Hva er galt med meg...

[Anonym bruker]

Mannen min er på forretningsreise og jeg trodde det skulle gå greit å være alene. Det er det ikke. Alt er tomt, trist og tungt. Jeg føler at noe mangler, og det igjen gjør meg enda mer lei meg fordi jeg faktisk ikke greier å være en super mor alene. Jeg vet jeg er en dårlig mor. Jeg leker for sjelden med gutten min på 4. Ofte får han spille tv-spill og se film. Det kan være flere timer av gangen. Jeg vet det er feil. Jeg er lei av det, men orker ikke alltid ta kampen. Kanskje synes han jeg er fraværende til tider. Jeg vet ikke. Prøver å gjøre det koselig for oss, men alltid blir jeg sittende å tenke blandt lørdagsgodt eller en hyggelig middag foran tv'en en lørdagskveld.. Jeg tenner lys hver eneste dag, for jeg føler at ingenting er koselig rundt meg. Alt er bare rart og vanskelig og jeg er overbevist om at det er noe veldig galt med meg.

 

Jeg lager ikke middag hver dag, slik andre mødre gjør. Ofte er jeg sliten i hodet, føler at hver dag er den samme. At alt er bare tungt og trist og at ingenting har noe særlig mening. Dagene bare flyr og jeg er redd for fremtiden. Det er bedre når mannen er hjemme,han er også en utmerket kokk, noe jeg ikke er. men ikke supert da heller. Jeg føler ikke at jeg er meg selv, når jeg er alene. Likevell liker jeg heller å være alene enn med andre folk. Da føler jeg hvertfall at jeg ikke er meg selv, og at de kan se det. Det ingen vet, er hva jeg føler. For det vises ikke på meg i det hele tatt. Jeg er hverken mislykket eller stygg. Ser ganske ok ut. Inni er det annerledes..

Føler at gutten min ser hva jeg føler, og at han synes jeg ikke bryr meg, eller er en god mor. Jeg gir mye kjærlighet, klemmer og kyss. Jeg sier jeg elsker ham hver eneste dag, for det gjør jeg. Han er det eneste som gjør meg lykkelig, men samtidig er jeg ikke lykkelig, hvis det gir noe mening. Han gjør det bedre. Uten ham hadde jeg vel vært enda lenger nede. Han sier jeg er verdens beste mamma. Da tror jeg at det er fordi han har lært at dette gjør meg glad, og fordi da kanskje han får spille litt data spill eller får en is. Jeg prøver å snakke mye med ham. Ha lange samtaler. Føler at også det er vanskelig, fordi jeg føler meg så mislykket og alt virker falskt og tilgjort.

 

Jeg sitter ofte og glor på laptopen. Ofte gjennom dagen fordi jeg skriver mye. Jeg ønsker å være en kjempegod tilstedeværende mamma, men tror ikke det er håp for meg. Jeg ringer barnehagen og spør hvordan han har det der.Det er jo viktig for meg. Tror jo at han blir påvirket av at jeg er en så dårlig mor. Han er en flott og opplagt, lykkelig gutt sier de...Er sikker på at de dømmer meg, og tror jeg er en dårlig mamma.Eller en hysterisk en. Kanskje begge deler. Derfor er jeg nøye med å si og gjøre de riktige tingene når jeg leverer eller henter. Det samme når jeg er blandt andre folk. Dette gjør jeg, fordi jeg vet jeg er en så dårlig mor. Jeg tror alltid at andre tenker ting om meg som mor.

 

Jeg forklarer meg alt for ofte, i de fleste situasjoner. Forklarer og unnskylder. Både til venner og familie. Tror også at de innerst inne tenker at jeg er en dårlig mor, selv om de skryter og sier jeg er en flott mamma for gutten min, og at de ikke kjenner noen som viser så mye kjærlighet som meg. Ofte higer jeg etter barnefri. Når jeg får det er alt jeg kan tenke på at jeg vil han skal komme hjem. Jeg plages med drømmer og tanker om at han forsvinner fra meg. Drømmer om natten at jeg ikke finner ham, og ikke husker hvilken barnehage jeg leverte ham i, eller at jeg sovner etter jobb og våkner kl 8, uten å ha hentet ham i barnehagen.

