apropo svigemor problemer, mitt problem med min er

[Mage Mi Sa Jo]

at hun var en fantastisk kvinne som altid stilte opp for oss. barna elsket henne, det var derfor vondt da hun døde vi savner henne alle sammen. og jeg kjenner at jeg blir lei meg når jeg leser om hvor mange som sliter med sine svigerforeldre.

 

min var ikke altid så lett og forstå, og ja hun sa hva hun mente om ting. men etterhvert som jeg ble kjent med henne fant jeg ut at hun var nå ganske så kjekk å ha likevel. noen gode råd hadde hun og noenråd jeg ikke var enig i.

 

jeg var og er glad i henne og forsto først da hun døde hvor mye hun egentlig gjorde for oss og hvor mye hun egentlig hadde sneket seg under huden min.

 

prøv ogse ting litt fra deres svigermors side dere elsker jo sønnen hennes og det gjør hun også. dere har det til felles.dere øsnker det bestefor de dere er glade i. hva det beste er kan jo diskuteres, men prøv å forstå også da er det lettere å forklare og å ikke bli frustrert over alt og ingenting. ikke noe vits å la seg irritere bare for åla seg irritere

[anjaslilje]

til ettertanke. dette var veldig fint skrevet

[kolargol]

Jeg skjønner innlegget ditt og er helt enig at livet er kort og at det fort kan være forbi. Det er viktig i livet og være raus, forstå og tilgi. Samtidig er det like viktig å sørge for at ens egen livskvalitet er bra og at hverdagen er god. Man ønsker jo også og innfri ens egne ønsker og drømmer for livet vi bare får en gang .Enkelte ganger blir problemene for store og det dreier seg ikke bare om å la seg irritere som du skriver. Når man går til en familieterapeut som i mitt tilfelle for å få råd til å løse familieproblemer så er jo det for at man ønsker å holde familien sammen. Når en svigermor fortsatt blander seg inn i en kjernefamilie på en slik måte at det blir overtramp, til tross for at man har søkt profesjonell hjelp og følger deres råd, er situasjonen en annen enn bare det å bli frustrert over alt og ingenting. Trist å høre at du har mistet din svigermor. Til tross for våre problemer er jo ikke det noe man ønsker. Jeg tror ikke vi kan sammenligne "svigermor" problemene og at en løsning er riktig for alle.

[Pennuna]

 

Skjønner at det var trist for dere alle å miste henne. Alle mennesker har positive og negative sider, og en dag dør vi, av ulike grunner, og det oppstår et tomrom, et sår, i tilværelsen uansett. Klart at det er vondt å miste et familiemedlem, og er lei meg på deres vegne. Men jeg tenker som Kolargol, at de ulike opplevelsene kan ikke sammenliknes. Tror man som svigermor skal prøve å være litt ekstra varsom og lydhør ovenfor den nye (sårbare) familien. Skal prøve å huske det hvis jeg en gang kommer i den situasjonen også. Følelsen av å bli invadert er kvelende, og vi kan synes ulikt om hva som er akseptabelt og ikke. Men dersom det for den enkelte oppleves som et overtramp, er det veldig vanskelig å håndtere. Jeg har følt meg slem, og utakknemmelig, fått vondt av mannen min, samtidig som jeg har vært fly forbanna for at han ikke har "hjulpet" meg i forhold til å ta det opp med henne. Har grått mengder av sinte, triste og skuffede tårer.

Selvfølgelig er det ironisk at andre klager over manglende engasjement. Det er også ille, på en annen måte. Når to familier møtes, vil det i veldig mange tilfeller oppstå "kulturkræsj" og kommunikasjonsproblemer. Det beste vi kan gjøre er å være oppriktige mot oss selv, og vurdere hva vi skal gjøre utifra hva vi tror blir best for barna våre. Jeg tenker at jeg ikke vil såre sønnen min med å la ham få vite hvordan jeg opplever svigermor, som han jo er glad i. Derimot har jeg "fått lov" av mannen min til å ha utblåsninger hjemme når jeg trenger det, for å lette på trykket..

Må bare lære meg at "sånn er det", og denne svigermora skal jeg jo forhåpenligvis ha lenge..