Elsker....elsker ikke.....

[Anonym bruker]

For 5 år siden var jeg en helt annen person....jeg var "vil og gal" og hadde helt andre synspunkter og meninger, var umoden og drev med dop.... Da møtte jeg min nåværende mann....og på 3 dager ble vi forlovet og alt var rosenrødt! Vi sluttet med festing og dop og kuttet all kontakt med de gamle vennene våres, jeg "dro min mann opp av driten" for å si det mildt....

Jeg har sett han så langt nede som det går ann å komme, han var veldig avhengi av amfetamin tyngre stoff. Jeg hjalp han bli rusfri, vi giftet oss og har fått 2 barn. Han er verdens snilleste mann og gjør alt jeg ber han om....men jeg klarer ikke å få lyst på han lenger...jeg har mistet all respekt for han og elsker han rett og slett ikke. Jeg ser på han som en god venn og at det nå er trygt og godt å være gift med han. Vi har 2 flotte barn, fin bil og et fint hjem....men vi komuniserer ikke lenger, jeg har vokst fra han, vi har ikke de samme verdiene, eller meningene....Jeg vet han elsker meg veldig høyt! Jeg er rådvill, fortvilet og vet ikke hva jeg skal gjøre.... Men jeg føler ingenting når jeg ser han.... skal jeg leve med dette resten av livet....være en robot, eller skal vi ta det store steget å gå fra hverandre? Jeg tør nesten ikke tenke den tanken engang.....redd for å være alene, redd for å miste den fine "rammen" vi har bygget opp nå....redd for alt rett og slett.....

Noen andre i samme båt? Forslag? Jeg er rådvill....Ja jeg vet at han fortjener å få noen som elsker han tilbake....men han vil ikke miste meg, og vil gjerne være sammen bare for barnas skyld.... huff, dette er ikke morro.. Han er langt fra hva jeg hadde valgt til ektemann hvis jeg hadde valgt meg en mann dag i dag.....edru og rusfri...

(Høres ut som jeg var det dophue, men kan si det slik at jeg festet om helgene og tok kanskje en stripe eller to..ikke hver helg)

Så er jeg livredd for at andre vil se ned på meg som alenemor med 2 barn....og at ingen vi ha meg da....

[Anonym bruker]

Heisann.

Ikke enkel situasjon dette. Jeg ville i første omgang gått til rådgivning, prøvd å finne "gløden" igjen. Reise på ferie bare dere to, og ha det skikkelig fantastisk. Du vet aldri.... kan hende det funker.

Men samtidig kan det hende det ikke gjør det.

Men du må i alle fall ta en preik med mannen din. Uansett hva du føler. Er ikke helt enkelt å være den som "mister følelsene for den andre" heller. Jeg gjode det med x (ingen unger i bildet der) og det var bare slutt på dagen, aldri sett meg tilbake. Så brutalt kan det være. Men dere har litt mer.... Skjønner det du har i bakhodet, det du er redd for, men det kan bli realitetene.. Men ferie og samlivsrådgivning i første omgang- så håper jeg ting ordner seg for dere to. Hvis ikke må du ha lykke til uansett!!!

 

[Anonym bruker]

Takk for fine ord:) Men jeg vet ikke om det har vert så mye glød etter at festingen og div ble slutt.... Det har aldri vert lidenskap der....

Og han gir faen i utseende sitt også nå, så kiloene kommer og kommer og kommer og han sitter og driter, raper og ja...det er ikke et vakkert syn....Så hvordan skal jeg få lyst på han da? Jeg har prøvd i mange månder å leite etter ting og prøve.... men det eneste er hjertet hans jeg liker....og det hjelper ikke meg å få begjer etter han når begjeret aldri har vært der.....?

[Anonym bruker]

Hei hei, meg her igjen (som skrev første innlegg)

Skjønner dette... men det ble to barn av det.

Lidenskap er sånt man bare ser på film. Hehe. Tror vi får lage en tråd på skravle og spørre "Hvor mye lidenskap er det i forholdet mellom deg og din kjære?" Jeg har opplevd mye mye mer lidenskap med mine elskere enn han jeg er sammen med, men jeg ville ikke byttet for alt i verden. Slik du beskriver samboeren din, så høres han ikke direkte delikat ut (selv om jeg ikke har noe imot raping og fising, i tillegg synes jeg noen kilo er sexy.. selv om min sambo er 55(!) kg, hehe) . Men hva med å fortelle din "kjære" det som det er at nååååå må noe gjøres.

