hører noe fra mor når barnet er hos henne, og hun hører heller ikke noe fra oss når barnet er her. (Bortsett fra i helt spesielle tilfeller som bursdager ol.)

Synes det er en fin ordning, men har en følelse av at dette kommer til å endre seg nå som barnet blir større. Er så mye mer de skal være med på hele tiden, og da kommer det nok til å gå litt på kryss og tvers.

Men vi har et fellesbarn også, så kommer til å si hva jeg mener dersom det blir for mye av det gode.

Har nemlig erfart at det har blitt litt skille hjemme hos oss, føles nesten som om fellesbarnet bare er mitt i perioder. Og blir både sliten og trist av det !

[Anonym bruker]

Min erfaring her fra en situasjon som var temmelig lik den du beskriver er at det bare blir bråk om du krever at han skal kutte ut det han holder på med. Så veien å gå er å kreve mer oppfølging i forhold til felles barn, at du forventer mer avlastning.

 

Er ungene deres små så be han ta leggingen for du skal på trening, shopping, ut med venner. Sier han ofte nei fordi han skal andre ting, så kan du jo fortelle han at han har jo et ansvar for deg og fellesbarna også

 

Be han stille på dugnaden i nabolaget, foreldremøte eller konferansetimen. Han vil nok om ikke så lenge forstå at du har vært mye alene om ansvaret. Krev at han deler deres felles ansvar, ikke krev at han yter mindre for de andre. Om han alltid prioriterer de andre så kan du jo si at mora deres får nå gjøre litt hun også.

 

Det er veldig vanskelig for han å argumentere mot om du ikke er urimelig. Er jo bare å si at han har flere barn, og også stille spørsmål om hvorfor det er viktigere å avlaste eksen, enn den dama han faktisk lever med.

 

Lykke til :-)

[Anonym bruker]

Jeg kjenner jeg blir kvalm av å lese det du skriver, og kjenner også at han likner på min nye kjæreste (vi bor ikke sammen ennå, men innen vi evt flytter sammen med "mine og dine barn" skal vi ha gått på kurs i "hvordan få den nye kjernefamilien til å fungere beste mulig" etc, så vi forhåpentligvis slipper å havne opp i FOR mange slike situasjoner). Min kjæreste står på pinne for sin X, og jeg tror det går mye på "gamle vaner" og "dårlig samvittighet for barna, som tross alt, ja stakkars, er skilsmissebarn".

Nei gutter! (håper noen av dere leser dette)!: Skjerp dere!

[Nuffy]

Guri land! Jeg hadde blitt fly forbandet. Regner med at det dere betaler bidrag i tillegg!

[Nuffy]

Du hadde mange ryddige og god tanker!