Mannen min "gir opp".

[Anonym bruker]

Sukk og stønn. Nå trenger jeg litt støtte for jeg sitter med gråten i halsen her.

Skal prøve å gjøre historien kort...

Mannen min føler at han kommer til kort når det gjelder gutten vår på 4 år (snart 5). har en søster på straks 9 mnd. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men de kommer liksom ikke overens. Gutten min vil være med meg, at jeg skal legge ham, ja, rett og slett blir glad hvis jeg og han (gjerne med søsteren også) skal gjøre noe sammen - uten faren.

 

Mannen min føler at han bli spilt ut av gutten vår. At mini gjør det han kan for å splitte opp. Han føler at når han kommer hjem så har dagen gått fint til da, her hjemme, og når han kommer inn så bryter "helvetet" løs. Gutten vår går fullt i bhg, jeg er hjemme i perm, enn så lenge med hun minste.

 

Mannen min er vant til og ønsker litt mer struktur i hjemmet. Litt sånn sitte pent ved bordet (kanskje for meg unormalt pent), pirke litt mer enn jeg ville ha gjort. Starte samtalene litt streng i stemmen: "Hvorfor har du ikke satt det der på plass!!" Jeg prøver mer å velge mine kamper og heller begynne mykere, ved førstegangshenvendelese ovenfor gutten vår og evt bli litt strengere ved behov.

Jeg mener han krever for mye av en gutt på 4 år

 

Tabben min er at jeg har tatt gutten vår (ubevisst, kanskje) i forsvar når han blir irettesatt av faren. Jeg tror underbevistheten min spiller meg et puss og at jeg er så lei den evige fighten deres at jeg gjør det jeg kan for å myke opp. Litt sånn, snakke pent om pappa til gutten og snakke pent om gutten til pappa. Gjør det sikkert når de er der begge to også og så skjønner jo gutten vår det at her er det noe å hente og at de to der (altså vi voksne) ikke er helt enige.

Er dere med så lang...?

 

Burde jeg aldri aldri aldri være uenig med faren forran dem i barne-spørsmål? Selv hvis faren åpenbart tar feil?

Er det lov å bryte inn?

 

her er et klipp fra det han skrev til meg i dag på mail (greit å kommunisere litt skriftelig av og til, for da er det lettere å gjøre det litt gjennomtenkt.Har omskrevet litt for å anonymisere):

"Jeg føler ikke det at kontakten mellom meg og guttenvår utvikles men brytes ned. Han får den støtten han trenger i deg og jeg føler at han bruker det til å bryte ned min tålmodighet med ham. Han bruker deg til å så tvil om de avgjørelsene som jeg har tatt ovenfor ham og dette setter meg ut av spill. Jeg ønsker ikke å miste kontakten, men jeg kan ikke la ham påvirke meg slik som han gjør for tiden fordi da går jeg inn i en ny dep.periode. Kjenner at jeg snart ikke har mer å gi og begynner å gi faen, det er ikke bra, men jeg kan ikke konkurrere med ham. Han søker kjærlighet, men jeg er så frustrert at jeg kan ikke gi ham det han vil ha og hver gang føler jeg at han med støtte i deg presser meg."

 

 

Dette er kinkig og stakkaren (i dette tilfellet mannen min) sliter med at han kan bli tungsindig hvis mye butter i mot over tid.

 

 

Dritt-svar à la: hurpe, forlat dustemannen din, hvorfor har dere barn osv trengs ikke under dette innlegget.

 

 

 

 

Hvordan lage greie regler som vi begge kan overholde?

[Anonym bruker]

kan virke som her blir det mannen er slemmen som setter grenser, og du er den reddende engel visst du skjønner.

 

Merker jeg selv med meg og min ex. Han har lite grenser, og jeg prøver å oppdra de noenlunde. Så ender bare med jeg som er slem og pappa er snill. Nå har det blitt litt bedre nå som de er større.Men de har enda frie tøyler med pappan. Hjelper ikke si noe heller.Vi bor jo ikke ilag.

 

Men det jeg trur er viktig her er at dere setter dere ned ilag, finner ut hvilke grenser og regler dere skal ha til gutten. Så utfører dere begge de. Så ingen blir den snille eller den slemme her. Så må du ikke ta gutten i forsvar. har du gjort det ofte så finner jo gutten ut at mamma er ikke enig med pappa, så pappa er dum og mamma er snill. skjønner?