Det hender jeg drikker meg full når jeg har barnefri, eller nei det hender ikke. Jeg gjør det hver gang. Kjempefull.Og jeg vet ikke hvorfor, for jeg hater det. Og jeg blir så syk også. Jeg drar ikke på fest eller byen. Jeg er svært asosial, selv om det ser ut som jeg er kjempesosial og glad i livet. jeg inviterer som regel min nærmeste veninne, som jeg kan være meg selv med. Men også til henne blir jeg sittende å gråte eller forklare og unnskylde meg. Snakke om sønnen min, forholdet mitt osv.....

 

Jeg hater å føle det som jeg gjør nå. Jeg skulle ønske jeg var like god mor som andre. Som naboene her hvor jeg bor. De lever og ånder for barna. Det gjør jeg også, jeg er bare for lat til å leke så mye med sønnen min som jeg egentlig burde. Jeg er livredd for at folk skal tenke ditt og datt, og at sønnen min ikke skal føle at jeg er trygg og autoritær nok for ham. Hele dagen går med til å tenke på¨hvilken elendig mor jeg er. Samtidig som jeg sliter med å tenke¨på min mor og hennes enorme alkoholproblem. Tenker på det også. Og på at samlivet kanskje ikke er så bra som det burde. Mannen min er lei av hvor jeg maser og gnåler om at alt må være sånn og sånn. Vi MÅ samles rundt matbordet, vi MÅ finne på mer sammen, vi Må ditt og vi må datt. Han mener man MÅ ingenting bare fordi alle andre gjør det. Hva er det egentlig jeg vil bevise, mener han.

 

Om kvelden ligger jeg og grubler. Er inne hos gutten min og sjekker på ham hele natten, fordi jeg er så redd for å miste ham. Man kan jo aldri vite. Helst vil jeg ha ham i senga vår, da sover jeg i det minste godt.

 

Jeg er dårlig på rutiner. Jeg prøver og har ofte skrevet plan for hverdagen vår. Det blir aldri slik. Føler meg dessuten tappet for energi. Slapp og sliten, enda jeg jobber bare deltid. Nå er det dag nr 4 at jeg sitter inne. Har ikke gått til postkassen eller noe. Ikke fordi jeg er gal og ikke tør, men fordi jeg ser ikke poenget. Hver dag er den samme uansett, og jeg ¨blir vel ikke mer glad av å gå ut av huset.

 

Er perfeksjonist på alt annet. Huset må være perfekt. Jeg vasker og jeg rydder. En stripe i det dyrebare glassbordet og jeg friker helt. Mannen min elsker katter, så vi har flere. De ødelegger ting, så jeg har ingen glede av dem, enda så herlige de er.

 

Jeg føler i skrivende stund at jeg er den dårligste mor man kan tenke seg. Jeg er håpløs, og jeg skjønner ikke engang hva jeg gjør her. Jeg duger ikke til noe som helst, det tror jeg pappa har helt rett i. I hans øyne er jeg mindre enn jeg føler meg selv.

[Miss Misantrop]

Slik andre mødre gjør.... skriver du. Hvordan i alle dager vet du hva andre mødre gjør innenfor husets 4 vegger? Du må ikke finne på å tror at det normale er det du hører om på disse dib, bim sidene. Det normale er mangfold. Noen er lekene og liker å leke masse med barna sine. Noen liker å sitte rolig å legge puzzlespill med barna. Noen liker å se barna morre seg med tv spill og fjernsyn. Noen lever for helsekost, andre for vaskekluten. Folk er forskjellig og takk Gud for det. Sønnen din har en mamma som bryr seg masse om han. En mamma som har 0 selvtillitt fordi hun tror at hennes far kan brukes som parameter for hvordan en skal oppføre seg. Sønnen din er heldig, han har en far som er superkokk. Selv er jeg oppvokst på grandis. Men vet du... det at jeg vokste opp på grandis gjorde at jeg selv fikk en glødende interesse for mat, god mat. Noen måtte lage ordentlig mat i huset og den oppgaven elsket jeg. Jeg vet at jeg gjentar meg selv i forhold til andre innlegg, men kjære deg. Vær så snill å få en psykolog, du fortjener å se hvilken ressurs du er for familien din og du fortjener å se deg i speglen og være fornøyd med den du er. DU er du og du duger.