Itsrejk sin sete-/fotfødsel (St. Olavs Hospital)

[Itsrejk]

Da er Kornelius og jeg hjemme igjen, og jeg skal prøve å skrive ned fødselshistorien min, mens jeg ennå husker tidspunkter og sånt no sånn nogenlunde.

 

Kornelius kom fem dager på overtid. Vi visste at han satt med begge føttene godt planta ned i bekkenet mitt, så jeg var veldig spent på fødselen. Hadde fått beskjed om at han godt kunne komme på den måten, men jeg var litt nervøs, må jeg innrømme. Vi hadde fått beskjed om at setefødsler gjerne trekker mer ut i tid enn når barnet kommer med hodet først, fordi trykket nedover ikke blir like sterkt. Når det i tillegg var føttene, og ikke rumpa, som kom først regnet jeg med en litt langdryg fødsel. Slik gikk det ikke!

 

Mandag 12. januar hadde jeg noen kynnere innimellom som var litt kraftigere enn de jeg hadde hatt før. Likevel tok jeg dem ikke for å være annet enn kynnere... Jeg hadde besøk av ei venninne hele dagen, og pratet med henne og koste meg. Prøvde å koble av fra overtidsutålmodigheten... Venninna mi gikk hjem klokka tre, og ingenting tydet på snarlig fødsel... Klokka fire oppdaget jeg at jeg hadde hatt en liten blødning. Tegningsblødning, antok jeg - og tenkte at det kunne være et tegn på at noe skulle skje om ikke så alt for lenge. Spennende! Ringte føden og avtalte å få komme inn til sjekk i seks-sju-tida. (Tenkte i mitt stille sinn at jeg skulle få dem til å gjøre en ny hinneløsning, for å få litt fortgang i sakene.)

 

Men så begynte ting å forandre seg... Rundt fem begynte jeg å forstå at det kunne være fødsel på gang, for nå kom takene ganske tett. Tok ikke tida, for jeg sprang rundt og skulle pakke ned klær til storebror og gjøre unna litt klesbretting (!) og sånt før vi måtte dra. Ringte mannen min og fikk ham til å komme hjem.

 

Litt før halv seks begynte jeg å få problemer med å ikke vise smerten ved riene til storebror på sju år, så jeg sendte ham over til nabogutten, så han skulle slippe å bli urolig.

 

Seks kjørte vi inn til sykehuset, da var det tre minutter mellom riene, og jeg kjente dem godt. Ringte føden fra bilen og varslet om at det nok ble noe annet enn en sjekk vi kom inn for... Da vi kom frem var jeg allerede skrevet inn..hehe...noen har skjønt at det kunne gå litt fort!

Fikk komme rett inn på fødestue. Skiftet til skjorte og pratet litt med jordmødrene (var to, for den ene var på ny på sykehuset). Ble vel sjekka ca halv sju, og hadde da 4-5 cm åpning. Jeg ble positivt overrasket - hadde håpet på 3-4. CTG ble tatt, og den var fin.

 

Epidural ble bestilt, siden det var sete-/fot-fødsel. Riene var helt til å takle. Lukket øynene og pustet meg rolig gjennom dem. Jeg hadde visst en vanskelig rygg, og førstemann som prøvde seg stakk fire ganger uten å treffe med epiduralen. Anestesioverlege kom, og traff på første forsøk, heldigvis. Det var litt slitsomt å sitte stille så lenge med krummet rygg - og rier. Riene hadde riktignok dabbet av litt, men de kom da. Jeg kjente forresten riene som veldig, veldig sterke menssmerter - nederst i magen, og i underlivet. Epiduralen ble bare satt på 1, fordi jeg skulle ha gode rier lengst mulig. Jeg følte ikke behovet for smertestillende ennå heller, men følte det var godt å ha den på plass, sånn for å ha den i beredskap.

 

Jeg ba om å få klyx, og mannen min ble sendt for å kjøpe seg kaffe (trenger ikke være med på alt!), og klyxet ble satt. Jordmødrene spurte om jeg ville være litt alene, og det følte jeg var greit. Lå så lenge jeg klarte (noen minutter), og var så en runde på toalettet. Hadde noen rier, men det gikk fint. Ikke noe problem å vaske hender osv. Følte jeg hadde kontroll. Tok så noen rier stående ved sengekanten, og mannen min kom inn igjen. Måtte en runde til på do, og mens jeg satt der gikk vannet! Mannen min dro i snora, og jordmødrene kom kjapt inn, spylte meg fort og fikk meg over i senga. Navlesnora måtte jo ikke komme i klem! Sjekket fosterlyd, og den var fin. Klokka var vel rukket å bli åtte nå.

