Hjelp! Svigermor er på besøk!

[Anonym bruker]

Denne gangen er hun verre enn noen gang, og har bl.a. begynt å kalle meg hushjelpa fordi jeg er hjemme med vår lille sønn på 11. måneden. Hun legger ikke skjul på at hun misliker meg, og jeg har strukket meg langt i å holde husfreden.

 

Jeg kunne ha skrevet en bok om dama, men nå trenger jeg bare noen trøstens ord eller råd. Please!

[Anonym bruker]

lykke til, trøsteklem fra meg!

Dessverre ingen råd, men håper du klarer deg..

[Anonym bruker]

Sitt her å gjem deg litt du.

 

Jeg er ikke med til svigers når min mann å mine barn reiser å besøker dem. De liker meg ikke spesielt godt (men nå har aldri noen kvinne vært bra nok for deres sønn)

Å mannen har sagt i fra til dem, at de får ikke lov til å sette sine bein i dette hus før de begynner å behandle meg med respekt.

 

Men i o med at i ønsker at barna skal ha et forhold til alle sine besteforeldre, å at de er glad i besteforeldrene sine. Så tar mannen av og til med seg barna å besøker dem. Men sier de et ondt ord om meg, så er besøket slutt.

 

Veldig glad for at jeg har en mann som støtter meg slikt.

 

Kanskje mannen din kan ta en prat med mamman sin.

Er bedre at hun er fornærmet i en liten stund, enn at du skal finne deg i dritt til dama ligger i jorden.

Det er jo heller ikke bra for barnet deres, å vokse opp med at farmor berhandler mamma på den måten.

[Anonym bruker]

jeg synes det er bra å høre at du sender barna på besøk til svigermor med pappaen alene, men får ikke du følelsen at du er blitt frøset ut... Jeg synes det er nesten vanskeligere enn å få de på besøk hit. Jeg føler at hun på en måte har fått det slik hun vil...Sin egen sønn og barna slik at hun kan dulle og gjøre ting slik hun selv vil så mye hun bare orker. Jeg synes det er vondt å bli sittende igjen hjemme fordi at hun faktisk egentlig ikke liker meg noe særlig... men barna mine skal hun ha. Jeg ønsker også at barna skal være sammen med sin farmor...de er jo veldig glad i hverandre men det er alikevell vondt å tøft og bli utestengt på den måten. Du er flink som klarer å se det positive med at du slipper å besøke de selv. Så flott at mannen din sier ifra!! Det er ingen lett jobb. Men helt riktig at det er mannen som bør fortelle hvor skapet skal stå. Han blir tilgitt etter en kort stund...værre å tilgi svigerdatteren.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! Jeg ble så rørt over støtten at jeg fikk tårer i øynene. Det er rart at noen trøstende ord fra totalt ukjente kan ha en så god effekt, men takk! :-)

 

Jeg har inntrykk av at de fleste rundt meg tror jeg overdriver hvor fæl hun er mot meg, for de fleste sier jeg bare skal jatte med henne og la henne få det som hun vil for husfredens skyld. Jeg er oppdratt til å være veldig høflig, men det klarer jeg snart ikke lenger. Hun bor i Sverige og skal derfor være her en uke til. Uansett hva jeg sier så kverulerer hun på det, prøver å arrestere meg i det jeg sier og latterliggjør meg i mitt eget hjem. Jeg angrer nesten på at jeg strekker meg så langt når det gjelder å opprettholde forholdet mellom henne og barnebarnet hennes, for nå sliter jeg skikkelig! Mannen min er 100% på min side, men det er ikke alt han får med seg.

 

Hvorfor er det forventet at jeg skal være så grei mot henne når hun er skikkelig slem tilbake? Når er nok nok?

 

HI

[Anonym bruker]

Vanskelig å tilgi svigedatter ja, lett å tilgi sønnen, fordi det er jo svigerdattermonstre som står bak å trekker i trådene.

I følge svigers så er det jo min skyld at vi ikke bor nærmere dem, er jeg som har hjernevasket sønnen dems til å bo på landet, istedet for i byn. Selvom sannheten er at det var han som ville flytte ut på landet, å det er samme for meg hvor vi bor, så da gjore vi det.

Å selvom mannen har sagt en million ganger sånn ca, at det var han som bestemte at vi skulle bo på landet, så har han bare fått til svar, -jada jada vi vet du har fått bedskjed om å si det.

