Dårlig samvittighets for barns skader

[Anonym bruker]

Jeg har et barn med en fysisk funksjonshemming. Hvor mye dette vil hemme barnet er for tidlig å si. Barnet vil kunne ha et helt normalt liv, men det er en del ting barnet ikke vil klare.

 

Jeg gjorde noe dumt/tankeløst i graviditeten, For å forenkle situasjonen så må jeg skrive den litt om, men dette skulle illustrere det bra:

Jeg løp til bussen, snublet og landet på magen. Det var ikke så langt fra sykehuset, så jeg gikk dit etterpå. Fikk en undersøkelse som jeg følte ikke var god nok og ble sendt ut med at alt var i orden. Spurte flere ganger om det var noe mer de kunne sjekke, men ble fortalt at alt det nødvendige var sjekket og at alt var bra. (Har undersøkt igjenn senere og funnet ut at de gjorde det de skulle, men at det var mer de kunne gjort om de ville).

 

En liten skade ble dermed ikke oppdaget. I ettertid har jeg fått vite at denne skaden/tilstanden kan ha blitt utløst av fallet (og kunne kanskje vært gjort noe med med en gang om det var blitt oppdaget). Men, skaden/tilstanden kan også ha kommet uansett og da i samme grad, men kanskje også mindre grad. Legene tror dette ville skjedd uansett, men tør ikke si noe om grad.

 

Har så dårlig samvittighet for at jeg ikke maste mer enn jeg gjorde på en bedre utredning. Har også dårlig samvittighet for at jeg løp til bussen. Kunne jo bare gått og tatt neste buss (kommer minst hver halve time). Er det noen flere som har opplev tilsvarende som mor (eller som har vært barnet)? Hvordan takler dere det? Har dere fortalt det til barnet eller skal fortelle det til barnet når det blir gammelt nok? Hvis dere har fortalt det (eller blitt det fortalt om dere var barnet) - har forholdet mor/barn blitt endret?

[Anonym bruker]

Ønsker også innspill fra andre som ikke har opplevd dette:

Hvordan takle den dårlige samtidigheten?

Bør jeg fortelle historien til barnet?

(Foreløpig er det svært få som vet det - så hvis jeg ikke sier noe får ikke barnet vite det heller)

[Anonym bruker]

Jeg tror alle mødre(spesielt) føler som deg, når det viser seg at det er noe med barnet. Jeg har gjort det selv, og har et barn med et psykisk handicap(ikke av de verste, IQ er høyere enn snittet, men der er andre ting), og et barn med ulike fysiske problemer. Har gått gjennom hva jeg gjorde i svangersakpet, for å finne en grunn.

 

Men som legene sier til deg; det var der mest sannsynlig hele tiden, og ble ikke annerledes av noe du fysisk gjorde i svangerskapet.

 

DET ER IKKE NOENS FEIL!

 

Og ikke endres noe av din dårlige samvittighet. Hvorfor tenker du å ta på deg skylden? Hva vil det endre for barnet? Ingenting.... Og ikke er det sikkert det er fallet som er årsaken. Mest sannsynlig ikke.

 

Jeg har nok flere år bak meg som mor til mine "problembarn", enn hva du har, så jeg har hatt flere år å leve med dette. Kanskje det har gjort at jeg tenker annerledes?

 

Dette blir som å tenke på hvilke helsemessig arv du fører videre til dine barn, og få dårlig samvittighet for det. Det hjelper jo ingen å tenke slik, verken deg eller barnet. Sånn er det, sånn ble det, og dette må alle leve med. Du gjorde jo ingenting med vilje for å skade barnet.

 

Glem din dårlige samvittighet, og kos deg med barnet:)

[Anonym bruker]

Om det er den type ting du beskriver mener jeg at man ikke skal ha dårlig samvittighet for dette er noe man ikke kan planlegge skal skje.

men om det er noe al la. alkohol,røyk,narkotika, unødvendige medisiner, syns jeg det er mor sin feil for dette kunne lett vært unngått og er kun egoisme.

[Anonym bruker]

Enig med anonym her om at røyk, alkohol og narkotika ikke hører hjemme når man er gravid og det er noe man absolutt bør slutte med når man finner ut at man er gravid.

 

Men så kommer alle tankeløse hendelser som gjør at man utsetter babyen for fare fordi man ikke tenker.

Eksepler her er jo som jeg skrev det å løpe etter bussen og falle, det å løfte tungt i graviditeten og føde for tidlig osv

 

Og så kommer det med at legene ikke undersøker godt nok og ikke hører på foreldrenes bekymringer og så viser det seg at det er noe galt. Da er det lett å tenke at man burde ikke stolt på legene, man burde stått på mer, prøvd å forlage mer etc.

 

Den dårlige samvittigheten kommer og går - den kommer spesielt når andre bemerker at det er synd i barnet som vil ha begrensnnger.

 

HI

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar

Det var godt å høre noen oppmutrende ord

 

Tenker jo ofte på at vi har vært heldige tross alt - det kunne jo gått så mye verre og er veldig takknemlig for det Koser meg mye med barnet, men den dårlige samvittigheten kommer krypende når andre kommenterer begrensningene.

 

Barnet ditt som er midt psykisk funksjonshemmet - hvordan fant dere ut av dette? Hvor gammelt var barnet da? Vi har fått vite at vårt barn kan ha dette (ikke bassert på vurdering, men på statistikk) og lurer på hvor tidlig man kan oppdage dette. Vi har ikke merket noe uvanlig på gullet vårt til nå i alle fall

 

HI

[Anonym bruker]

De fleste gravide gjør nok en eller fler tankeløse ting under graviditeten som KUNNE ha skadet barnet..Mest sannsynlig går det bra, men noen gang kan man være uheldig..