Litt etter dette ble åpningen sjekka igjen - og overraskende nok hadde jeg allerede full åpning! To leger kom og skulle sjekke babyens leie, både ved å kjenne og med ultralyd. Pjokken lå akkurat som på siste ul før fødsel, med begge bena ned. Overraskelsen var derfor veldig stor for meg og mannen min da legene kjapt bestemte seg for å ta hastekeisersnitt! Årsaken var visstnok (har vi fått vite i etterkant) at rumpa ikke hadde flyttet seg nedover mot føttene, slik man hadde forventet. Den skulle ha kommet ut sammen med føttene. Han kunne ikke komme med bare bena først, for da kunne hodet bli sittende fast.

 

Ting gikk veldig fort ei stund. Ble kjørt til operasjonsstua - nå med pressrier. Dette var den ubehagelige delen av fødselen! Kunne jo ikke presse, og var redd for å ikke klare å holde igjen. Da jeg kom på operasjonsstua måtte jeg sette meg opp for å få spinalbedøvelse, og det var ikke lett å sitte helt stille og krumme ryggen, med pressrier! Jeg var dessuten veldig redd for at navlestrengen skulle komme i klem nå. Jordmora skjønte hva jeg trengte, og kom med doppler for å vise meg at fosterlyden var fin, og at gutten hadde det bra. Alle var veldig beroligende og fine med oss hele veien - følte oss veldig trygge, til tross for at alt gikk så fort. Spinalen satt på andre forsøk, og da fikk mannen min endelig komme inn. 20.55 ble gutten tatt ut, og han var kjempesprek! Scora 9-10-10 på Apgar, så han hadde hatt det toppers, selv om ting hadde gått så fort. Fikk ham etter noen minutter opp på brystet, og det var vanvittig deilig! Fikk ha ham der i flere minutter før han ble med pappaen og en barnepleier ut. Pappaen fikk verdifull tid med småtten mens jeg ble sydd og kjørt til overvåkningen. Lengtet veldig etter gutta mine, men de kom ganske fort inn til meg, og jeg fikk pjokken på brystet, og fikk prøvd meg på ammingen. Han tok puppen, og jeg hadde det helt fantastisk - til tross for at jeg ennå var lammet i rygg og ben...hehe... Da jeg begynte å få igjen følelsen i bena ble vi kjørt til obs-posten på barsel, der vi ble i fem netter.

 

Reiste hjem femte dag, etter at stiftene ble fjernet. Arret ser kjempefint ut - ikke antydning til rødt. Stikker litt i det når jeg snur meg om natta og sånt, men ikke verre enn at paracet gjør nytten.

 

Jeg måtte gjennom et ekstra inngrep fjerde dag etter fødselen. Tilsammen sju stikk i ryggen (epidural/spinal) hadde medført en lekkasje av spinalvæske, som ga spinalhodepine. Det var slettes ikke noe godt! I tillegg til selve hodepinen ble jeg ekstremt stiv i nakke, rygg og skuldre, og smerten strålte ut i fingertuppene. Legene gjorde en såkalt "blood patch", der de trakk 20 ml blod fra arma mi og sprøytet den inn i ryggmargen. Deretter måtte jeg ligge fire timer helt flatt på ryggen, slik at blodet skulle levre seg i hullet der spinalvæska lakk ut. Inngrepet funka heldigvis, og formen kom seg betraktelig.

 

Nå er vi hjemme og slapper av og koser oss. Kornelius sov nesten sju timer sammenhengende begge de to første nettene hjemme, og ganske mye de to neste også. Jeg krysser fingrene for at det varer...hehe... Tør ikke tro på det da.

 

Amming: Jeg sliter med veldig såre brystvorter, men vet jo at det går over. Fikk ammingen skikkelig på plass i løpet av to døgn denne gangen (halvannen uke sist), så jeg er kjempefornøyd!

 

Til slutt vil jeg si at selv om fødselen ble en smule dramatisk, så følte jeg meg trygg hele veien. Personalet var fantastiske, og trygget oss gjennom hele forløpet. Oppholdet på barsel/obspost var også kjempefint. Enerom med eget bad var utrolig deilig!

 

Da gjenstår det bare (hvis noen ennå henger med på denne laaaange historien) å takke for meg her på tredje trimester, og ønske dere alle masse lykke til med fødsel og barseltid!