Du er nå morsom "det er ikke et vakkert syn"...

Bestill en frisørtime til han og begynn å gå turer sammen, be han ta hintet...? Kanskje deres "tid" er over. Men samtidig bør du gi faren til dine barn en mulighet til skjerpings før du gir han fyken.

Jeg og typen min (sammen 3 år, har 2 barn) har det egentlig veldig fint sammen, men det var ikke det for 3 mnd siden. Da følte jeg alt var feil, og at det var nesten dødt mellom oss, at vi ikke fungerte sammen, at alt var feil. Da skrev jeg et langt brev til han, som jeg sendte til han på e-mail der det stod AKKURAT det jeg følte. At jeg ikke såg han i fremtiden sammen med meg og barna om ting ikke endret seg. Han tok seg sammen og nå er alt bra. Han var veldig overrasket, for han visste ikke jeg følte det sånn. Snakker dere godt sammen?

Skjønner jo deg og da...

Vil du virkelig være uten han fordi det ikke er så sinnsykt med glød og ingen lidenskap?

[Anonym bruker]

Jeg har gitt han mangen hint, og jeg har fortalt han direkte også... Han veide 60 når vi ble sammen, nå veier han 100 kg! Han spiser bare burgere og pizza hele tiden, han elsker det og propper det i seg! Hva skal jeg gjøre da? Han har fått den maven og går å holder den inn som om det hjelper....han har ikke noe klær som passer han lenger....han har rett og slett bare gitt opp kroppen sin! Bikker han ned på 96 kg en dag så er belønningen hamburger....? Beklager, ikke meningen å legge han ut slik, men jeg blir så oppgitt.... Gå turer gidder han ikke, han vil ligge på sofan og se på film og prompe!!! Hvordan skal jeg finne lysten da????

Vi har ikke hatt sex på over et år, og slik som det ser ut nå....huff, jeg har ikke lyst! Men missforstå meg ikke....det er ikke bare utseende, men vi kominiserer ikke lenger heller...helt dødt.... jeg er rådvill!

Jeg vil vel ikke være uten han,for det er trygt og godt og han er en bra mann.... men jeg vil jo ikke være sammen med en jeg ikke har noen følelser for heller....

[Anonym bruker]

For meg hører det egentlig ut som om du allerede har gitt ham opp!?!

 

Bare se på innleggene dine, du har gitt ham opp tror jeg!

[Anonym bruker]

Kjærligheten er ikke å være forelsket.

Husk det.

 

Å høre folk si de har vokst fra hverandre gjør meg trist. Det er noe av det dummeste jeg hører.

[Anonym bruker]

Hvorfor sier du det? Det er da fullt mulig for folk å vokse fra hverandre? Det betyr at man beveger seg i altfor ulik retning, både følelsesmessig, gjerne intellektuelt og i noen tilfeller spirituelt. Av og til praktisk også.

Vet du hva, HI: Jeg tror ikke dette vil fungere. Ikke sånn som det er nå. Lidenskap fader etterhvert, eller det kommer og går, men hvis det ikke engang har ligget en smule lidenskap i bunnen, er det lite sjanse for at det vil blusse opp, og det er lite annet enn vennskap og trgghetsfølelse å gå på.

Så er spørsmålet om vennskap og trygghet er nok for deg i det lange løp. Jeg tror ikke det, det høres ikke slik ut. Du savner det, og med all rett. Det skal tross alt være en viss kjemi mellom mann og kvinne, ellers kunne man jo bare flyttet sammen med bestekombisen sin og fått barn med ham.

Jeg hadde et forhold som deg en gang, minus barn. Varte i fem år, for selv om vi ikke hadde barn, var jeg redd for å miste tryggheten. Pussig du nevner prumping, for når jeg ser tilbake på det forholdet, pleier jeg å kalle det "prumpeforholdet".

Da jeg endelig klarte å gå, så jeg meg aldri tilbake. Jeg traff min nåværende temmelig fort, og skjønte plutselig hva man kan få i et varig forhold. Det er ikke enten lidenskap eller trygghet her i verden. Lidenskapen vil så klart ta andre former etterhvert, komme og gå, men det er som sagt viktig at den ligger i bunnen.