 

Da må man bare trøste seg med at det kunne ha skjedd alle, og siden det ikke er mulig å spore evt skade tilbake til handling/hendelse med noe sikkerhet,- så må man bare ta det som det er,- ikke bedreide seg selv og gjøre det beste ut av det....

 

Og når jeg argumenterer mot røyking under svangerskap så er det netopp det du føler jeg tenker på..MEST sannsynlig går det bra,- men OM det går galt, man har røyka under hele svangerskapet,-klarer man da å leve med det?? Særlig hvis man i tillegg opplevere at diagnosen viser en overhyppighet på å opptre hos barn av røykere....

 

JEg skjønner ikke at de tør, de kan argumentere seg blå på at alle gjør noe som KAN skade barnet under svangerskap..Og jeg er enig der, men som du sier, det er forskjell på en tankeløs handling ene nkelt gang (eller fler hvis man ikke har hørt noe om risiko) og å gjenta handlingen HVER dag gjennom hele svangerskapet......

 

 

Skled litt ut nå, men til deg HI; Dette går nok bra, og barnet ditt blir nok PERFEKT for dere uansett hva utfallet blir )

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Vi fant det ikke ut før barnet var ca 4-5 år(men dette varierer sterkt), og det var barnehagen som kommenterte og mente vi skulle henvises til utredning. Og da var det en lang prosess som tok noen år, før resultatet var helt klart. Det går mest på det sosiale og på skoleprestasjoner, men også litt på andre ting. Det er der vi ser det best.

 

Begrensninger kan der være, men det er ikke sikkert barnet ser det på samme måten når så langt kommer. Det er jo født med det, og vant til å håndtere det. Det vet ikke annet, og lærer seg mestringsstrategier utfra sine forutsetninger:) La deg ikke påvirke av det andre sier, for de vet ikke bedre;)

 

Og selv uten handicap av noe slag, så er der mange(de fleste) som har begrensinger likevel. En passer ikke til hva en vil, alltid. Og ikke får en til alt en vil alltid. Sånn er nå verden, og om en sliter med en ting, så betyr det jo ikke at en ikke kan prøve:) Selvtillit og pågangsmot kan rette opp for mange begrensninger, det:)

[Anonym bruker]

jeg falt på sykkel, og mista en tvilling, det andre barnet ble født til normal termin, men de fant en knyttnevestor blodfylt sekk etter den andre. dette var i uke 12, jeg fikk rier, men de fant hjerteslagene til den overlevede ungen så derfor ble ikke noe mere sjekket, på ul syntes ikke noe. selvsagt tenkte jeg lenge etterpå; hvorfor syklet jeg den dage etc. men jeg har for lenge siden slått meg til ro med dette. det er 12 år siden.

[Anonym bruker]

man må heller bare tenke at man var forsiktig ellers, kunne jo falt en million ganger. og tro meg det er ikke få som har falt stygt i et svangerskap. har en kusine som spilte basket fram til 6 mnd.

[Fire småtroll]

Dårlig samvittighet er en del av det å være mamma, uansett om man får friske eller syke barn tror jeg. Alle barn vil møte utfordringer av ulik art, og vi som foreldre vil alltid lure på om vi har gjort det rette for å ruste dem for livets harde realiteter. Dette gjelder alt fra oppdragelse, fysisk trening/kompetanse, mental og sosial trening osv osv.

 

Men vi som får barn med en funksjonshemning kjenner nok litt ekstra på det. Min datter ble skadet under fødselen, det er en ren fysisk skade som ikke vil hindre henne i å ha et normalt liv, men det vil sette begrensninger for henne når det gjelder fritidsaktiviteter som sport og ikke minst når det kommer til yrkesvalg.

Hun ble skadet fordi hun var for stor og ble sittende fast, jeg var på forhånd redd for at noe skulle gå galt pga tidligere tøff fødsel med stort barn og ville ha keisersnitt, men legene var uenig med meg. Jeg vil alltid tenke at om jeg bare haddde insistert mer på snitt, om jeg hadde klanglet mer osv så kunne jeg hatt en helt funksjonsfrisk datter. Tenk på alle bekymringer, sykehusinnleggelser, fysioterapitimer, oprasjoner osv vi kunne sluppet om de bare hadde gått med på keisersnitt. Samtidig vil en jo også lure på om utviklingen hennes kunne vært enda bedre om vi hadde lagt ned enda mer tid i hjemmetrening enn vi har gjort osv..

 

Men jeg lar ikke disse tankene ta over, det er så små marginer, så mye som kan gå galt, og man hjelper ingen, aller minst seg selv ved å synke ned i sånne negative tanker. Ungene våre klarer seg, vi er tigermødre som vil gjøre alt for å hjelpe dem å nå målene sine og barna vet ikke annet, de er født med sine begrensninger og tilpasser seg dem. Fortsett å være den omsorgsfulle mammaen du allerede er du, og vit at ungen din kunne ikke hatt noen bedre mamma enn deg!

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for noe som var et uhell. Selv om det sikkert er vanskelig å ikke ha det..

 

Barnet ditt kommer nok til å ha det flott med en mamma som deg og som du sa, det ville nok skjedd uansett.

 

Det er større risiko å kjøre bil enn det er å løpe til bussen, så slapp av og nyt mammarollen:)