 

[Gjest]

Gratulerer så mye med lille Kornelius!

[♥jan05prinsesser09feb♥]

Gratulerer masse og takker for en flott skrevet fødselshistorie:)

[Underveis -->]

Gratulerer med alt! En kjempefin gjennomgang av fødselen din, synes jeg. Har vært litt nysgjerrig på dette med setefødsel og har fått med meg at gutten din satt med føttene først. Rart at det at rompa ikke kommer med føttene har noe å si for hodet... Kjempebra også at de ikke tar noen sjanser på at det går bra alikevel. Skjønner at du føler at deres sikkerhet ble godt ivaretatt. Også interessant dette med at du lakk litt etter å ha bli brukt som nålepute og at de fikset det relativt greit etterpå!

Har vært litt bekymret fordi Junior har ligget i seteleie her, selv om det er god tid for ham å snu seg, og jeg tror han faktisk har snudd seg igjen nå. Men det får meg jo til å tenke på muligheten, selvfølgelig. Synes det er en litt skummel tanke, men historien din var veldig opplysende og beroligende faktisk, så takk for det :-)

[helene0: jan09+jun11]

Gratulerer!!!

 

Så bra at dere ble tatt godt vare på oppi all dramatikken

[Gjest]

Hei Underveis.dk

 

Tenkte jeg bare ville fortelle hva jeg fikk vite da jeg var til samtale på sykehuset ang, min setebaby

 

Om føttene kommer først ut, uten rompa, kan det ha konsekvenser på hodet fordi hodet er det største på barnets kropp. Da kan det være at hodet blir sittende fast i bekkenet, og det er virkelig ikke en ønskesituasjon.

 

Det var iallefall sånn jeg oppfattet det, så om jeg tar heelt feil, får du/dere virkelig beklage!

[Itsrejk]

Takk for koselige tilbakemeldinger, damer!

 

Du har helt rett, <3 Snart mamma <3. Hvis babyen kommer utstrekt med føttene først risikerer man at hodet blir sittende igjen, fordi resten av kroppen ikke har banet vei - og det er alldeles ikke ønskelig.

 

Jeg følte meg godt ivaretatt hele veien, og betviler ikke avgjørelsene som ble tatt under fødselen. Det jeg derimot stiller meg kritisk til er at vi ikke ble informert om at det var en forutsetning at rompa måtte komme ned i bekkenet, og at det var en sjans for at det ikke skjedde - og at det i så fall ville bli ks. Vi var på gjentatte kontroller på poliklinikken, og hadde samtaler med flere leger og jordmødre der. Ingen nevnte noe om dette til oss. Forløpet hadde jo blitt det samme (med mindre vi hadde insistert på planlagt ks), men vi ville ha vært forberedt på en helt annen måte enn vi var nå.

 

Men alt i alt opplevde jeg ikke fødselen som skremmende. Riene følte jeg var helt greie å takle denne gangen. Klarte å holde meg på bena, og når riene kom lukket jeg øynene og pustet meg gjennom dem.

 

Nå er det jo viktig å få frem at det er forholdsvis sjelden (har jeg skjønt) at babyer plasserer bena ned i bekkenet. Hvis rompa hadde vært der i steden ville vi nok ha unngått haste-ks.

[Klar for nr 2]

Gratulerer så mye med Kornelius!! Og vel overstått fødsel(:

 

Så bra at alt gikk bra til slutt, og at gutten var så sprek når han kom til verden. Utrolig fin og bra fødselshistorie. Synes og det er kjempebra at du skriver at dere ikke ble informert om at rumpa måtte også komme helt ned. Her ligger frøkna fortsatt med rompa/ beina ned, så vi kan fort komme i samme situasjon. Er jo innstilt på å føde, men er beina plantet i bekkenet vil nok vi, og kanskje også dere, absolutt vurdere et planlagt KS.

 

Lykke til videre, og kos dere alle fire(o:

[AO3]

Gratulerer! Har sendt PM til deg, Itsrejk.

[wilma07]

hei itsrejk:) gratulere så masse med lille kornelius:)

flott fødselhistorie, ennå den endte litt dramatisk.. takk for at du delte den med oss.

 

stor kleeeeemm:)

[Heidimoren]

Hei hei. Først vil jeg si gratulerer så mye med gutten! =)

Tusen takk for kjempefint innlegg. Det var på mange måter informativt, spesielt for oss som også skal føde på St. Olavs i nærmeste fremtid!

 

Lykke til videre med den lille!

[Hakkamella]

Gratulerer med søte gutten!