Dere med menn som jobber borte - hvordan takler DE det?

[Anonym bruker]

Mannen min er utleid til et prosjekt som startet i august 2007, og avluttes sommeren 2009. I perioder er han dermed borte 4-5 dager i uka, av og til har han en uke hjemme. Det er ikke noe system på det, planen endres hele tiden.

 

I begynnelsen var han på steder som var i kjøreavstand fra her vi bor, så jeg dro av og til og overnattet sammen med han på hotellet han bodde etc. Eller han valgte å bli hjemme og pendle.

 

Men nå i høst han han vært lenger vekk, og har ikke hatt anleding til å komme hjem mer enn i helgene.

 

Vi var forberedt på dette, og jeg har følt at jeg har taklet det greit. Har savnet han noe vanvittig til tider, spesielt om kvelden når jeg legger meg, men jeg har tenkt positivt, tenkt at han kommer i det minste hjem til helgen. Dessuten har jo jeg vært her hjemme i kjente omgivelser, jeg har huset vårt, tingene mine, kollegaer, venner, familien etc. Mens han har ingenting. Han jobber, spiser middag med kollegaene sine, men sitter mest på hotellrommet alene og ser på tv - og tenkter. Han sier at fordi han ikke vet hvordan han skal takle avstanden, så skyver han alle følelser bort isteden.

 

Nå har han vært hjemme hele jula, men startet å jobbe igjen for et par uker siden. Han sa han gledet seg til å komme tilbake til jobben, men ikke til å reise bort. Og både i går og i dag har han ringt og vært helt fra seg, fordi han savner meg så fælt. Han sier han ikke takler avstanden, og at han ikke har meg rundt seg, og da begynner han igjen å skyve vekk følelsene føler jeg. Han sier han ikke skal det, men jeg er likevel redd for at det skal skje.

 

Dette tærer fryktelig på forholdet vårt. Jeg prøver å være positiv og tenke at det bare er noen måneder til, mens han tenker bare negativt. Det rett og slett ødelegger familien vår, og han har snakket med sjefen sin om det. Han skal få litt mer tid hjemme, sier de, men ikke så veldig mye. Så hvordan det skal gå de neste månedene er jeg virkelig redd for. Og når han begynner å tenke sånne tanker om at han skyver meg vekk og er redd han skal gjøre "noe dumt" etc, så blir jo jeg skremt også.

 

Dere med menn som jobber borte, hvordan takler dere det? Og hvordan takler mennene deres det?

 

Hilsen fortvilet

[Anonym bruker]

Huff, han ringte nettopp. Gråt og var helt fortvilet stakkar! Hvordan i alle dager skal jeg takle dette? Og hva kan jeg gjøre? Det er jo ikke bare å knipse, også har han en annen jobb heller.

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

takler det helt fint vi:))

 

ikke nå stress liksom. treffes jo i helgene å nyyyyter hverandre da!!

 

gidder ikke gå å savne en som MÅ være borte hele uken. har mere nok med meg selv å alle våre barn (5) i hverdagen!

 

stoler på hverandre da:)

 

 

 

[Anonym bruker]

Ja, men hvordan takler mannen din det? Får han ikke dårlig samvittighet av å være borte fra hele familien sin så lenge av gangen? Jeg føler at jeg takler det greit selv, det er mannen min som sliter noe voldsomt! Han sier han aldri har klart avtandsforhold.

 

HI

[Anonym bruker]

gråt? seriøst? hihi.. pingle!!

 

sorry men sånne "menn" greier jeg bare ikke..

 

han må bare ta seg sammen å godta at sånn er situasjonen akkurat nå. det vil jo forandre seg senere ikke sant?

 

*ta deg sammen mann* ))

 

[Anonym bruker]

jo han savner oss selvfølgelig:)

 

men sånn er det bare nå, ikke noe vi kan forandre på det.

er så lite med jobber her at han bare må ta det han får.

 

men som sagt vi koser oss kjempe masse i helgene da:)))

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Så han må egentlig bare endre innstilling da? Hmmm, akkurat sånn som ting er nå, så blir det nok vanskelig for han. Vi har hatt det veldig turbulent de siste månedene i tillegg, så han sliter med dårlig samvittighet fra før. Dessuten venter vi barn om 4 uker, og han vet ikke om han rekker fødselen. Han sliter virkelig, og jeg aner ikke hva JEG kan gjøre for å få han til å føle seg bedre.

 

HI

[Anonym bruker]

Uffda... det hørtes jo ikke noe bra ut... For oss så er det en vane...det er bare slik det er! Vi passer på å snakke med hverandre hver dag på tlf... Siden mannen min jobber i underholdningsbransjen så har han perioder hvor han er mye hjemme, dermed føles det kanskje ikke så ille når han drar. Han har det helt greit når han er borte - klart han savner oss her hjemme - men han holder på med noe han brenner for - og med seg har han også noen av sine beste venner. Så vår situasjon er nok kanskje litt annerledes enn deres... høres ikke noe kjekt ut for mannen din!

 

Det beste med å være borte fra hverandre over lengre tid er at man passer på å pleie hverandre og familien når man er hjemme:) Når det gjelder utroskap så er det jo ikke så rart at slike tanker kommer... da er det viktig å minne seg selv på at det ikke hjelper å tenke slike tanker - man må heller ta det dersom det dukker opp:) Vær snille med hverandre, kommuniser og pleie hverandre når han kommer hjem:)

 

Han får vel tenke som så at han er ute og forsørger familien sin - ta tak i "urinstinktet"... dersom det rett og slett ikke fungerer for han å jobbe så langt borte - så må dere nesten vurdere om det er verdt det...

[Anonym bruker]

da må han nesten vurdere å bytte jobb!

 

eller han må ta seg selv i nakken å endre innstilling ja!

 

lykke til da:))

[Anonym bruker]

Samboeren min jobber på sjøen da, og er borte i 4 uker sammenhengende, men så er han hjemme like lenge også da, så det går veldig bra.

Så lenge man er instilt på det så går det bra, samboeren min takler det kjempebra, savner jo oss så klart, og synes jo synd på oss om han er borte og barna er syke ol. eller det er noe annet spesielt.

Men vi er begge to veldig instilt på at slik er det, er han borte så er han borte, men når han er hjemme så er han jo det også lenge.

Men er spent på hvordan det blir til høsten, for da skal han gå på skole og bo borte (2 timer unna, så kommer hjem når han har tid og i helgene da), og jobbe i feriene , men det er for 2 år, så går nok bra

[Anonym bruker]

min er borte 4 - 5 uker, og hjemme 2 - 3.

han elsker jobben sin, jeg hater den.