 

Så kanskje pappan kan finne på noe kjekt ilag bare han og gutten. Gå på svømming, kino eller noe annet morsomt som gutten satte pris på. Så kanskje han finner ut at pappa er ikke så værst likevel. Men viktigst er at dere finner ut lag hvor grensene er. Og ikke ta gutten i forsvar når pappan har satt etter`n

[Anonym bruker]

Ikke lett dette.

 

Det første jeg vil si er at du aldri aldri må gå inn og omprøve det han sier. Det svekker han som far, snakk heller med mannen din om det etterpå.

 

Dere burdte sette dere ned og lage noen regler for barneoppdragelsen, som dere begge kan være ening i.

 

Tror nok utifra det du skriver, at mannen din er for brysk med gutten. Han burde virkelig vise litt mer tolmodighet med gutten, han er bare 4 år tros alt.

 

hmm, har ikke noen mer tips nå. Ønsker dere lykke til;)

[Gjest]

sign NN 14:27 )

[Anonym bruker]

Synes du fikk et fint svar over her. Jeg har litt det samme problemet... Mannen min har lite tålmodighet og blir lett sint/irritert på sønnen våres. Jeg synes det er så vondt å se på, og har lett for å bryte inn for å "myke" opp stemningen litt. Jeg er litt overfølsom jeg da... etter å ha vokst opp med en streng far, og takler ikke så bra sinte personer.

Jeg vet at mannen min synes det er dumt at jeg bryter inn på denne måten. At jeg liksom overkjører han helt, og gjør han til den "slemme" pappa`n.... Så jeg prøver å la de krangle litt i fred...

Nå høres det ut som om mannen din går litt langt synes jeg. At han forventer litt mye av guttungen... Men det går jo veldig i perioder med barn da. Plutselig er det pappa som er favoritten, og mamma som bare er teit... ; ) Så jeg håper situasjonen vil endre seg snart for dere! Det beste er nok å prate sammen, og møtes på midten et sted...

 

[Anonym bruker]

HI her.

 

Flotte svar, og selvsagt ikke noe "hjernekirurgi". Dette er jo noe alle kan og vet, men plutselig så gjør en det ikke slik like vel. Kan dere fatte at det skal være så lett å komme ut på feil vei?

 

Har lest innlegget mitt en gang til og lest svarene og tenker som følger:

 

1. Aldri aldri aldri blande seg (det tar vi på kammerset, evt)

2. Aldri bryte regel nr 1.

3. Han må velge hvilke kamper som er viktigs for ham og noen som han kan slakke tøylene på.

4. jeg må likeså velge hvilke kamper jeg skal bli strengere på (for å støtte ham, selv når han ikke er der)

5. Få pappan til å gi mer positiv oppmerksomhet, mamman til å gi mer negativoppmerksomhet (få meg til å ta mer upopulære avgjørelser, er begge er involvert, prøver allerede på det, men kan absolutt bli flinkere)

 

Hva syns dere? Kan vi komme langt med dette?

[Anonym bruker]

Enig i det de leste skriver med at man må bli enig om reglene.

 

Jeg har det litt lik det anonym over her sier. Her har pappaen alt for store forventninger til barnet.Siden barnet var 2 år har pappaen ofte oppført seg som om barnet var 10 år. Barnet klarer ikke å leve opp til forventningene selvsagt og det ble mye kjefting.

 

Vi (jeg) har funnet en løsning som virker å virke her. Uten å si noe til pappaen har jeg begynt å fordele oppgavene litt. Vekking og morgenstellet er det f.eks alltid jeg som gjør ettersom pappa har alt for liten tålmodighet med en trøtt liten en som gjerne vil gjøre det selv (og som klarer det fint, men det tar litt lenger tid enn ekspresspåkledningen til pappa). Dette har gjort at det blir mindre kjefting (småen og jeg koser oss med morgenstellet og får det rask til uten kjefting ) og pappaen får stadig litt lengre lunte da han slipper å starte dagen med en krangel.

 

Jeg har også satt småen nærmere meg ved middagen slik at det er jeg som assisterer ettersom pappaen blir vedlig sint om småen søler. Nå har ferdighetene økt og dermed blir det mindre kjefting.

 

Småen har alltid vært veldig glad i pappaen sin så vi har ikke problemer med det. Backer ofte pappaen opp selv om jeg er uenig i f.eks hvor grensene går, men jeg må si at når pappaen er veldig urimelig går jeg mellom. Prøver å gjøre det så diskre som mulig ved å distrahere de begge slik at de ikke merker det, og tror hittil at jeg har klart dette ganske bra

 

Det er greit at man skal backe hverandre opp angående oppdragelse, men jeg backer ikke opp en pappa som kjefter på et barn som f. eks har hatt et uhell. Jeg setter barna mine først.