Men truslene fra mannen har hjulpet da, for de har sluttet å snakke stygt om meg, så det er lenge siden mannen bare har vært der 1 time med barna å dratt igjen.

De missliker meg like mye som før, men barna våre slipper i allefall å høre på hvor ond mamma de har.

 

Som du sier, så fokuserer jeg på det positive, at jeg slipper å besøke de. Å så nyter jeg fri dagene til å gjøre hva jeg vil, istede for å være der å ha det pyton.

Reiser til venninner, shopper litt, ligger i badekaret, bare nyyyyyyter at jeg ikke er der.

 

Om svigemor og svigefar mener de har vunnet får så være, samme hva de tenker, jeg slipper i alle fall å forholde meg til dem.

 

Å så hjelper det jo å vite at det er dem det er noe galt med. For som sagt ingen jente/kvinne han noen gang har kommet hjem med har vært bra nok. Å hver eneste avgjørelse han har tatt, som de er uening med han i, er kjæresten sin skyld. Det er f.eks ex kjæresten hans fra vgs sin skyld at han er elektrikker å ikke advokat.Var hun som hjernevasket ham til å hoppe over på elektronikk.

[Anonym bruker]

Så bra det hjalp litt =)

 

Gudene veit hvorfor det er slik at svigerdøttrene skal godta det meste for å holdehus freden, det kommer vel kanskje fra det med at man skal ha respekt for sine eldre og for sine foreldre?

 

For meg var nok nok, når de begynnte å kritisere meg som mor, å gikk bak meg å passet på at jeg gjore alt "riktig". (det som var riktig når de var foreldre)

 

Det var da mannen sa i fra at de var ikke velkommen hos oss lengre, før de lærte å respektere konen hans.

Å at han var dypt skuffet over at de behandlet kvinnet han elsket på denne måten, å flau over oppførselen dems.

Han hadde håpet de ville forandre mening når vi giftet oss, det skjedde ikke, han hadde håpet de skulle forandre mening når de fikk et barnebarn, men han skjønte nå at de kom aldri til å forandre seg. Så da måtte han, for å beskytte sin egen familie, fortelle dem hvor skapet skulle så.

Han la veldig trykk på at han fremdeles var utorlig glad idem, å altid ville være det fordi de var foreldrene hans.

Men han kunne bare ikke godta å ha noen i sitt hus, som behandlet hans kone slik. Å han ville ikke finne seg i, at dem sa noe negatift om meg i hans nærvær.

[Anonym bruker]

Jeg og svigermor hadde et forferdelig forhold i mange år, også en periode etter vi fikk barn.

Før vi fikk barn kutta jeg henne ut i perioder, så fikk mannen min velge om han ville besøke de eller ikke, han hadde ikke spesielt lyst han heller fordi han så hvordan jeg blei behandla og var flau over moras manglende folkeskikk!

 

Etter vi fikk barn blei det viktig for meg at barnet mitt skulle ha kontakt med alle besteforeldrene sine, og jeg måtte da godta en del selv om jeg ofte gråt når hun hadde spydd ut av seg, gråt aldri foran henne, den gleden skulle hun ikke få

 

Til slutt fikk jeg nok, hadde da blitt presset til randen av sammenbrudd følte jeg, jeg ringte henne å fortalte at hun satte samværet med barnebarnet på spill hvis hun fortsatte å behandle meg sånn, mannen min satt bare å måpa over alt jeg sa til henne, mens han satt der med et litt stolt smil om munnen, hehe!

 

Svigermor sa da at hun ikke hadde innsett at jeg følte det sånn, hun sa også at hun ikke mente noe vondt med det og at hun ofte glemte at sønnen var voksen og klarte seg selv, også at det var vanskelig å innse at vi ikke var så avhengige av henne som hun hadde håpet!

 

Jeg hoppet i det fordi jeg fant ut at det kan ikke bli værre uansett hva jeg gjør, enten vil hun aldri se meg mer eller så ordner det seg, var bare to alternativer

Heldigvis fikk hun øynene opp for hva hun kunne miste, og i dag har vi et bra forhold til henne alle sammen!

 

 

[Anonym bruker]

Takk for fint svar!

 

Så tøff du er som sa det til henne! Har tenkt på det mange ganger selv, men både mannen min og jeg vet det ikke vil nytte siden hun går rett inn i offerrollen og nekter å ta noen form for kritikk. Dessuten vet jeg jo at hun ikke kaller meg hushjelpa for å være grei, men for å parkere meg. Det hadde vært så deilig å ha et godt, åpent forhold til henne!

 

HI