All den frykten du bærer på når det gjelder en eventuell framtid uten ham, er bare illusjoner. Det lover jeg deg.

Ikke kast bort livet ditt med å frykte, ikke baser det på frykt. Frykt for tap av trygghet, osv.

Summa sumarum: Jeg ville gått. Hvis du trenger støttehjul underveis, kan dere jo forsøke med en pause først. Jeg skjønner at du liker hjertet hans, men du har to barn med ham, så han vil uansett være i livet ditt.

Du vil ikke såre ham. Her er en setning jeg leste en gang: "Forlater jeg deg nå, vil jeg såre deg i dag. Blir jeg hos deg, sårer jeg deg for resten av livet".

 

Og du - vet du hva Anita Skorgan og Jan Teigen gjorde da de skilte lag?

Kjøpte tomannsbolig og bodde i hver sin del for datterens skyld. Det fungerte visst utmerket gjennom hele oppveksten hennes.

 

Mange klemmer og lykke til!

[Anonym bruker]

Dummeste du har hørt? Dummeste jeg hører er folk som bare snakker ut fra sitt eget lille lykkelige hode!

Jeg ble sammen med faren til barnet mitt som veldig ung, når vi blei eldre og barnet kom, tok jeg tak og ble voksen og en god mor. BF derimot var ikke klar for å bli voksen og hadde ikke festet seg ferdig, idioten. Er ikke det å vokse fra hverandre? Det er tross alt to forskjellige mennesker som utvikler seg på hver sin måte!

[Anonym bruker]

Den der reagerte jeg også sterkt på, anonym 23.49. Hva i all verden er det du mener med at det ikke går an å vokse fra hverandre? Det finnes det da nok av eksempler på.

[Anonym bruker]

hva mener du med å vokse ifra hverandre??det går vel ikke an??

jeg har ikke vokst siden jeg var kanskje fjorten..da var jeg ferdig utviklet..

litt humor inn i alvoret trengs av og til...

 

men for å svare på innlegget ditt da:

har du snakket ordentlig med han om hva du føler og ikke føler??

kanskje til og med gitt han et ultimatum "skjerp deg ellers flytter du ut"...

jeg og min sambo har hatt en lenger periode nå,med masse krangling og lite følelser med mindre du regner med hat...for ja,jeg hatet han en stund,men i bunnen er jeg alltid glad i han...i helga som var nå gitt en fest litt over styr,vi startet med et par glass med noe godt fredag kveld...utover natta småkranglet vi hele tiden og det endte med at jeg bare gikk hjem...når jeg var innom i 10tiden lørdag morgen satt de fortsatt og drakk...jeg sa han skulle bli med når jeg og barnet vårt skulle sove formiddagslur,men han nektet...våknet så igjen kl14,ringte og spurte hvor han var,da var han hos en venninne av oss og der ble han til søndag morgen...jeg var mildt sagt forbannet,han hadde ødelagt hele helga for meg!!!

jeg går hele tiden og irriterer meg over ting han gjør...eller ikke gjør for den del....

men på søndag kveld hadde vi en lang og god samtale hvor jeg ga han ultimatumet og da er det ikke snakk om å flytte til nabohuset,men en 7-10kommuner unna...

nå har vi hatt det supert snart en uke fordi vi ble enige om å si ting med en gang istedet for å brygge på det...

fortell han rett ut at du ikke tenner på han lenger,at du syns han er direkte motbydelig,ikke tenk på at han kanskje blir såret av slike kommentarer,han trenger å høre det...

jeg lot også matvanene gå i surr med min første kjæreste,ga faen i hvordan jeg så ut til jeg en dag gikk på vekta og så 85kg lyse opp (jeg er 1,6m høy) jeg fikk nesten panikk og litt angst...så det er fort gjort å bli litt FOR komfortabel med kjæreste,tenke at "nei,h*n elsker meg uansett"...

kanskje det går opp et lys for han om du sier hvor ekkel du syns han er...??

om det ikke blir bedre i løpet av en måned kan du gjøre det slutt...

 

 

(klarer ikke helt å samle tankene idag,for lite søvn... :S)